Oslo, en helt vanlig hverdag 2007.
Klokka ringer 06.15 som vanlig. Jeg drøyer den, som vanlig. Venter til klokka er 06.30 før jeg tvinger meg opp, vekker mine tre barn og laffer ned for å lage frokost. Nå er vi igang og det går slag i slag.
Frokost til fem, niste til tre. Sjekke sekken, timeplanen og tøyet. Sende de eldste til skolen og minstemann i barnehagen. Klokka går, men jeg er effektiv.
Helt til det blir bråstopp.
Jeg må gjennom byen for å komme meg på jobb.
Jeg har to valg. For å komme meg på jobb kan jeg ta bilen, eller jeg kan ta bussen. Men ingen av delene bringer meg på jobb i tide. For veien er den samme, og køen er den samme. Den er endeløs og tidkrevende.
Mens trafikken er i ferd med å kvele de største byene her i landet, blir rushtidsavgift et stadig hetere tema i valgkampen.
Ifølge Transportøkonomisk institutt kan biltrafikken komme til å øke med 30 prosent de nærmeste årene, det har vi verken plass til ? eller luft til å tåle.
Så hva gjør vi? Og hva gjør politikerene?
Foreløpig ingenting. For løsningen er så upopulær at verken folk flest eller politikere tør å akseptere den. Særlig ikke nå i valgkampen.
Selv om erfaringene fra både London, Stockholm og Singapore viser at rushtidsavgift virker, er skepsisen stor her til lands. Vi er rett og slett ikke villige til å betale for å slippe å sitte i kø. Og vi er heller ikke villig til å betale for en renere luft i sentrum.
Men vet vi da hva vi sier nei til?
Regjeringen har lovet norske kommuner støtte til å bedre kollektivtilbudet dersom de innfører rushtidsavgift.
I Manchester har politikerene satt større krav.
I sommer ba byen myndighetene om statsstøtte til å innføre rushtidsavgift fra 2012. Planen er å først ruste opp kollektivtilbudet kraftig, før de innfører betaling for å kjøre inn i Manchesters bykjerne.
Det er kanskje ikke så lett for folk flest å se gulrøttene i den norske rushtidsdebatten?
Men til syvende og sist handler ikke rushtidsavgift bare om hvor mye vi må betale for å kjøre inn i sentrum. Rushtidsavgift handler også om muligheten til å tjene tid. Slippe endeløse køer og slippe forurenset byluft. Hvor mye er det verdt?
Og hva er du villig til å ofre for å oppnå det?
Jeg er heldig. Jeg har funnet et tredje alternativ for å komme meg gjennom sentrum. Jeg kan parkere bilen i barnehagen, og ta trikken til byen.
Det tar kortere tid, går roligere for seg og koster meg 22 kroner. I en travel hverdag er det faktisk bedre enn å forsøke å ta med seg bilen gjennom sentrum. Men for mange er ikke kollektivtilbudet godt nok til at det er et reelt alternativ.
Marit
Barnehagene er åpne fra 7:30 til 16:30, og ligger ikke der jeg bor og heller ikke der jeg jobber. Det går ingen fornuftig korresponderende kollektivtrafikk som gjør at jeg kan levere og hente barn innenfor dette tidsrommet og samtidig rekke å legge inn en 8 timers arbeidsdag.
For meg er rushtidsavgiften bare nok en beskatning av småbarnsforeldre. Jeg har INGEN tro på at utbyggingen av kollektivtrafikken som EVENTUELT måtte komme fra rushtidsavgift vil gjøre norske dobbeltarbeidende småbarnsforeldre uavhengig av bilen. Det blir bare dyrere.
Hvis folk hadde klart å holde avstanden til bilen foran seg istedenfor å parkere i bagasjerommene deres, så hadde det faktisk vært mulig å prøve på noe som ligner «glidelåseffekt» fra innfartsveiene. Og hvis de som kommer fra innfartsveiene i tillegg hadde klart og benytte seg av første mulighet til å snike seg inn mellom to biler, istedenfor på død og liv måtte kjøre helt til enden før de endelig presser seg inn på veien. Ja, da hadde det faktisk allerede vært over en time spart i køkjøring, og ikke minst en real miljøgevinst.
Hovedsaklig er vel det største problemet at de stakkars få som faktisk holder fartsgrensene, avstanden OG tenker på andre enn seg selv i trafikken, ikke får annet enn stygge blikk og enda styggere fingre fra såkalte «proffe» sjåfører som tror de er flinke sjåfører bare fordi de har stått i kø i 10år.
Det er nemlig ikke om å gjøre å komme først fram, men tidsnok.
