Skrevet av: Linda Karoline Ringstad
Hannibal Lecter, Patrick Bateman, Tom Ripley, Humbert Humbert, Bill Sikes; litteraturen kan by på utallige eksempler på fryktinngytende og kaldblodige menn. Kvinnen derimot, har i litteraturen, som i virkeligheten, i århundrer blitt ansett som det ”snillere” kjønn. Med unntak av hekser og onde stemødre, har de litterære kvinne-karakterene stort sett blitt beskrevet som omsorgsfulle, medfølende og barmhjertige. Enten de får rollen som mor, datter, elsker, eller offer, er de gode mennesker, og ute av stand til å utføre onde handlinger.
Anthony Hopkins som Hannibal Lecter, en av litteraturhistoriens mest fryktinngytende karakterer. Foto: SF Norge
- Hvem mener du er litteraturens mest skremmende kvinne? Si din mening nederst i saken!
Manipulasjon og Kvinnelist
De siste tiårene har kjønnsrollene i samfunnet endret seg drastisk, og det litterære landskapet har begynt å bevege seg i takt med den moderne tiden. Lenge var manipulasjonen litteraturens eneste våpen for å utøve kvinnelig makt. Kvinnen kunne bruke list for å påvirke mannen til å opptre etter sitt ønske. Lik som Eva først fristet Adam med frukt fra kunnskapens tre, og forførte ham til å ta biten som fikk dem kastet ut av Edens hage. Eller Lady Macbeth, som hvisket i sin manns øre til han drepte kongen og gjorde henne til dronning av Skottland.
Nå er det blitt mer akseptabelt for litteraturens kvinner å kunne utøve sin egen ondskap. Men ikke på samme premisser som mannen.
”Behind every Bitch is the man who made her that way ”
Mannlige skurker kan lett gjøre uetiske valg, eller bare være onde av natur. Men hvis en kvinnelig karakter virkelig har onde hensikter, da er hun et offer for omstendighetene. Hun kan være underkuet en sterkere mannlig karakter, som Nancy og Bill Sikes i Oliver Twist, eller hun kan være psykisk ustabil. Som regel står det en mann bak dette også. Kvinnen har blitt drevet til vanvidd fra ugjengjeldt kjærlighet, som Miss Havisham i Store Forventninger, eller hun har mistet sin mann til en annen kvinne. Historiene om Medea, og Jane Eyre er perfekte eksempler på at man aldri må undervurdere en forsmådd kvinnes tørst etter hevn.
Så hvorfor er det slik at den kvinnelige skurken trenger et moralsk alibi, en forklaring på hvorfor hun er ond, mens mannen bare er det?
Wencke Mühleisen.
Foto: Berit Roald/Scanpix
Kjønns- og medieforsker ved Universitetet i Stavanger, Wencke Mühleisen, kunne hjelpe meg med svar:
– Dette er en tendens med lang tradisjon, og med opphav i det mange vil tenke har sin rot i foreldete forestillinger om kjønn. I dette universet representerer det mannlige den menneskelige normen. Det vil rett og slett si at det mannlige er ensbetydende med det menneskelige. Og ettersom at det menneskelige rommer alt, også ondskap, kan menn også tilskrives entydige onde handlinger og egenskaper.
Kvinnen står i dette forestillingssystemet som en avviker fra normen. Det som fremfor alt kjennetegner det kvinnelige, er kvinnens avhengighet av mannen. Dette vil si at kvinner dermed også mangler den selvstendighet, eller subjektstatus, som tilsier at hennes valg er frie, selvstendige og for eksempel onde, basert på valg. En kvinnes onde handlinger vil derfor måtte forklares med at den er avhengig av forhold utenfor henne som hun «ikke kan noe for». Tradisjonelt er altså den kvinnelige posisjonen passiv, i motsetning til den aktive mannlige. Simone de Beauvoir beskrev denne patriarkalske forestillingsverden godt i klassikeren Det annet kjønn.
- Se Flickr-galleri: Noen av litteraturens mest minneverdige kvinnelige antagonister
Straff som fortjent
Siden litteraturens kvinner bare er offer for uheldige omstendigheter, er de heller ikke ansvarlig for sine forbrytelser, og som regel blir de også straffet deretter. Sherlock Holmes har for eksempel aldri arrestert en kvinne. Han lar dem slippe unna, eller får saken henlagt. Som regel finner han på en eller annen hinsides forklaring på hvorfor det ikke var hennes feil.
Når en kvinne-karakter har begått en stor urett, ender det ofte med at samvittigheten driver henne til selvmord, slik kan historien opprettholde en form for rettferdighet og karmisk balanse uten at helten må straffe henne. Tvert imot så prøver han som regel å redde henne. Hva er det i dynamikken mellom en mannlig helt og en kvinnelig skurk som gjør at hun ikke kan få straff som fortjent? Kanskje en kvinnelig motstander rett og slett svekker protagonistens helte-status. Menn sloss jo ikke mot kvinner.
