Bokbloggen http://blogg.nrk.no/bok En blogg fra NRK Wed, 14 Sep 2016 08:33:44 +0000 nb-NO hourly 1 https://wordpress.org/?v=4.9.2 En bror druknet http://blogg.nrk.no/bok/2016/09/13/en-bror-druknet/ http://blogg.nrk.no/bok/2016/09/13/en-bror-druknet/#respond Tue, 13 Sep 2016 10:19:39 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=5897 Les videre ]]> Thomas Marco Blatts debut som romanforfatter står ikke tilbake for poesien hans. «Varsjøen» er en roman å få med seg.

Av Leif Ekle

Morten Bodrum er ved første øyekast en helt vanlig og temmelig hverdagslig fyr i trettiårsalderen. Han er riktignok arbeidsledig, etter at han fikk fyken som bruktbilselger. Vi forstår at i dét momanget skjedde noe ikke helt ordinært. Litt underlig er det nok også at han sluttet i jobben som daglig leder for et reklamebyrå faren hans startet i sin tid. I alle fall synes Mortens kone Ragnhild det er lite forståelig. Thomas Marco Blatts første roman «Varsjøen» begynner slik:

«Broren min hadde vært død i over tjue år da Tommy Lystad ringte meg den kvelden.

Guttene var lagt, og Ragnhild og jeg sto på kjøkkenet og snakket om «situasjonen vår», rettere sagt, Ragnhild snakket om «situasjonen vår». Kort oppsummert levde vi på én inntekt, hennes inntekt, siden jeg hadde gått hjemme i over et år, etter at jeg fikk sparken fra Møller Bil. Det siste likte vi ikke å snakke om, så Ragnhild konsentrerte seg om det vi kunne gjøre noe med, nemlig å skaffe meg en jobb igjen».


Det er altså under denne samtalen at Tommy Lystad ringer – med en mystisk beskjed om at Tommy vet hva som egentlig skjedde den dagen da Mortens bror falt i Varsjøen, slo hodet og druknet. Som om de ikke allerede visste?

«Varsjøen» er Thomas Marco Blatts første roman.

«Varsjøen» er Thomas Marco Blatts første roman.

Virkeligheten

Det overrasker ikke denne leseren at det i virkelighetens Sørum kommune finnes et vann og en badeplass som heter nettopp Varsjøen. Ei heller at Thomas Marco Blatts bilder av gutteliv i Sørumsand er glassklare av opplevd autentisitet. Kameratskap, venneflokk, forholdet til en bror, den tidlige kjæresten. Han har skrevet om dette før, satt inn i en selvforklarende og dermed vakker hverdagslighet. Foran romanen «Varsjøen» ligger tre fine diktsamlinger. Alle med elementer, navn på personer også, som romanleseren kan nikke gjenkjennende til. Den første, «Slik vil jeg måle opp verden» (2006) innbragte Tarjei Vesaas´ debutantpris og inneholder flere dikt der ungdomsminner er slående gjengitt. Den tredje samlingen «1920 Sørumsand» (2012) er i sin helhet viet dette stedet, miljøet og historien.

Hverdagens alminnelighet

«Varsjøen» har altså beholdt en sterk kontakt til sted, miljø og hverdagens alminnelighet. Romanen skiller seg imidlertid radikalt fra poesien når det kommer til menneskenes forutsigelighet. Særlig gjelder det Morten selv. Fra han bestemmer seg for å finne og snakke med Tommy Lystad, den gamle vennen som hevder og vite, blir atferden hans stadig mer foruroligende og besynderlig. Ikke før har Ragnhild og barna forsvunnet til hennes foreldre, før Morten mobiliserer den gamle golfen og legger ut på en reise som bringer ham langt nord i landet, via Trondheim, og lar ham møte mennesker han en gang kjente. Minner og gamle spørsmål trenger seg på. Talentet for løgn kommer til sin rett.

Det usagte

Det tar noen sider før denne romanens kvaliteter står tydelig frem for leseren – før den begynner å vokse. Hverdagsligheten, som Blatt altså behersker til perfeksjon, truer med å ta over. Samtidig: Fordi så mye forblir usagt og udramatisk (med unntak) gjennom den road movie-lignende fortellingen, klarer Thomas Marco Blatt på en smart måte å skape denne stemningen leseren i meg liker så godt: Noe foregår her, men jammen om jeg vet hva det er (fritt etter Dylan). Elementer som minner om spenningsromanen kommer og går i teksten og den «løsningen» vi presenteres for når nesten alt er over, er logisk og skjellsettende på samme tid. Iblant er det ikke annet å gjøre enn å le godt av figuren Morten Bodrum.

Konkret og bildeskapende

Thomas Marco Blatts prosa er konkret, saklig og bildeskapende på samme tid. Dialogene er blant de sterkere elementene i teksten – enten de utspilles i en barndom eller i et avgjørende nåtidsøyeblikk. De klinger like rent og nyansert, som om leseren sto ved siden av og hørte karakterene prate.

Jeg hadde forventninger til Thomas Marco Blatts første roman. Jeg ble ikke skuffet.

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2016/09/13/en-bror-druknet/feed/ 0
Poesi om naturen og mennesket http://blogg.nrk.no/bok/2016/08/01/poesi-om-naturen/ http://blogg.nrk.no/bok/2016/08/01/poesi-om-naturen/#respond Mon, 01 Aug 2016 10:38:01 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=5886 Les videre ]]> @fru.sigrun på Instagram har tatt dette bildet til poesi-fotokonkurransen, og skriver dette om bildet: Til jord skal du bli. Naturen har overtaket.

@fru.sigrun på Instagram har tatt dette bildet til poesi-fotokonkurransen, og skriver dette om bildet: Til jord skal du bli. Naturen har overtaket.

Vi har fått dette diktet av en av våre lesere, John O Johansen, som har latt seg inspirere av NRKboks poesi-fotokonkurranse «Dikt & forbannet løgn».

Tuen

Jeg så den med det samme,
gress tuen
den fanget blikket mitt
da jeg gikk forbi
den stod alene
blant lyng og mose
stakkarslig, nei
den var livskraftig og frodig
der var mange strå
som en familie
de nikket til meg
i den svake brisen

Den var der fortsatt
neste gang
jeg gikk forbi
med tunge aks, stille
som for å ikke vise,
røpe
håpe å ikke bli forstyrret
berørt

Neste tur var det frost
is og rim
den grønne mosen
var hard og knudret,
glatt lyngen knaste for hvert skritt
jeg gikk dit
for å se
gule stive strå
tomme aks, rimete
de kjente meg igjen
sendte meg
lysglimt
fra en blek og lav sol

John O Johansen

 

Bildet er tatt av Liv Krekke Kaada, og ble sendt inn til poesi-fotokonkurransen #NRK_diktogforbannetløgn i katetorien #naturogmenneske. Bildet viser en finkjemmet åker som viser at mennesket har pløye, sådd og høstet. I bakgrunnen er et sauebeite og en typisk steinete natur på Vestlandet, sier hun om bildet.

Bildet er tatt av Liv Krekke Kaada, og ble sendt inn til poesi-fotokonkurransen #NRK_diktogforbannetløgn i katetorien #naturogmenneske.
Bildet viser en finkjemmet åker som viser at mennesket har pløye, sådd og høstet. I bakgrunnen er et sauebeite og en typisk steinete natur på Vestlandet, sier hun om bildet.

Mer om fotokonkurransen

Del gjerne ditt dikt med oss!

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2016/08/01/poesi-om-naturen/feed/ 0
De 100 beste norske diktene http://blogg.nrk.no/bok/2016/07/07/de-100-beste-norske-diktene/ http://blogg.nrk.no/bok/2016/07/07/de-100-beste-norske-diktene/#comments Thu, 07 Jul 2016 14:08:22 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=5850 Les videre ]]> NRK ba denne trioen om å håndplukke Norges 100 beste dikt: Eirik Vassenden som er professor i nordisk litteratur ved UiB, Marit Grøtta som er førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved UiO og litteraturviter og forskningsbibliotekar Trond Haugen fra Nasjonalbiblioteket.

NRK ba denne trioen om å håndplukke Norges 100 beste dikt: Eirik Vassenden som er professor i nordisk litteratur ved UiB, Marit Grøtta som er førsteamanuensis i allmenn litteraturvitenskap ved UiO og litteraturviter og forskningsbibliotekar Trond Haugen fra Nasjonalbiblioteket.

Norges beste dikt skal kåres i NRK-satsingen «Dikt & forbannet løgn». Her er de 100 beste diktene som trioen har fått velge fritt. 

Her ser du alt du kan oppleve med NRK poesi-happening «Dikt & forbannet løgn«!

Du kan lese de fleste av diktene på 100-listen som er utgitt før 2000 i Nasjonalbiblioteketes bok-arkiv bokhylla.no.

Hjerte, smerte

Dikt som beskriver kjærlighetens irrganger.

