En smak av fugl

Det er mange måter å oppdage nye arter på. Darwin måtte for eksempel sette tennene i en fjellnandu før han forsto det var en ny art han hadde på tallerkenen.  Vi så sprell levende fjellnanduer ute på de Patagonske sletter på vår vei videre sørover.

Det eksisterer to arter nandu, fjellnandu og stornandu, og begge er endemiske til Sør-Amerika. Disse fuglene er store og tunge, og ingen av artene er i stand til å fly.

Fjellnanduen er derimot en ypperlig sprinter. Toppfarten er på rundt 60 kilometer i timen og for å unnslippe predatorer er de også i stand til å raskt skifte løperetning.

Hannen som bleieskiftarbeider
Fjellnanduen er polygam, noe som betyr at hannen befrukter flere hunner. Faktisk kan antallet partere for hannen komme opp i et tosifret antall.

Men jo flere hunner en hann parrer seg med, dess mer jobb for ham i framtida. Det er nemlig hannene som har det fulle ansvaret med å passe på egg og kyllinger.

Ser man en enslig fjellnandu i etterkant av parringssesongen, kan man derfor være ganske sikker på at det er en hann. Rundt beina på den befinner det seg også mest sannsynlig en skokk med kyllinger, eventuelt en haug med egg.

Det er primært hanner vi har observert så langt. Se video under:

[kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/CxEHspk5Li8" width="510" height="420" wmode="transparent" /]

Liten geografisk overlapp
De to nanduartene er ganske like av utseende, men fjellnanduen er noe mindre av størrelse og har blant annet fjær lengre ned på de noe kortere beina.

Med unntak av området rundt Rio Negro i Argentina, er de to nanduartene sjeldent å finne i samme område. Stornanduen holder seg stort sett nord for Rio Negro, mens fjellnanduen holder seg sør for denne elva.

Det skarpe geografiske skillet mellom hvor man finner de to nanduartenes er bakgrunnen for en artig, liten historie om Darwin i Patagonia.

Spektakulært måltid
Stornanduen var en beskrevet art på tidspunktet Darwin observerte den på sine reiser i Uruguay og i nord-Argentina. I Bahia Blanca fikk derimot Darwin høre fra gauchoer om en annen type nandu, som skulle finnes lenger sør.

Det var få andre Darwin snakket med som hadde sett denne fuglen, men han stolte på gauchoenes observasjoner. Antageligvis syntes han det var en spennende tanke at det kanskje fantes en ny fugleart av den størrelsen, som ingen før hadde beskrevet.

Da Darwin besøkte det sørlige Patagonia noe seinere, hadde tegneren ombord på H.M.S. Beagle skutt en nandu som var langt mindre enn nanduene de hadde sett før.

Ingen tenkte noe videre over det, og fuglen ble tilberedt til middag.

Etter endt måltid, kom plutselig Darwin på hva gauchoene lenger nord hadde fortalt ham. Han skyndte seg å raske sammen restene av fuglen han nettopp hadde spist og sendte alt sammen til London.

Hjemme i Storbritania ble det konstatert at Darwins matavfall representerte en ny art. Fuglen ble gitt det vitenskapelige navnet Rhea darwinii (fjellnandu på norsk) etter dens oppdager og fortærer.

Det skal nevnes at det kun var på hengende håret at det ikke ble fjellnandu-middag på Darwinekspedisjonen også. Bare se her:

(I dag er det vitenskapelige navnet til fjellnanduen Pterocnemia pennata. Av ulike årsaker har flere av artene Darwin oppdaget på sin reise rundt om i Sør-Amerika skiftet navn.)

Bildet viser tegningen av fjellnandu (Pterocnemia pennata) som ble publisert i The zoology of the voyage of H.M.S. Beagle fra 1841. Tegningen er laget av John Gould,  personen som ut i fra restene etter Darwins fuglemåltid klassifiserte fjellnanduen som en ny art.