Jeg skal sette opp et lite klistremerke bak på bilen min jeg. Hvor det står:
«Hvis du kan lese detta; Så bråbremser jeg.»
Nesten hver gang media omtaler problemene med trafikkaos i byene, lange
bilkøer, overbelastet kollektivtilbud osv., så unngår man av en eller annen merkelig grunn å ta opp noen av de mest åpenbare og effektive løsningene:
Økt bruk av hjemmekontor
Økt bruk av videokonferanser
Dagens samfunn er dessverre fortsatt preget av at vi har beholdt mange rutiner
fra det gamle bondesamfunnet og fra industrisamfunnet hvor det var nødvendig at mange oppgaver ble utført på bestemte steder (f.eks. på fabrikken) og til bestemte tider på døgnet.
I våre dager fører de "fastlåste" arbeidssteds- og arbeidstidsordningene både til redusert effektivitet blant mange arbeidstakere og til unødig høyt press på veinettet og kollektivtrafikken i tiden 0700-0900 og 1500-1700. Som det fremkom i kveldens FBI-reportasje, så er det nå køer på mange av veistrekningene i Oslo og Østlandsområdet nesten hele dagen… Dette innebærer jo i praksis at
hundretusenvis av mennesker faktisk kaster bort måneder (år?) av livet sitt på
forflytte seg fra et sted til et annet!
Likevel virker det som om rushtidsavgift vurderes som nesten eneste mulige løsning. En slik avgift kan nok være nyttig som ett av mange tiltak, men det vil
uansett bli en økonomisk belastning for alle som er nødt til bruke bil av hensyn til jobbfunksjoner, transportbehov og/eller bostedets/arbeidsstedets geografiske
beliggenhet. Dvs. en avgift som vil ramme på en tilfeldig og urettferdig måte.
Stadig flere har imidlertid nå jobber som kan utføres nesten hvor som helst
og når som helst, og på mange arbeidsplasser er det heller ikke noe stort
problem å endre eller fjerne kjernetiden. Mange har selvstendige jobber hvor det
er tilstrekkelig at man møter kollegaer og oppdragsgivere fysisk på kontoret, i møter e.l. bare en gang i uka eller hver 14. dag. Resten av kommunikasjonen kan fint foregå via telefonsamtaler/telefonmøter, e-post, videokonferanser, webbaserte løsninger o.l.
Dvs. at svært mange mennesker faktisk ikke har behov for å reise inn til sentrum av byene hver eneste dag. Veldig mange kan gjøre nøyaktig den samme jobben fra hjemmekontor eller fra en delt kontorløsning i nabolaget. Møter kan gjennomføres via nettet eller pr. telefon. Telefonmøter er dessuten langt mer effektive enn vanlige møter – hvor det erfaringsmessig går med uforholdsmessig mye tid til ting som ikke står på agendaen 🙂
Dessuten: Bare tidsbesparelsen ved at hundretusenvis av mennesker slipper å
kaste bort flere timer hver dag på å forflytte seg fysisk over lange avstander
vil utgjøre enorme beløp, betydelige effektivitetsgevinster og store
samfunnsmessige besparelser. Det vil også bidra til at alle som må utføre
arbeidet sitt på et bestemt sted kommer seg dit raskere og mer effektivt.
Om få år kommer fysisk pendling og den daglige "masseforflyttingen" av mennesker som vi driver med i dag bli sett på som helt latterlig…
Det er helt logisk at det vil bli mer bruk av fleksitid, mer telependling og mer
fritid i årene framover. I motsetning til hva mange tror, så vil dette gi økt
effektivitet/produktivitet – ikke lavere.
Økte oljepriser vil føre til redusert bilisme, vesentlig redusert flytrafikk og
økt bruk av hjemmekontor/videokonferanser. Innspart reisetid kan brukes til jobbing og familieliv istedenfor venting i bilkøer, på flyplasser osv.
De tekniske løsningene på dette området har vi nå hatt i mange år. Det som
gjenstår er økt bevisstgjøring og en modningsprosess – først og fremst blant
arbeidsgivere, men også blant arbeidstakere. På noen arbeidsplasser kreves nok en viss praktisk tilrettelegging og etablering av nye rutiner, men veldig
mange kan iverksette tiltak på dette området nærmest "over natta". Dermed kan også mye av presset på veinettet og kollektivtrafikken reduseres i løpet av svært kort tid. Det handler egentlig bare om å innse at dette er et helt
åpenbart, veldig billig og absolutt gjennomførbart tiltak og deretter bestemme seg for å gjøre noe med det.
Jeg håper FBI kan sette søkelyset på dette i et kommende program.