  1. Wergeland: “Den første omfavnelse”, fra Poesier (1838)
  2. Aasmund Olafsson Vinje: “Langs ei Aa” , fra Ferdaminni fraa sumaren 1860 (1861), Digtsamling (1864)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
  3. Dagny Juel «Stille! Stille!», i tidsskriftet Samtiden 1975 (Skrevet ca. 1900)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2014071481070_001
  4. Olaf Bull: “Fra Mezzaninvinduet”, fra Digte (1909)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
  5. Olaf Bull: “Metope”, fra Metope (1927)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012051805123
  6. Arne Garborg: “Møte”, fra Haugtussa (1895)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
  7. Kristofer Uppdal: “Bloddrope-trall”, fra  Ungdomsvers (1919)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040300059
  8. Inger Hagerup: “Lykke”, fra Videre (1945)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011606057
  9. Marie Takvam «Første månaden», fra Auger, hender (1975)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306077
  10. Haldis Moren Vesaas: “Jordange”, fra Harpe og dolk (1929)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012306088
  11. Haldis Moren Vesaas: “Ord over grind”, fra I ein annan skog (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007022001024
  12. Alf Prøysen: “Steinrøysa neri bakken”, fra Drengestu’viser (1948)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012073108100
  13. Olav H. Hauge: “Du var vinden”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
  14. Ernst Orvil: “I solnedgangen”, fra Kommer du til meg (1947)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013041608047
  15. Stein Mehren: “Jeg holder ditt hode”, fra Mot en verden av lys (1964)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013013108057
  16. Arnulf Øverland: “Jeg går omkring”, fra På Nebo bjerg (1962)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041201029
  17. Jan Erik Vold: “Ikke alle kjærtegn”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
  18. Rolf Jacobsen: “Plutselig. I desember”, fra Nattåpent (1985)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008060204039
  19. Tor Ulven “Sitt hos meg”, fra Søppelsolen. Memorabilia)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012110906111
  20. Tone Hødnebø: “Å, elskede bli i hjertet mitt”, fra Stormstigen (2002)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009042800034

Med penn som våpen

Dikt med en politisk undertone, dikt som ofte dirrer av harme, og dikt som vil vekke oss.

  1. Johan Herman Wessel: “Smeden og bageren”, fra Votre Serviteur Otiosis, nr. 23 (1784)
  2. Henrik Wergeland: “Skaalsang for Trykkefriheden”, fra  Læsebog for for den norske Ungdom. 2 (1844)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008022710001
  3. Bjørnstjerne Bjørnson: “Jeg velger meg april!”, fra Digte og sange (1870)
  4. Nordahl Grieg: “Til ungdommen”, fra Håbet (1946)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013012806125
  5. Arnulf Øverland: “Du må ikke sove”, fra Den røde front (1937)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015021108043
  6. Gunvor Hofmo: “Fra en annen virkelighet”, fra Fra en annen virkelighet (1948)
  7. Hans Børli: “Stål”, fra Villfugl (1947)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070108043
  8. Arnljot Eggen: “Lagnad, sa vi”, fra Sprekker i muren. Dikt og andre tekster (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
  9. Inger Hagerup: “Den korsfestede sier:”, fra Den syvende natt (1947)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014030707023
  10. Haldis Moren Vesaas: “Tung tids tale”, fra Tung tids tale (1945)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073001063
  11. Jens Bjørneboe: “Om ungdommens råskap”, fra Aske, vind og jord. Sanger, viser og dikt (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011081020003
  12. Åse-Marie Nesse: “Camilla Collett”, fra Til ord skal du bli (1973)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071904061
  13. Georg Johannesen: “Jødisk partisansang”, fra Nye dikt (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007042001032
  14. Jan Erik Vold: “I går ja”, fra Elg (1989)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013121206180
  15. Torgeir Schjerven: “Allah Akbar. Bønn for barna i Gaza”, fra Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk (2006)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008120100079
  16. Karin Moe: ”Materalienasjon i bokstaveleg forstand”, fra Sjanger (1986)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013062506110
  17. Inger Elisabeth Hansen: “Hamlet kikker (granskning, offentlig)”, fra Fraværsdokumenter (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008102904045
  18. Øyvind Berg: “Vi er fyllesjuke finner”, fra Poe si tid (1993)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007120500083
  19. Cecilie Løveid: “Arnolfinis brud”, fra  Nye dikt (2001)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010900064
  20. Cecilie Løveid: “Straff”, fra Dikt 2001-2013 (2014)

Natur og menneske

Dikt der ydmykhet til naturen er sentral, med det lille mennesket i den store naturen.

  1. Wergeland: «Pigen paa anatomikammeret» (1837). Første gang i tidsskriftet «Bien» (1837)
  2. Johan Sebastian Welhaven «Søfuglen», fra Digte (1839)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008061112002
  3. Aasmund Olavsson Vinje: ”Ved rundarne”, fra Ferdaminne fraa Sumaren 1860 (1861)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100808034
  4. Knut Hamsun: ”Skærgaardsø”,  fra Det vilde Kor (1904).
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051813001
  5. Olav Nygard: “No reiser kvelden seg”, fra Ved vebande (1923)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013110124013
  6. Arne Garborg: ”Til deg du hei og bleike myr”, fra Haugtussa (1895)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022603001
  7. Aslaug Vaa: ”Naar kann ein sjaa”, fra Villarkonn (1936)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008041400062
  8. Astrid Hjertenes Andersen: ”Hestene står i regnet”, fra De unge søylene (1948)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013061808092
  9. Rolf Jacobsen: ”Kraftledning”, fra Jord og jern, 1933
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052404030
  10. Kristofer Uppdal: ”Hestane mine”, her posthumt fra Hestane mine (1963)
  11. Olav H. Hauge: ”Kvardag”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
  12. Olav H. Hauge: ”Under bergfallet”, fra Under bergfallet (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011110908007
  13. Paal Helge Haugen: «Steingjerdet», fra Anne (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051404026
  14. Bjørn Aamodt: ”Man”, fra Anchorage (1997)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009022504011
  15. Gro Dahle: ”Jeg skjærer datteren min ut av selje”, fra Hundre tusen timer (1996)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008071104012
  16. Eldrid Lunden: ”Museo Academico i Firenze”, fra Til stades. Tekstar om erindring og gløymsle (2000)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011030705048
  17. Cecilie Løveid: ”Flyttesang”, fra Flytterester (2012)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071608129
  18. Kjartan Hatløy: ”Ei stille ingen våger seg ut i”, fra Kjøkkendikt (2012)
  19. Øyvind Rimbereid: ”Med slebetauet rett inn…”, fra Jimmen (2011)
  20. Inger Elisabeth Hansen: “Bruk og misbruk av Klippeblåvingen” fra Å resirkulere lengselen, avrenning foregår (2015)

Uro

Dikt som får oss til å undres, og som setter ord på det ordløse i oss og verden rundt.

  1. Dorothe Engelbretsdatter: ”Afften Psalme”, fra Siælens Sang-Offer, 1678
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051513004 [utgave fra 1684]
  2. Henrik Wergeland: ”Til Foraaret” (1845)
  3. Magdalene Thoresen: ”Jeg har søgt”, fra Digte af en Dame (1860)
  4. Henrik Ibsen: ”Bergmanden”, fra Digte (1871)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013050224034
  5. Sigbjørn Obstfelder: ”Jeg ser”, fra Digte (1893)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
  6. Sigbjørn Obstfelder: ”Navnløs”, fra Digte (1893)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009010803011
  7. Olaf Bull: ”Stenen”, fra Digte (1909)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072610004
  8. Inger Hagerup: ”Emily Dickinson”, fra Mitt skip seiler (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008042804134
  9. Åsmund Sveen: “Guten låg i graset”, fra Andletet (1932)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011021406059
  10. Tor Jonsson: ”Så stig då i meg einsemd”, fra Ei dagbok for mitt hjarte (1951)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011052004071
  11. Tarjei Vesaas: ”Det ror og ror”, fra Lykka for ferdesmenn (1949)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010120906064
  12. Alf Prøysen ”Slipsteinsvæilsen”, fra Så seile vi på Mjøsa og andre viser (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007051004002
  13. Hans Børli: ”Brystbeinet av et rådyr”, fra Etterlatte dikt. På harmonikk. Siste dikt (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007112304054
  14. Olav H. Hauge: ”Og eg var sorg”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
  15. Paal-Helge Haugen: ”Da vi var fjorten”, fra Steingjerde (1979)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007070204035
  16. Tor Ulven: ”Ingen trekkfugler”, fra Fortæring. Prosastykker (1991)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007081601015
  17. Tone Hødnebø: ”Himmelen er et kraftverk”, fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
  18. Øyvind Rimbereid: ”WAT vul aig bli”, fra Solaris, korrigert (2004)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011071406066
  19. Steinar Opstad: ”Skjærereiret i kveldssola, det brenner”, fra Tavler og bud (1996)
  20. Steinar Opstad: ”Sjelemesse”, fra Å, høye dag (2013)

Dikt & forbannet løgn

Dikt i en «åpen klasse».