– Om en mannlig helt tar en kvinnelig helt på ramme alvor, risikerer han å bli smittet av en “uverdig” motstander, det vil si, svekket av den kvinnelige posisjon, eller kvinneligheten. Det vil ingen sann mannlig helt. Dette er grunnen til at vi ser, både i fiksjonen og i den virkelige verden, at menn velger menn som samarbeidspartnere og som motstandere. Men jeg vil insistere på å få tilføye at noen tiår med feminisme har fått dette systemet til å vakle en tanke – her og der, sier Wencke Mühleisen.
Ja, heldigvis skjer det at litteraturen portretterer en gjennomsyret ond kvinne, motivert av penger, grådighet, makt, eller ren nytelse. Man kan nok forvente at flere og flere kvinnelige ugjerningsmenn vil fylle det litterære landskapet i tiden fremover. Forhåpentligvis vil morgendagen by på en overflod av kvinnelige super-skurker villige til å utføre de mest bestialske ugjerninger for å gi helten den brutale motstanden han fortjener og kvitte seg med det gamle stempelet som det ”snille” kjønn, for alltid.
Hvem mener du er litteraturens mest skremmende kvinne? Kom gjerne også med eksempler fra norsk litteratur.
Tilbaketråkk: Du tilhører meg – Penny Hancock | Julies bokbabbel - litteratur og småprat
Gretchen Lowell fra «Ondskapens hjerte» (og de påfølgende bøkene) av Chelsea Cain kan vel nevnes i denne sammenhengen. Sosiopat og seriemorder som mer eller mindre har ødelagt (den mannlige) protagonisten.
Personen som har skrevet denne bloggen har latt mye gå seg hus forbi, eller lest for lite. Les mer, og start gjerne med Dahpne de Maurier.
Om du mener bloggeren har et svakt poeng her bør du kanskje gjøre mer enn å slenge ut navnet på en forfatter og be henne lese mer. Du vet jo tydeligvis hva du snakker om.
Hei! Mrs. Danvers fra Daphne du Mauriers «Rebekka» er faktisk en av de jeg har nevn i Flickr-galleriet som hører til innlegget. Det finnes selvfølgelig mange gode eksempler på kvinnelige-antagonister som skiller seg fra den litterære tendensen jeg har skrevet om her. Supert at dere kommer med fine eksempler. Takk for innspill!
I romanen Løven, heksa og klesskapet, og i operaen Tryllefløyten er det gode representert av en mann og det onde av en kvinne – og i begge fortellingene kan det tolkes som at det er noe i det arketypisk kvinnelige som utgjør ondskapen. I kinesisk yin-yang-tankegang står yin-biten for det mørke, onde og kvinnelige.
I mytologi og folkeeventyr er det heller ingen mangel på onde hekser og gudinner som greske Medusa, nordiske Hel eller Askepotts og Snøhvits tvers igjennom onde stemødre.
Takk for gode eksempler! Det finnes absolutt nok av skremmende kvinner i saga-litteraturen. Tendensen jeg tok for meg i dette innlegget, er mest gjeldende innenfor realismen. Det kunne jeg ha presisert litt tydeligere.
Annie Wilkes fra Misery er en ganske skummel dame. Carrie fra samme forfatteren gjør også en del ugang, selv om det kanskje ikke er helt selvforskyldt.. Finfin artikkel 🙂
Ikke godt å si men » Literatur er nokså mysigt «
Det kan jo foreligge andre årsaker til at kvinner ikke like ofte som menn blir omtalt som de verste skurkene, av voldelig karakter. Rent statistisk sett, på verdensbasis, så ER jo menn langt, langt oftere grusomme og voldelige. Det kan jo påvirke statistikken innenfor litteraturen også.
At kvinner blir straffet mer hensynsfullt i litteraturen er jo helt likt med straffeutmålingen i dagens norske rettsvesen også. Det har jo nettopp blitt omtalt endel i mediene. Slikt sett gjenspeiler mangelen på grusomme kvinne rog deres «rettferdige» straff……dagens samfunn.
Dette er et veldig godt poeng. “Dobbelt avvik” er faktisk en teori innenfor kriminologien som sier at kvinner er naturlig passive til kriminalitet. En kvinnelig kriminell blir derfor oppfattet som dobbelt avvikende. Hun avviker fra jenterollens kulturelle normer, og fra samfunnets forestilling om hvem en voldelig eller kriminell er- nemlig en mann.
Er Jane Eyre hevntørst? Vært fint med en forklaring på hva du mener. Ellers fin artikkel.
