Siste utbrudd på Galápagos; Sierra Negra på Isabela (Foto: NASA’s Earth Observatory)
I løpet av de siste millioner år har Galápagosøyene poppet opp fra havet, én etter én, som perler på en snor. Øyenes unge, eksplosive historie er en viktig ledetråd til hvordan livet her har blitt som det har blitt.
”Landskapet kan sammenliknes med hvordan man ville innbille seg de kultiverte delene av Helvetet ser ut.” (Charles Darwin 1833)
Det lunkne førsteinntrykket til Darwin er kanskje litt overraskende. På en annen side er det fullt forståelig. Øyene er på mange måter fryktelig ugjestmilde.
Kysten er befestet med sylskarp lavastein, den ekvatorielle solen brenner, og vann er omtrent umulig å oppdrive. Som om ikke det er nok, spyr vulkanene ut livsfarlig lava og aske med jevne mellomrom.
Det er rett og slett litt av jordens brennende indre som åpenbarer seg på Galápagosøyene.
Isolert tilværelse
Det unike ved Galápagos og organismene som lever der, kan i stor grad tilskrives øyenes spesielle fysiske miljø og plassering. Øyenes eksplosive geologiske historie er derfor verdt en sak i seg selv.
Først litt tørre fakta, som Darwin en gang skrev.
Galápagos består av 13 store øyer på over 10 km² og rundt 50 småøyer og klipper, dandert pent og pyntelig rundt ekvator. Nærmeste fastland, Equador, ligger 960 km i øst. Nærmeste øy, Cocos, 720 km nordøst!
Kun toppen av isberget
Til sammen dekker ikke øyene mer enn 8 000 km2. Men om vi kunne drenere bassenget rundt øyene ville det åpenbare seg et dramatisk landskap – en avgjørende ledetråd for øyenes opprinnelse.
I dag er dette faktisk mer enn et tankeeksperiment ettersom Google nettopp har lansert batymetriske kart over havområdene våre (se bildet under).
Havmassene skjuler et dramatisk landskap (Bilde: Google Maps)
Flere av øyene og klippene som i dag er synlige i havoverflaten er altså toppene av svære undervannsvulkaner; enkelte flere tusen meter høye! Galápagos består altså av en kontinuerlig plattform av vulkanlandskap, med samlet størrelse som Finnmark
Platetektonikk
Vulkaner finner man oftest i soner hvor to eller flere tektoniske plater møtes og enorme krefter får utløp. Jordskorpa er delt opp i sju store og en rekke mindre slike plater som flyter på mantelen.
Vi kan dele slike soner inn i tre typer etter hvordan platene beveger seg i forhold til hverandre. Plater som kolliderer, siger fra hverandre, eller gnisser langs hverandre.
Vestkysten av Sør-Amerika er eksempel på en kollisjonssone. Her krasjer Nazca-platen (Stillehavet) og det søramerikanske kontinentet mot hverandre, og Nazca-platen presses under Sør-Amerika (subduksjonssone; se bildet under).
Legg merke til retningen på Nazca-platen (Bilde: Google Maps, Darwinekspedisjonen)
Denne subduksjonsprosessen er årsaken til Andes-fjellenes dannelse, hyppige jordskjelv og vulkanutbrudd (les mer om dette i Katastrofen i Chaitén).
Hotspot
Vulkaner uten direkte tilknytning til slike soner er heller uvanlig. Galápagosøyene ligger inne på selve Nazca-platen, langt ute i Stillehavet. Her forventes ikke mye vulkansk aktivitet.
Så hva er forklaringen?
Mye peker på at Galápagosøyene er dannet av en såkalt hotspot. En hotspot er et lite, fiksert område i mantelen hvor ekstremt varm magma strømmer opp mot overflaten. Jordskorpa smelter og vulkaner bryter ut på overflaten (se animasjonen under).
Opprinnelsen av våre mest interessante øygrupper; Galápagos og Hawaii (Bilde: Wikimedia Commons)
Avhengig av tykkelsen og tettheten til jordskorpen, vil gjentatte utbrudd kunne føre til at vulkaner eser ut og til slutt bryter havoverflaten (selv om de fleste hotspot’er finnes under havbunnplater, eksisterer de også under kontinenter).
Etter som platene beveger seg, vil hotspot’en danne en kjede av vulkaner; som på Galápagos.
Siden Nazca-platen beveger seg vekk fra både Cocos-platen (sørover) og Stillehavsplaten (østover), danner Galápagosøyene en sørøst-nordvestlig akse. De eldste øyene finner vi i sørøst, de yngste i nordvest (se bildet under).
Øyer på rullebånd (Bilde: Google Maps, Darwinekspedisjonen)
Fernandina, den yngste av de store øyene – og som ruver midt oppå hotspot’en – kan ha brutt havoverflaten så nylig som for 30 000 år siden.
Fra ilddåp til våt grav
Nazca-platen beveger seg med en hastighet på over 7 cm i året. En tilsynelatende unnselig avstand, men legg til en million år og man får 70 km.
Etter hvert som øyene vandrer lengre og lengre vekk fra sitt fødested skjer det en bemerkelsesverdig progresjon. Fra bar steingrunn og askedekket ørken, får livet endelig tak. På de sentrale øyene av arkipelet har vegetasjonen slukt de sluknede kraterene.
Men det stopper ikke der.
Lengst i sørøst har andre geologiske prosesser å gjøre seg gjeldende. Langsom erosjon har etter fire millioner år satt et tynnslipt preg på Española, det eldste medlemmet i øygruppa.
I tillegg presses som nevnt Nazca-platen under Sør-Amerika-platen. En våt grav en derfor uunngåelig for alle Galápagosøyene på deres ferd mot sørøst.
Endring forstrer endring
Etter flere millioner år med en aktiv hotspot og stadig bevegelse i jordskorpa, har øyer dukket opp, en etter en. For så å forsvinne under overflaten igjen. Det er som et geologisk rullebånd.
Det som gjør det hele ekstra spesielt, er at øyene startet som blanke ark. For de artene som så greide å slå seg ned, sto utfordringene i kø på øyene som aldri hviler.
Og etter millioner av år med evolusjon, kan de «ugjestmilde» Galápagosøyene smykke seg med noen av de mest fascinerende artene som finnes på jorda.