  1. Wessel: ”Digterens Gravskrift over sig selv”
  2. Henrik Wergeland: ”Mig Selv”, første gang i avisen Tiden (1841) http://www.nb.no/nbsok/nb/de0298ea4ac29bab0a75e301974c119a?index=8#107
  3. Johan Sebastian Welhaven: ”Dyre Vaa”, fra Halvhundrede Digte (1848)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012030524007
  4. Aasmund Olavsson Vinje: ”Eit syn”, fra Diktsamling (1864)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009071303002
  5. Vilhelm Krag: ”Fandango”, fra Digte (1891)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009051112004
  6. Sigbjørn Obstfelder: ”Regn”, fra Digte (1893)
  7. Sigbjørn Obstfelder: ”Vår”, fra Digte (1893)
  8. Zinken Hopp: ”Maneter”, fra merkelig nok! (1935)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014031108041
  9. Kristofer Uppdal: ”Sauros-skratt”, fra Solbløding (1918)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008040704062
  10. Jakob Sande: ”Då Gud heldt fest i Fjaler”, fra Sirius (1955)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008051400106
  11. Jan Erik Vold: ”Poetens vandring”, fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900072
  12. Gro Dahle: ”Paven møtte søstrene”, fra Audiens (1987)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012121105020
  13. Tone Hødnebø: «kvadradata pisma», fra Mørkt kvadrat (1994)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008020604086
  14. Terje Dragseth: ”Eg Kvitekråka”, fra Kvitekråkas song
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012011205035
  15. Erlend O. Nødtvedt: ”Lærdalstunnel stengt åpen dovregubbehall”, fra Trollsuiten (2014)
  16. Olav H. Hauge: ”Det er den draumen”, fra Dropar i austavind (1966)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007041901061
  17. Kate Næss: ”Hva båtene vil”, fra Blindgjengere (1969)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007080100015
  18. Ellen Einan «Hos søster ku», fra Jorden har hvisket (1984)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012100106170
  19. Øyvind Berg «Alkis», fra Kunngjøring (1992)
  20. Tor Ulven «Konsert IV (ppp)», fra Stein og speil. Mixtum compositum (1995)
    http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008021404058

 

Bokomslag til diktbøker av Jan Erik Vold, Olaf Bull og Olav H. Hauge, fra Nasjonalbiblioteket.

Bokomslag til diktbøker av Jan Erik Vold, Olaf Bull og Olav H. Hauge, fra Nasjonalbiblioteket.

Er du en råflink fotograf?

Delta også i fotokonkurransen vår: Du kan visualisere temaene til diktene som skal kåres i «Dikt & forbannet løgn».

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2016/07/07/de-100-beste-norske-diktene/feed/ 13
Utvidet krimbegrep? http://blogg.nrk.no/bok/2015/11/25/utvidet-krimbegrep/ http://blogg.nrk.no/bok/2015/11/25/utvidet-krimbegrep/#respond Wed, 25 Nov 2015 13:15:01 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=5848 Les videre ]]> Det kan være håp for en mer ambisiøs kriminallitteratur. Pål Gerhard Olsens roman «Bålet» får tjene som eksempel. Selv om den kanskje ikke er en krim.

Mona og Stig, to søsken i Bergen. 1966. Fattige barn; forfyllet far som snart forulykker på BMV. Mor er prostituert. Stig tar vare på Mona, er mann i huset. De digre rottene i vaskekjelleren er selve innbegrepet på uutholdeligheten. Det ser dårlig ut. Til den nye læreren dukker opp og er den første som ser Stig. Som blir klassens idol, setter mot i Stig, forandrer livet hans. Amund Mæland, læreren, ligger under hele den historien som utvikles over fem ti-år i Pål Gerhard Olsens nyeste roman «Bålet».

Tilstandene

Jeg har i mange år besværet meg over misforholdet mellom mengde og kvalitet i utgivelsen av norske kriminalromaner: Bøkene blir stadig fler, mens de gode eller interessante blir færre. Uten å ha undersøkt saken nøye, har jeg kanskje et inntrykk av at utgivelsestakten har stagnert noe. Kvaliteten er stadig så som så.

Det likegyldige

Misforstå meg ikke: Det er omtrent like langt mellom de virkelig dårlige kriminalromanene som det er mellom de virkelig gode. Problemet ligger i mengden av ambisjonsfattigdom og sjangertro. Den utstrakte trygghetsskrivingen langs en slagen landevei fyller rommet mellom godt og dårlig: Bøker skrevet av forfattere uten virkelig uttrykksbehov, uten litterær brann. Bøker uten språklig spenst og vilje. Hvis man altså kan kalle det et «problem». Særlig spennende er det uansett ikke. Hverken i betydning «spennede handling» eller «spennende litteratur».

Krim eller ei

Nå er det langt fra sikkert at Pål Gerhard Olsen har sett for seg at «Bålet» skal bli omtalt som en av de kriminalromanene han har på samvittigheten. Det går fint å argumentere for at boken ikke er en krim. Forlaget har utstyrt den med merkelappen «roman». Like fullt; i jakten på forfattere som vil puste liv til den døende sjangeren krim, er det alt for fristende å bruke Olsen og «Bålet» som eksempel på slik vilje. Vilje til å tøye format, gjøre noe annet, der grosset repeterer det vi har lest før.

Krim nok

Jeg tar meg altså friheter, men ikke alt for mange. «Bålet» inneholder mord. Mord oppklares, incestuøse handlinger begås, skyldige og medskyldige utpekes. Mennesker fra ulike utkanter av livet drives sammen på ett sted i én tid og må ta den regi som historien gir dem. De fleste i et moralsk limbo. Krim nok, altså, spør du meg.

Indre Østland

Alt samles tidlig på 80-tallet et sted ved Glomma et sted – kanskje ikke så langt fra Kongsvinger. De to barna i Bergen skiller lag – ved hjelp av den omtalte læreren og barnevernet. Stig blir hos Mæland. Mona, lillesøsteren, havner ved Glomma, adoptert av gode foreldre. Der finnes også Håvard, den merkelige gutten med diabetes og rare klær, pinsevenndatteren Sara som synger så uendelig fint at Håvard finner frelse. Hanna bor i ei nedslitt tømmerkoie uten vann sammen med sin narkotiserte mor og skiftende menn. Og det er fler.

Én tråd

Det ene drapet i boka er den faktoren som bringer alle disse unge livene sammen til én tråd. En som kommer til å henge ved aktørene helt til vår egen tid. Det er her alt tvinges sammen til ett og sannheter tvinges frem. Mens livet gjør sine hogg og tildeler sine gaver.

Troverdigheten

Det kan innvendes at Pål Gerhard Olsen har trukket bokas litterære troverdighet langt. Det skal mye aktivitet i tilfeldighetssvingen til for at alle disse menneskenes liv skal krysse hverandre – på cue, så å si. Samtidig er Olsen den forfatteren som for noen år siden hevdet at troverdighetskravet rir norsk litteratur som en mare. Det poenget er jeg også tilbøyelig til å gi ham. Begynner man først å tenke for mye, er den «troverdighet» vi møter i den gjengse krimroman ofte riktig langsøkt, som svenskene sier. Leserspørsmålet «er dette egentlig sannsynlig», får illusjoner til å briste lettere enn den første isen. Uansett hvor sjangertro og fullastet med kunnskaper om politiarbeid romanen synes å være, er det best å unngå den slags spørsmål.

Språk

Fra tiden som krimforfatter i nærheten av det hardkokte landskapet a la Raymond Chandler, har Olsen tatt med seg en betydelig billedskapende språklig evne. I blant resulterer det i slående originale og åpne bilder. Andre ganger glipper det og tenderer mot det svulstige. Et eksempel på det vellykkede finnes i møtet mellom Håvard, den underlige gutten med diabetes, frelse og Hanne med den utsvevende hippie-moren:

«Når denne følelsen kom over henne, drev hun fritt rundt i skolegården. Det var slik hun traff Håvard. Han drev kanskje rundt, han også. Men mye stivere enn henne. Med hendene ned langs siden. Med høye knær. Med en munn som beveget seg selv om det ikke kom noe ut av den. Med klær som så ut som de kom fra Fretex, der Hannes klær i Oslo hadde kommet fra. Klær som fikk ham til å se ut som en såpeboble. En raring, sa Berit om ham. (…)

Håvards hårklipp var snorrett. Huden så ut som marsipan. Øynene satt dypt, som en kulp i elva.

– Hva gjør du, spurte Hanne.

– Jeg tenker.

– Jeg også.

– På hva da?

– På at du er større for alderen enn det jeg er».

Kvalitet og kvalitet

Vi kommer helt sikkert til å diskutere forholdet mellom krim, underholdningsverdi og kvalitet i lang tid. Min erfaring er at det ikke trenger være et motsetningforhold. En krimroman kan også være en god roman – forutsatt litterær vilje og talent. Den eneste nødvendige forskjellen er kanskje den som amerikaneren James Crumley påpekte: En skjønnlitterær roman kan være kjedelig og samtidig god. En kriminalroman kan ikke være kjedelig og god på samme tid.