Det er nok ikke hovedpersonen som menes her, men konen til Edward Rochester, Bertha, som er mentalt forstyrret og aggressiv. Hun angriper Rochester flere ganger, uten at det helt klart kommer frem, men det kan antas det er fordi hun er sjalu
Ops, det har du helt rett i! Det var dårlig formulert av meg.
Hun som var fostermor i ‘Silent Night, Deadly Night’
I Bibelen er det Jesabel som er den ondeste kvinnen! (Første Kongebok kapittel 5)
Jeg tror XENU er en keiserinne ikke en keiser. (Ifølge scientologi så er xenu melkeveiens ondeste vesen) L.Ron Hubbard «History of man»
Er ikke HEL den ondeste skapningen ifølge norrøn mytologi. HEL er isdronningen kald og ond.
Men dere snakker vel her mer om krimromaner og det mer vanlige boksalget som er basert på modernismens oppspinn. jeg leser ikke så mye sånt så jeg vet ikke så mye om det men jeg synes dere skal fortelle hvilken litteratur kategori dere snakker om. Fordi det er forskjellig ifra kategori til kategori om hva som er tilatt å fortelle om. Dette har med målgrupper og oppfattingsmønster av bokleserne/kundene å gjøre.
Innen Science Fiction kategorien så endret dette seg allerede på 1980 tallet. Bare se det gode eksemplet innen V serien som gikk på TV men også bøkene som kom ut tidligere. Hvem er den ondeste der??? Jo selveste dronning vesnet som har planer om å utrydde menneskeheten ved å lure menneskene på denne planeten til å tro hun vil hjelpe oss med sin omsorg. Mens tilfellet er ganske annerledes!
Det mangler vel ikke på kvinner som gjør onde ting i litteraturen. Jeg synes det finnes mange eksempler på kvinner som gjør moralsk forkastelig ting i litteraturen, men de beholder alltid sin kvinnelighet mens de gjør det. Det er ikke så mange kvinner som utfordrer kjønnsstereotypiene og viser brutalitet og styrke. Heldigvis har noen allerede nevnt en mine favoritter Grendels mor i Beowulf som gjør nettopp dette.
Av den mer feminine varianten vil jeg trekke frem Lady Macbeth som i hvert fall uttaler at hun ønsker å kunne drepe offerene sine, men siden hun er kvinne manipulerer hun mannen sin i stedet for å bruke kniven selv. Kong Arthurs halvsøster og erkefiende Morgan La Fay er også en fantastisk «bad guy» og hun finnes igjen i mange andre onde kvinner opp i gjennom litteraturhistorien.
Så må jeg bare nevne Hyrrokken fra norrøn mytologi. Hun er vel ingen slemming, men hun er av jotneslekt og sterkere enn machoguden Tor! Lenge leve sterke kvinner!
Det kan fort hende at det skyldes interessen min for mytolog i ulike former, men det er skjelden jeg leser noe der kvinnene ikke er vel så farlige, og langt mer kalkulerende enn mennene. Jim Butchers fortellinger om Harry Dresden, George R. R. Martins Songs of Ice and Fire, Robert Jordans Wheel of Time og et lass med andre har noen virkelig minneverdige kvinnlige sosiopater.
Interessant er st sagalitteraturen ikke lider av mangel på sterke kvinner, på godt og på vondt. Hva gjelder vondt må Frøydis Eiriksdatter i Grønlendingens Saga og Hallgerd Hoskuldsdatter i Njåls Saga (konen til Gunnar på Lidarende) være blant de største kjeltringer noen gang er skildret i verdenslitteraturen.
Etter at kristendommen ble innført (ved tvang) endret dette seg. Siden da har vi kvinner vært passive og underdanige, i alle fall i litteraturen, med litt reservasjon for de siste tyve-tredve årene.
Både Bellatrix LeStrange og Dorores Umbridge er skrekkelige i Harry Potter. På noen måter er de værre en Voldemort, for de har bredere motiver og «kunne» vært bedre.
Cathy Ames i Steinbeck’s East of Eden er en av de mest ufyselig onde skikkelsene jeg har sett i en bok. Steinbeck beskrev henne selv som «a psychic monster» med «a malformed soul».
Litteraturens mest skremmende kvinner? Det må jo være Jezebel, Livia fra «I claudius», Grendels mor fra «Beowulf», Marquise de Merteuil fra «Les Liaisons Dangereuses», Annie Wilkes fra «Misery», Bellatrix fra «Harry Potter», Cruella de Ville og Velma Valento fra «Farwell, my lovely». Eksempler fra Norsk litteratur sier du? Hedda Gabler såklart.
Søsteren i sofi oksanens ‘utrenskning’. Steinhjerte.