På Gerhard Olsens «Bålet» er høyst lesverdig enten man leser den som krim eller ikke. Aller flest poeng skal forfatteren ha for å utvide sine sjangre.

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2015/11/25/utvidet-krimbegrep/feed/ 0
Givende punkbønn http://blogg.nrk.no/bok/2015/11/23/givende-punkbonn/ http://blogg.nrk.no/bok/2015/11/23/givende-punkbonn/#respond Mon, 23 Nov 2015 14:31:27 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=5844 Les videre ]]> Essayist og kritiker Susanne Christensen har begått en interessant bok, med utgangspunkt i punkkultur og Pussy Riots skandale-performance i 2012.

Det går an å innvende at Susanne Christensens bok «En punkbønn» er intern, at forfatteren til en viss grad gjør det lett for seg ved ikke å definere hva, hvilke fenomen, hun omtaler som «punk». Boken kan se ut til å vende seg til et allerede innforstått publikum, en krets av innvidde, som allerede deler forfatterens og «punkernes» verdensbilde(r). Like fullt: en slik innvending faller. Ikke på sin urimelighet, men fordi Christensens personlig begrunnede innfallsvinkel til bokens tematikk til dels opphever behovet for avgrensninger og definisjoner. Når hun gjentatte ganger reiser til St. Petersburg, der performance-fenomenet Pussy Riot pådro seg fengselsdommer for å ha fremført sin punkbønn i Frelserkatedralen i 2012, er det i et undersøkende modus.

Den viktige historien

Sympatien med det alternative miljøet, med de lesbiske, de homofile, de biseksuelle og transpersonene er uttalt. Det post-kommunistiske regimets behov for å undertrykke de som utfordrer et tradisjonelt og heterofilt livsmønster granskes gjennom en deltagende observasjon som bare den aktivt tilstedeværende kan mestre: «Selv om Russland i dag er en del av Europa, eksisterer de gamle dikotomiene fremdeles. Der det tidligere var murer og jerntepper, finnes det nå usynlige grenser, og jeg ville ut av denne boblen, jeg ville ta opp stemmer som virkelig ikke var min egen. Jeg ville vite noe om sammenhengene rundt Pussy Riots punkbønn, om dens samfunnsmessige forbindelser; det er den viktigste historien å fortelle» (fra forordet).

Tre byer

«En Punkbønn. Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika» finner sitt stoff i reiser. Til Russland, til St. Petersburg og Moskva, som nevnt. Til USA og Olympia, hovedstad i den nordvestlige staten Washington og det tidlige 90-tallets arnested for rock-fenomenet «grunge», så vel som for Riot Grrrl. Sistnevnte var en feministisk punkbevegelse som også inspirerte Pussy Riot et par ti-år senere. Berlin er bokens tredje viktige åsted.

Velprøvde metoder

Som forfatteren selv antyder i forordet; kapitlet om Russland, Pussy Riot og forfølgelsen av seksuelle minoriteter er det viktigste og det mest interessante. Christensen tar leseren med til demonstrasjoner og aksjoner, til politioppbud og motdemonstrasjoner fra bekymrede ortodokse. Hun samtaler med og intervjuer aksjonister og viser hvordan myndighetenes undertrykkelsesmetoder ligner de velprøvde fra sovjettiden. Teksten får godt fram sammenhengene mellom alminnelige, ortodokse kristnes motstand mot homofili og myndighetenes propaganda. Samtidig viser den at det også finnes en genuint folkelig og religiøst begrunnet motstand som kommer til uttrykk når de alternative løfter regnbueflaggene sine.

Jentepunk

Riot Grrrl-bevegelsen har stor plass i boka. Den oppsto – for å si det enkelt – som et opprør mot manns- og guttedominansen i punkmusikk, som i annen musikk, og et krav om at fritt fram-kulturen også skulle gjelde for jenter. Riot Grrrl fikk betydning, også utover konsertscenen og musikkstudioet. Christensen gir innsikt i det nå historiske fenomenet og viser til spor det har satt i det feministiske terrenget, også i opposisjon til tidligere kvinnepolitiske retninger.

Berlin

Susanne Christensen stiller gode spørsmål – ofte på en så enkel og direkte måte: Hva er en jente? Hva er en gruppe? Svarene er heldigvis ikke alltid entydige, men oftest interessante. Selv om de noen ganger snevrer inn utgangspunktet mer enn en leser kunne ønske.

Gjør det selv

Christensen presenterer leseren for en bevegelse og en kultur som i løpet av snart fire ti-år har utviklet seg langt utover musikken og det anarkistiske «fuck all»-opprøret som startet i Storbritannia ca. 1977. Hun presiserer endog at den punken hun skriver om tar stadig sterkere avstand fra originalpunken og den destruktive livsstilen den representerte. I stedet viser hun frem en mangslungen alternativ-bevegelse, en gjør det selv-punk med hele sett av synspunkter som ikke alltid lar seg forene innbyrdes. En punk som gruppekonform og individualistisk på samme tid: «Punkens historie utgjør et underlig krysningsfelt hvor mote, stil, stemme, erfaring, sykdom og protest hører sammen» (s. 196).

Et ubeskjedent vi

I denne kulturen leter Christensen etter sine ulike «vi», og finner dem: et jente-vi, et demonstrasjons-vi, et fengsels-vi. Endog et intervju-vi. Disse «vi» fungerer fint som bilde på den kulturen som beskrives. Kombinert med forfatterens rause bruk av egne erfaringer, egen utvikling og opplevelse, utvides også leserens rom for innsikt og opplevelse. Punken har aldri vært beskjeden på egne vegne i vurderingen av betydning og innflytelse. Sett utenfra er det fristende, men underordnet, å ta noen av vurderingene med en viss mengde salt.

Kritikeren

Den grundige, nysgjerrige og kunnskapsrike kritikeren Susanne Christensen kommer også til orde i disse tekstene. For en mer enn gjennomsnitlig musikkinteressert leser, med vaklende innsikt i den musikken Christensen går inn i, er partiene med intervjuer og drøftinger givende. Det kan ta litt tid (for en journalist) å venne seg til Christensens synspunkttunge og premissleverende spørsmål, men utbyttet er upåklagelig. Intervjuet med Chain And The Gangs frontfigur Ian F. Svenonius er et godt eksempel.

Det personlige

Susanne Christensen har først og fremst skrevet en bok for det interesserte publikum. Det er i seg selv bra at det er rom for slik litteratur og det forhindrer ikke at særlig den første teksten, den som mest handler om Russland og reisene dit, er strålende lesning for de lesere som klarer seg godt uten punk. Den personlige fortellerstilen fungerer i lange stykker godt, men kan i blant virke litt påhengt.

 

 

 

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2015/11/23/givende-punkbonn/feed/ 0
Ut av mørket http://blogg.nrk.no/bok/2015/10/20/ut-av-morket/ http://blogg.nrk.no/bok/2015/10/20/ut-av-morket/#respond Tue, 20 Oct 2015 10:58:26 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=5806 Les videre ]]> Eventyrlig og ellevilt. Dystopiene er nærmest fraværende blant årets kandidater til Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok. Energi, humor og mestring er nye stikkord.

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder Anne Cathrine Straume en knapp på den eneste sakprosa-boken, nemlig

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder Anne Cathrine Straume en knapp på den eneste sakprosa-boken, nemlig «Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

Det har vært mye snakk om hvor dyster den nordiske barne- og ungdomslitteraturen er blitt de siste årene. Trenden er lett å se fortsatt. Nordiske forfattere går ikke av veien for å skrive om kreftsyke barn eller papirløse flyktninger. Men sammenligner vi årets kandidater til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris med fjorårets, er det langt flere bøker av den humoristiske eller eventyrlige sorten i år. Her er færre rene bildebøker, flere romaner for litt større barn, som kan lese selv. Ingen diktsamling i år, derimot et praktverk av en fagbok.

La oss starte med den.

Suveren sakprosa

"Leonardo oikealta vasemmalle" av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

«Leonardo oikealta vasemmalle» av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.).

«Leonardo. Oikealta Vasemmalle» (Leonardo. Fra høyre til venstre) av Marjatta Levanto og Julia Vuori (ill.) er slående å se på, med en lang rekke gjengivelser av Leonardo da Vincis kjente og mindre kjente verk. Boken er en enestående inspirasjon for alle som har et snev av nysgjerrighet i seg. Den handler først og fremst om multi-geniet Leonardo da Vinci, dernest om hans tid, i renessansens Italia. Gjennom boken løper Leonardos egne skisser og håndskrevne dokumenter. De er trykt på tykt, eksklusivt papir og på gjennomsiktige, tynne silkepapirsider, som skaper en særegen sanselig effekt. Boken blir en slags idéhistorie og kunstanalyse i ett. Forfatteren bedriver nemlig også nærlesing av Leonardos malerier og belyser detaljer som ellers ville gått de fleste hus forbi.

Parallelt med Leonardos egne bilder følger en moderne robot fortellingen – den beveger seg bare i nedre hjørne av boksidene, ikke i selve teksten. Slik jeg leser det, setter dette moderne elementet tiden og oppfinneren og nysgjerrigperen Leonardo i et perspektiv. Julia Vuori har i tillegg tegnet en rekke fantasidyr, dyr som Leonardo har beskrevet detaljert i notatene sine, men som først nå får en fysisk utforming.

Også det første året Nordisk råd delte ut en egen pris til barne- og ungdomsbokforfattere, var en av kandidatene til prisen en faktabok. Det var «Joels farger» av Isela Valve, en slags biografi om Ålands kunstmaler og forfatter Joel Petterson (1892-1937). Det er ikke meg imot om den storslåtte biografien om Leonardo da Vinci stikker av med prisen i år, men hva står det i statuttene?

«Priset utdelas en gång om året i samband med ett arrangemang av Nordiska rådet. Det ges för ett litterärt verk, skrivet för barn- och unga, på ett av de nordiska ländernas språk.

Med ett litterärt verk förstås i detta sammanhang poesi, prosa, drama, ett verk som kombinerar text och bild eller annat verk som uppfyller höga litterära och konstnärliga krav.»

Dette forstår jeg slik at rene faktabøker ikke kan nomineres, men derimot fagbøker, for eksempel biografier, med høy litterær eller kunstnerisk kvalitet, slik tilfellet er med dette verket.

Stort spenn

Å sitte i juryen for barne- og ungdomsbøkene kan ikke være lett. Hvordan skal man sammenligne en enkel, liten bildebok med et ambisiøst biografiprosjekt, eller en humoristisk barnebok med en sterkt politisk og problematiserende ungdomsroman?

Jeg er uansett gledelig overasket over det høye nivået på årets kandidater. Visst finnes det enkelte tradisjonelle fortellinger i bunken, men overveiende er bøkene fylt av en energisk originalitet som gjør en glad og stolt på barnelitteraturens vegne.

"Durrebjørnen og skuterløypa" av Veikko Holmberg og Sissel Horndal (ill.). Nomineret til Barne- og ungdomslitteraturprisen 2015.

«Durrebjørnen og skuterløypa» av Veikko Holmberg og Sissel Horndal (ill.).

Den samiske kandidaten er en av de svakeste i årets knippe. «Duvro-guovza ja skhotermadii» (Durrebjørnen og skuterløypa) av Veikko Holmberg og Sidsel Horndal (ill.) handler om binna Durre og ungen hennes Darre som blir forstyrret i dvalen sin av den nye skuterløypa. Dette er en velment, men overtydelig historie om de snille bjørnene og de dumme menneskene. Her er mye tekst med et til dels svært byråkratisk og vanskelig språk. Hvor store barn skal denne bildeboken passe til? Det viser seg at bjørnene kan snakke, bjørnemor har også stor innsikt i hvordan menneskenes myndigheter arbeider. Menneskene blir typer, noen er slemme, andre snille, og de har navn som Anton Antonsen og Sverre Svendsen. Bokens tydelige moralske budskap vekker minner om tidligere tiders barnebøker. Illustratør Sidsel Horndal løfter fortellingen, hun var nominert til Nordisk råds pris også for to år siden, da sammen med Signe Iversen med boken «Månegutten og Heike». Horndal har et gjenkjennelig og personlig uttrykk, Oppslagene i boken er fargesterke og følelsesladede, jeg liker best bildene der bjørnene får lov å være bjørner, og ikke tillegges menneskelige egenskaper.

Aqipi – til sommerfest av Naja Rosing-Asvid.

«Aqipi – til sommerfest» av Naja Rosing-Asvid.

Grønland har nominert Naja Rosing-Asvids bildebok «Aqipi – til sommerfest», en fortelling om ånden Aqipi, som av og til blir tilkalt av en åndemaner og beveger seg inn i menneskenes verden. Etter en liten rammefortelling med åndevennene, får vi beskrivelse av hverdag og fest i et tradisjonelt grønlandsk samfunn. Boken blir pedagogisk, med svært detaljerte tegninger fra sommer- og vinterboplassene til grønlenderne i tidligere tider. Her skal håndverk, mattradisjoner og religiøse riter vises frem, ikke gjennom en, men flere små historier. Boken inneholder også en faktadel til slutt, med tips til hvordan leserne selv kan lage seg en gressdukke eller en snurrepinne. Det er et prisverdig bevaringsprosjekt, en bok som vil utsi noe om identitet og tilhørighet. Jeg mener likevel rammefortellingen blir for svak og springende i forhold til de gode intensjonene. Illustrasjonene er gjennomarbeidet og grundige, men kan minne litt om bildene 1970-tallets skolebøker ga av steinaldersamfunn eller bondesamfunn vi skulle lære om. Det vrimler av folk, redskaper og klesdrakter. Det blir dessverre verken spesielt spennende eller spesielt nytenkende.

Da liker jeg bedre den upretensiøse «Vinur minn, vindurinn» (Min venn vinden) av Bergrún Íris Sævarsdóttir fra Island. Rent formelt er vel dette den eneste rene bildeboken, der bildene helt fyller alle sidene og teksten er minimal. Denne boken henvender seg klart til de aller yngste barna. En katt ser værmeldingen på TV med bestefar. Bestemor slår fast at det godt kan bli lurevær! Og katten går ut og tester. Joda, her er vind, sol, regn og snø. Det er et typisk islandsk skiftende vær – og på bokens aller siste oppslag, fylles dobbeltsiden av et tjuetalls ord og begreper som beskriver de ulike værtypene. Om verken fortellingen eller illustrasjonene sprenger grenser – Sævarsdóttir gir spenstige utsnitt i illustrasjonene sine med en veksling mellom panorering og detalj-fokusering – er historien enkel, humoristisk og lærerik på en gang. En fin liten bok, som godt kan bli en yndling hos de aller minste.

Humor og energi

"Og mamma!" av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill.).

«Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill.).

Jeg nevnte innledningsvis at det er mindre dysterhet å spore i årets nominasjonsbunke, og at humor – og spenning – i større grad gjør seg gjeldende. Nesten som en tegneseriehistorie er årets bidrag fra Færøyene, boken «Og mamma!» av Elin á Rógvi og Marjun Reginsdóttir (ill)

Dette er en ellevill fortelling om farfar som møter en foretaksom hane som flytter inn i hagen. Farmor og farfar passer barnebarna, men verken de to små guttene eller farmor skjønner hvorfor farfar stadig snakker om denne famøse hanen, den har nemlig ingen av de andre sett:

«Viggo, har du nogensinde set en hane i røde smækbukser?»

«Nej, for vet du hvorfor?» svarede Viggo. «En høne har engang banket en Star Wars-robot, og vet du hvad, da jeg var lille, tissede jeg i ble, og mor havde os engang inde i maven, men kun en ad gangen. Men ved du hvad, Páll har en drage, som han har tabt i børnehaven!»

Ja, slik snakker en fireåring, og ettersom farfar blir mer og mer involvert i den snakkende hanens lurifakserier, lyder han for de utenforstående mer og mer som sitt tankespringende barnebarn. Er han blitt senil? Eller finnes det faktisk en hane med gule snekkerbukser i hagen?

Dette er en underholdende bok for barneskolebarn, og det gir ingen mening i å lete etter et underliggende budskap. Illustrasjonene er glatte og lett tilgjengelige, kanskje litt for enkle. Som vinnerkandidat tror jeg likevel ikke «Og mamma!» har store sjanser.

"Alberta Ensten och uppfinnarkungen" av Malin Klingenberg.

«Alberta Ensten och uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg.

Det kan derimot den ålandske «Alberta Einsten og Uppfinnarkungen» av Malin Klingenberg og Ida-Maria Wibström ha. Dette er en litt Roald Dahl-aktig historie om Alberta, som ikke fremstår som noe skolelys, men som har mer innabords enn man kunne tro. Moren hennes er oppfinner – og i år skal hun delta i et stort mesterskap og konkurrere med den selverklærte Oppfinnerkongen, som, skal det vise seg, også er en stor svindler. Flyvende hus, forelskelser og utkledningsmanøvre er ingredienser i denne sprudlende og fantasifulle fortellingen. Strek-illustrasjonene med snirklede detaljer og skraverte flater underbygger følelsen av fart, spenning og fantasi. Boken gir leseren et inntrykk av at det meste er mulig, bare man har mot og tiltakslyst.

Eventyr

En annen sterk kandidat er den svenske «Mördarens apa» , en 600 siders roman av Jakob Wegelius. Boken er en frittstående oppfølger til «Legenden om Sally Jones». Både den og oppfølgeren har vunnet den svenske August-prisen og handler om gorillaen Sally Jones, som jobber som mekaniker på en båt. Apen er usedvanlig intelligent, hun kan selvfølgelig ikke snakke, men lærer seg etterhvert å forstå menneskespråk og har et enormt talent for å løse all verdens tekniske problemer. I årets bok blir apens bestevenn og styrmann arrestert i Lisboa, anklaget for mord. Han er selvfølgelig uskyldig, Sally rømmer og må prøve å renvaske sin bestevenn.

"Mördarens apa" av Jakob Wegelius.

«Mördarens apa» av Jakob Wegelius.

Wegelius serverer en eventyrlig og grensesprengende historie, som er fiksjon og løgn og forbannet dikt, men som oppleves som virkelig og faktisk mulig. Jeg tror etterhvert at Sally Jones er i stand til det meste. Hun blir helten jeg heier på. Behandlingen av Sally fra ignorante mennesker som vil putte henne i dyrehage eller aller helst avlive henne, gir assosiasjoner til en altfor utbredt holdning til alle mennesker som er annerledes – mange er dem som aldri får muligheten til å vise hva de kan og står for, fordi de defineres ut fra utseende eller navn.

«Mördarens apa» en roman om vennskap, trofasthet, profittjag, sannhet og løgn. Illustrasjonene i boken levendegjør det mangslungne persongalleriet samtidig som de bidrar til poesi og sårbarhet i den virvlende røverhistorien. Dette er en leseropplevelse av de sjeldne!

"Jagger, Jagger" av Frida Nilsson.

«Jagger, Jagger» av Frida Nilsson.

Også den andre svenske kandidaten, Frida Nilssons «Jagger, Jagger» blander fiksjon og fakta på finurlig vis. Jeg-fortelleren og hovedpersonen heter Bengt. Han blir mobbet av barna i nabolaget, en dag stenger de ham til og med inne i en kjellerbod. Da blir han reddet av hunden Jagger Svensson. Han er uteligger og er på leting etter noe å spise. Et merkelig og ikke helt enkelt vennskap utvikler seg mellom Bengt og Jagger. Fortellingen fascinerer ved sin naturlige omgang med hunden som et menneske, samtidig som gnisninger mellom barna og ikke minst foreldrenes litt hjelpeløse inngripen i barnas oppførsel skildres med skarpt blikk og ikke så rent lite humor. «Jagger, Jagger» er en tøff historie som viser hvordan det er å bli holdt utenfor. Den er brutal, men skriver også frem en sterk vilje til overlevelse og ikke minst hevn. Den som ler sist, ler best.

Fantasy

"Maresi. Krönikor från Röda klostret" av Maria Turtschaninoff.

«Maresi. Krönikor från Röda klostret» av Maria Turtschaninoff.

Norsk ungdomslitteratur har de siste årene vært dominert av dystopier. Verden slik vi kjenner den er gått under, naturkatastrofer, krig eller epidemier skaper nye utfordringer for unge som må overleve på egenhånd og ikke minst ta de rette valgene for å skape et levelig samfunn. Internsjonalt vrimler det av fantasyromaner der det gode stilles opp mot det onde og der reality-elementet er sterkt nærværende. Ikke noe av dette finner vi hos årets kandidater til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. En fantasyroman er med likevel, det er den finske «Maresi. Krönikor från röda klosteret» av Maria Turtschaninoff.

Maresi er vår forteller. Hun er blitt pålagt å skrive ned dramatiske hendelser fra klosteret der det bare bor jenter og kvinner. Klosteret, som ligger på en avsidesliggende øy der ingen mann har adgang, er et senter for kunnskap og omsorg. Mange unge jenter søker til klosteret for beskyttelse. Riktig skummelt blir det når ungjenta Jai, som er flyktet fra en voldelig far fra en tradisjonell maskulin æres-kultur, blir innhentet av faren. Han har allerede drept søsteren hennes, som han mente var løsaktig, nå vil han drepe Jai for å redde seg selv fra skam.

Historien er uvanlig fascinerende, men jeg spør meg: hvilken gutt ville lest dette? Fortellingen skildrer menn som voldelige overgripere, kvinner som romslige og rause omsorgspersoner med nær tilknytning til jord, blod og kvinnelige guddommer. Overnaturlige krefter tas i bruk når kampen er på sitt heteste. Når Maresi ved slutten av romanen velger å forlate klosterets trygghet og returnere til den skremmede og farlige verdenen utenfor, for å dele sin kunnskap med andre, blir hun som en litteraturens Malala. Det er sterkt og vakkert, nydelig fortalt både med sanselige naturskildringer og filosofisk søken. Likevel kan jeg ikke unngå å føle ubehag over polariseringen mellom kvinner og menn i denne romanen.

Gru og grøss

Thorarin Leifssons «Madurin sem hatadi börn» (Mannen som hatet barn) har også elementer av samfunnsengasjement i seg. På overflaten er dette fortellingen om tolvåringen Sylvek, som bor i Reykjavik sammen med bestemoren sin. De har arvet et hus og kom til Island fra Barcelona for et års tid siden, bare Sylvek har lært seg språket. Han har imidlertid ennå ikke fått noen nære venner. Plutselig en dag skjer det groteske ting i Reykjavik, denne byen der vanligvis ingenting skjer, ifølge Beste. Kroppsdeler av unge gutter blir funnet på supermarkeder rundt om i byen. En gal guttemorder er løs! Samtidig må Sylvek og Beste leie ut et rom i huset for å tjene penger. Mannen som kommer er mørk og sortkledd, og han røper for Sylvek at han hater barn.

Visst blir det spennende, men jeg kan røpe så mye som at det ikke er så brutalt som det høres ut til. Virkeligheten er ikke alltid slik vi ser den. Og som i Jo Nesbøs Doktor Proktor-fortellinger, som også kan være brutale nok, er vi aldri i tvil om at våre folk skal klare brasene. Thorarinn Leifssons dystre illustrasjoner, derimot, underbygger uhyggesfølelsen og gir dybde til fortellingen.

Den underliggende kritikken slår i mange retninger. For meg går det litt over stokk og sten mot slutten, og fortellingen mister troverdigheten sin. Treningshysteri og dopingmisbruk får sitt, underholdningsbransjen likeså. At selve barnebokbransjen også tematiseres, er kanskje artigere for voksne lesere enn for barn.

Problematiserende barnebøker

"De som ikke finnes" av Simon Stranger.

«De som ikke finnes» av Simon Stranger.

Simon Stranger er den forfatteren som går lengst i å skrive politisk for unge lesere. Hans ungdomsroman «De som ikke finnes» er en beksvart avslutning på trilogien om Emilie og Samuel. Hun er norsk, hvit og rik, han er øst-afrikaner, svart og fattig. I denne romanen, som kan leses uavhengig av de foregående, tropper Samuel opp på Emilies dør etter måneder på reise gjennom Europa. Han er skadet, trenger penger, kanskje er han også ruset?

Er «De som ikke finnes» en god roman? Jeg vil si at den først og fremst er en viktig roman, her er en forfatter som har beholdt troen på at litteratur kan forandre verden, som håper kunsten kan gi innsikt som fører til faktisk handling. Rent litterært er ikke Stranger noen finsmed. Han driver ikke med dybdepsykologi eller malende miljøskildringer. Harde fakta slås i bordet, og det er greit nok, for det virker.

Innimellom skulle jeg likevel gjerne sett flere sider av både Emilie og Samuel, fått tilgang til flere følelser. Slik det er nå, blir det mange litt umotiverte påstander, som Stranger helt sikkert har belegg for i autentiske historier, men faren for stereotypier er til stede.

"Ud med Knud" av Jesper Wung-Sung.

«Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung.

Rent litterært og språklig er det flere lag og nyanser i den danske romanen «Ud med Knud» av Jesper Wung-Sung. Dette er fortellingen om det umake venneparet William og Knud. Lenge tror vi Knud er en frekk og omstreifende venn. Litt etter litt skjønner vi at han er en fantasifigur, et bilde på kreftsykdommen i Williams kropp. Tjukk og selvgod ligner han litt på Astrid Lindgrens udødelige Karlson på taket. Han forteller røverhistorier fra hele verdenshistorien – han har nemlig holdt keisere, generaler, gatefeiere og slangetemmere med selskap. Sitt vanskelige tema til tross blir «Ud med Knud» en både morsom og spennende bok. Wung-Sung skriver frem nydelige og ubehagelige betraktninger fra William, som bekymrer seg for foreldrene, får angst og dårlig samvittighet for at de har det vondt, sliter seg ut og dessuten har sluttet å sove i samme seng.

Forfatteren utvider romanen med klare referanser til Huckleberry Finn og flåteflukten nedover Mississippi. Han understreker viktigheten av drømmer, av ønsket om frihet, og ikke minst skriver han frem Wlliiams håp om bare å få være en helt alminnelig gutt.

«Et helt alminneligt barn ville blive bedt om at hjælpe til derhjemme. Derfor kravler William ud ad vinduet. Det kræver mange kræfter at få løftet sig op over vindueskarmen. Han er usikker på benene, da han bevæger sig over græsplenen. Det er overskyet. Græsset stryger ham helt op på læggen. Det er højt som i en urskov. Sådan var det ikke, før William blev syg. Der er to muligheder: Enten ser mor og far slet ikke, hvor langt græsset er blevet, fordi de kun kan se deres syge søn. Eller også vil far ikke slå det, fordi larmen fra græsslåmaskinen kan forstyrre hans søn, så han ikke får hvilet sig og bliver endnu mere syg.»

«Ud med Knud» er en bok med en voldsom oppdrift, til tross for sitt vanskelige tema. Noen vil spørre seg om barn MÅ lese om slike sørgelige ting. Nei, det må de ikke, men de KAN. Muligheten til gjenkjennelse, trøst, til å dele traumatiserende erfaringer med andre og kanskje finne frem til et språk for det som ikke kan uttales, finnes i litteraturen. Det er godt å tenke på.

"Ella er mit navn vil du købe det? Æske med løsblade og poetsne" af Mette Hegnhøj.

«Ella er mit navn vil du købe det?» av Mette Hegnhøjs.

Mette Hegnhøjs «Ella er mitt navn vil du købe det?» er bunkens mest eksperimentelle bok. Vi kan kanskje ikke engang kalle det en bok. Dette er nemlig en slitt pappeske med en slapp syltetøystrikk rundt! Inne i esken ligger omlag hundre løsark med små notater. I tillegg en dose poetsne, eller små, runde papirbiter, sånne som spises og spyttes ut av en hullemaskin. På baksiden av esken står det

«Dette er Ellas efterlatte noter, som vi fandt dem i Privaten bag Antikvariatet i en æske under Ellas seng. Med vennlig hilsen Jensen & Dalgaard.»

Det er altså Ella, 12 år, som med en gammeldags skrivemaskin har skrevet disse lappene. Der står det om dødsboene moren kjøper inn, som Ella må sortere. Det står om morens nye kjæreste, som Ella bare kaller plageånden. Og det står om katten, som i noen få, lykkelige dager er Ellas bestevenn før moren mener hun er allergisk og sørger for at katten forsvinner.

De mange løse lappene utgjør en sjelden sterk fortelling. Vi får ingen bakgrunnshistorie, det er som å dykke ned i virkelighetens verden, få et glimt rett inn i livet til den ensomme og etterhvert frustrerte Ella. Poetsneen skyldes at hun går løs på bøkene i antikvariatet med hullemaskinen. Så er hun borte.

Hvor ble Ella av? Hvordan ender denne ubehagelige historien? Det får vi ikke vite. Mette Hegnhøj utfordrer leserne sine ved å være så kompromissløs. Det er tøft gjort å ta sine unge lesere på alvor, gi dem noe å bite i. Og kanskje er danske – og nordiske – barn så godt skolert i litterære fortellinger at de svelger dette uten problemer?

Poesi

joel-og-io

«Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.).

Jeg nevnte at det ikke er noen rene diktsamlinger blant årets kandidater til den nordiske prisen. Likevel finnes her poesi, ikke minst i den tilforlatelige kjærlighetshistorien «Joel og Io» av Geir Gulliksen og Anna Fiske (ill.) Slik åpner boken:

«En tirsdag ble Joel forelsket.
Han hadde ikke vært det før.
Han visste ikke at han skulle bli det heller.
Han sto ved døra på skolen og ventet.
Han visste ikke hva han ventet på.
Men han ventet likevel.»

Joel visste ikke hva han ventet på. Men han ventet likevel. Det er et utsagn med mange lag, enkelt og stort på samme tid. Og det handler da også om de helt store følelsene i denne lille, illustrerte romanen med undertittelen «En kjærlighetshistorie».

Joel og Io finner hverandre, selv om han er sjenert og stillferdig og hun er modig og foretaksom. Der Gulliksen tryller frem de fineste bilder med bokstaver, lar Anna Fiske poesien strømme gjennom sine rufsete og umiddelbare illustrasjoner. Vi får vekselvis ettertenksomme helsides oppslag og dramatiske, pulserende tegneserieruter. At forfatter og illustratør har funnet tonen er lett å se. Resultatet er en hverdagshistorie som blir allmenngyldig, den er vakker og sår og vil sikkert gå hjem hos langt flere enn aldersgruppen seks til ni år, som den er markedsført for.

Og vinneren er…

Det er i år tredje gang Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur deles ut. Det er blitt en viktig pris. Den svært gode nordiske barnelitteraturen – for det skal sies, vår litteratur for barn og unge står i en særstilling i verden, med eksperimentering og grenseutvidelse både hva gjelder innhold og form – blir løftet frem med sin egen verdi, uten å måtte måles og skulle konkurrere med voksenlitteraturen.

Det første året gikk prisen til en finsk fantasyroman for ungdom som handlet om døden. I fjor gikk prisen til en norsk barneroman som handlet om hvordan tre små kamerater skulle takle livet. Og i år? Er tiden inne for en bildebok? Jeg tror ikke det. Men juryen har en vanskelig jobb. Simon Stranger har skrevet den mest rystende fortellingen, Mette Hegnhøj den mest eksperimentelle.

I et sterkt lag av ambisiøse barne- og ungdomsbøker holder jeg en knapp på den forseggjorte og fascinerende biografien om Leonardo da Vinci og den usedvanlig originale og rørende røverhistorien om «Mördarens apa».

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2015/10/20/ut-av-morket/feed/ 0
Norden skriv heim http://blogg.nrk.no/bok/2015/10/19/norden-skriv-heim/ http://blogg.nrk.no/bok/2015/10/19/norden-skriv-heim/#respond Mon, 19 Oct 2015 12:19:53 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=5785 Les videre ]]> Kva skriv så nordiske forfattarar om for tida? Bokmeldar Marta Norheim tar for seg dei nominerte romanane til den høgthengande Nordisk råds litteraturpris 2015.

NRKs litteraturkritiker holder frem to av sine tre favoritter blant de nominerte

NRKs bokmeldar Marta Norheim held frem to av sine tre favorittar blant dei nominerte: «Fiskene har ingen føtter» av islandske Jón Kalman Stefánsson og «Terminal» av finske Hannu Raittila. (Foto: NRK/Thomas Espevik)

Nordisk råds litteraturpris er som eit årleg familieselskap med litt fjerne slektningar rundt bordet. Årets selskap kjem ikkje til å gå inn i historia som eitt av dei mest minneverdige, det er litt langt mellom drammane her. Men høgdepunkt finst, og det regelmessige ved samkoma har absolutt sin verdi. Sjølv om det altså går an å lure på utvalet av gjester.

Eit tydeleg trekk er at familien står sentralt, ofte møter vi  fleire generasjonar. I norsk litteratur har vi sett ei vending bort frå den klassiske sjølvbiografiske romanen og over til slektshistorier med og utan sjølvbiografisk kjerne i det siste; det same skjer tydelegvis i heile den nordiske litteraturen.

Andre sprenger seg inn i eller ut av familien. Og så har vi dei som driv med heilt andre ting, det gjeld spesielt for tre av poetane i bunken, som totalt tel fire diktsamlingar og 10 romanar. Eit par av romanane legg eit postkolonialt perspektiv på sjølvforståinga, og dei aller fleste er tydeleg plasserte i eigne land eller landskap. Om ein studerer nokre årgangar av nordisk-råd-nominasjonar, vil innslaget av såkalla «site spesific art» vere påfallande. Greitt nok det, berre ein greier å gje det lokale eit allment preg.

Du gamle mor og døyande far

I tre av romanane blir hovudpersonane spora inn på eigen barndom og eige barndomsland av aldrande foreldre. Dette gjeld for eitt av dei desiderte høgdepunkta i bunken, nemleg «Fiskene har ingen føtter» av islandske Jón Kalman Stefánsson. Etter ei forvirrande brå skilsmisse har hovudpersonen Ari rista Keflaviks mørke lavastøv av føtene og gjort karriere som forleggjar og poet i Danmark. Men når døden er i ferd med å innhente faren, må han reise tilbake til barndomslandet.

Det skal ikkje vere enkelt å kome heim, og for vår mann startar helvete allereie på flyplassen der han får ein gummihanskekledd finger opp i endetarmen etter at personalet har fått inn ei melding om det det kanskje finst narkotika skjult der. Det gjer ikkje saka betre at det er fetteren hans som må utføre undersøkinga, og ja, det er eks-kona som har meldt frå. Men familiedramaet har mange valørar, frå det burleske til det tragiske og poetiske. Størst inntrykk gjer historia om besteforeldra i Nordfjördur, og Aris oppvekst like ved den amerikanske flybasen, der ein av syslane var å hoppe opp på lasteplana på bilane som transporterte eksotiske varer til basen og snause det dei fekk tak i. Sjåførane gav stort sett blaffen, men ikkje alltid:

At dere ikke skammer dere, gutter, dette her er jo rett og slett nedverdigende, har dere ingen stolthet, vet dere ikke hvordan amerikanerne snakker om oss, kaller oss villmenn, eskimoer, snyltere, er dere virkelig så ivrige etter å bekrefte dette for dem, hvordan tror dere jeg føler meg når jeg må kjøre opp på Basen med gapende, oppskårne kasser og se dem riste på hodet, det er rett og slett nedverdigende, at dere ikke har mer stolthet enn som så, hva er det å være islending?

frå Jón Kalman Stefánsson: «Fiskene har ingen føtter»

Ja, sei det. Romanen skildrar på utmerka vis islandsk historie gjennom livet til tre generasjonar. Den namnlause forteljaren er ikkje redd for å kome med synspunkt på livet, havet, fisken, døden og kjærleiken. Romanen toler godt spennet mellom fetterfingeren i rompa og dei store, eksistensielle spørsmåla. Det vil ikkje kome overraskande om det blir heimesiger på Island når prisen skal delast ut i Reykjavik 27. oktober.

Transparente Blanche og

«Transparente Blanche» av finlandssvenske Peter Sandström og «På den anden side er marts» av færøyske Sólrun Michelsen

Finlandssvenske Peter Sandström opnar «Transparente Blanche» med at hovudpersonen må gje avkall på sesongjobben i ein vokdakiosk i Pärnu, Estland: Mor (85) ringjer og seier han må kome heim. Blod er tjukkare enn vodka, og den fattige poeten må dra tilbake til barndommens eplehage. Utan å rapportere sceneskiftet  til kona, som han konsekvent kallar for Skattmästaren.

Mor er ikkje berre eplebonde: I mange år la ho hendene sine på lidande medmenneske, som kjende seg betre etter det. No har ho fått eit oppdrag langt borte. Ho treng hjelp til å kome seg dit, og insisterer på at reisa må skje med den gamle Ford Caprien som ingen har køyrt etter at mannen tok livet av seg då den no vaksne sonen var barn.

Sandström losar hovudpersonen gjennom barndomsminne og omsorg for gamle mor, mens hans eigne barn ringjer og masar om at han må kjøpe ting til dei frå Estland. Forfattaren gir seg god tid med å fortelje historia og kvaliteten her byggjer i stor grad på stemninga, som er vemodig eller kanskje heller melankolsk. Her tankar ved synet av fars veske:

Farväl far. Den värld som var din bestod av element som måste betvingas. Elden skulle tändas och hållas i schack, djuren skulle födas upp, utsädet kastas över den harvade, svarta jorden. (…) Ingen behövde ägna själva livet en onödig tanke, för allt som fanns var just livet, en räcka dagar som var till för att överlevas (…) Långt senare, när mina egna barn var små, kunde vad som hälst hända.

frå Peter Sandström: «Transparente Blanche»

«Transparente Blanche» er vakker og lesverdig, den står på mi topp fem-liste.

Den tredje romanen der gamle foreldre legg føringar, er «På den anden side er marts» av færøyske Sólrun Michelsen. Boka opnar slik:

Jeg er en kvinde i første halvdel av tresserne. Et sted mellem år og dag. Ikke længere karrierekvinde, mor, husmor og elskerinde, som klarer alt det, der forlanges af mig, og resten med venstre hånd.

Nu er jeg kone, mor, bedstemor og min mors mor. Men jeg skal stadig gøre det, der forlanges af mig.

frå «På den anden side er marts» av Sólrun Michelsen

Som hjå Sandström får vi her eit portrett av ei mor som har mange gode sider, noko som forresten er meir sjeldan i bøker av kvinnelege forfattarar enn av mannlege.  Romanen er både ei studie av kvinneliv i ulike fasar, ei skildring av mor som gradvis blir meir dement og ein kritikk av helsevesenet som ikkje er i stand til å yte det som trengst av hjelp til gamle menneske.  Eit sympatisk stykke litteratur som likevel er for språkleg ujamnt til å hevde seg i teten.

Mink, stink

Minriket

«Minkriket» av ålandske Karin Erlandsson. FOTO: Schildts & Söderströms

«Minkriket» er debutromanen til ålandske Karin Erlandsson, og det slår meg at dei små landa og regionane ofte nominerer unge, uetablerte forfattarar til Nordisk råds litteraturpris. Ein på mange måtar sympatisk praksis, for dermed når desse forfattarane ut til ein større lesarskare. Men det har vel knapt skjedd at ein debutant har vunne prisen og det skjer nok ikkje i år heller.

Ikkje for det: «Minkriket» er ein lesverdig roman om minkfarmen som Evert gründar og sonen Lars-Evert utvidar med så stor iver og glød at kona tek seg i å bli sjalu på dei illeluktande og  ikkje særleg imøtekomande pelsdyra. Når dottera deira veks til, er pelsdyrhald blitt eit kontroversielt levebrød. Dei såkalla «Rävflickorna» opnar minkbur om nettene og alt blir annleis enn Lars-Evert hadde drøymt om.

Også i denne romanen står den vanskelege kjærleiken sentralt, både den mellom ektefeller og den mellom generasjonane. At vi her følgjer tett på eit arbeid som forfattaren har stor kunnskap om, er eit klart pluss. Dette er ein roman som stinkar, og angar og luktar. Ein roman der arbeidet set sine spor.

Sommaren då minkarna kom gick Lars-Mikael fram och tillbake mellan lukterna. I köket stod Marianne i sitt forkläde och kokade saft så getingarna flockades kring grytorna. På gårdsplanen stod Evert, omgiven av doften av sågspån och målarfärg. Lars-Mikael fick båda svarta vinbärsflackar och grön målarfärg på sin halare.

frå Karin Erlandsson «Minkriket»

Generasjonshistorier på norsk

«Andvake» av Jon Fosse. FOTO: Samlaget

Jon Fosse stiller i ein eigen kategori. Ikkje for det, trilogien han er nominert for handlar også om familieband, men i stilen og i spennet skil han seg sterkt ut frå dei andre. Dei tre bøkene i trilogien er «Andvake», «Olavs Draumar» og «Kveldsvævd».

Her hevar Fosse seg suverent over konvensjonar; som at ein person skal ha same namnet heile tida, eller at tre generasjonar ikkje kan spreiast ut over kor mange hundreår som helst. I sin karakteristiske, poetiske og repeterande stil fortel han historia om eit par som i alle fall i starten heiter Asle og Alida. Asle er kunstnaren, han er også mordaren som må bøte med livet for sine lovbrot og Alida blir aleine med barnet deira. Men skiljet mellom liv og død er ikkje absolutt hjå Fosse. Dei døde kan dukke opp att, dei levande kan drøyme seg inn i andre eksistensar og jordelivet har noko uverkeleg over seg det også. Som her, etter at Asle er hengd:

…og no, no  går det bra med henne, seier Asle, og ho seier at no har ho lagt seg og ho skal sova, og ho har tak over hovudet, og varmt er det her, så alt er bra både med henne og med vesle Sigvald, seier ho, han treng ikkje å uroa seg, alt er vel, alt er så bra det vel kan vera, seier Alida og så seier Asle at no må ho sova så godt og Alida seier at dei snakkast i morgon…

frå Jon Fosse: «Andvake», «Olavs draumar», «Kveldsvævd»

Fosses tekstar opnar store tolkingsrom, spelar inn andre litterære tekstar og førestillingar og skaper eit eige univers der det arkaiske og det moderne glir over i kvarandre.

For dei som er villige til å bli dregne inn i dette underlege tekstuniverset, vil Fosse vere ein opplagt vinnarkandidat. Men han har vore nominert før utan å nå opp, og han kan nok vere ein slik forfattar som deler juryar i to leirar.

Romanen «Bare et menneske» av Kristine Næss er den andre norske nominasjonen denne gongen. Romanen opnar med at ei jente er blitt borte, og forfattaren Bea Britt oppdagar at leitemannskapar rotar rundt i hagen hennar.

Vi leter etter en person.                                                                                  Han som snakket var på min alder, håret var grått ved tinningene og klippet tett inntil hodet, han hadde briller, akademikertype, tenkte jeg, men åpenbart handlekraftig. En lang og solid kropp, rask og bevegelig. Det rørte seg noe i brystet mitt, før jeg kom på at alt sånt var for sent, menn, sex og den slags. Jeg hadde brukt min erotiske glansperiode på personer med alvorlige feil og mangler. Med sviktende selvfølelse som hos meg selv, jeg visste det godt.

frå Kristine Næss: «Bare et menneske»

kristine næss

«Bare et menneske» av Kristine Næss. FOTO: Oktober forlag

Dermed er vi inne i Bea Britts liv, som blir skildra vekselvis med bestemoras liv i same villaen. Bestemor var økonomisk avhengig av mannen sin som ho forakta, mens Bea Britt får pengar av far sin. Eit tredje kvinne er den unge Beate. Gjennom desse tre utforskar Næss relasjonar og livsprosjekt.

Det handlar om menn, og om begjær, både det kroppslege og begjæret etter å få til det ein drøymer om, det handlar om kampen mot eit indre mørker og rett og slett om kva det inneber å vere menneske. Eller «Bare et menneske», som tittelen lyder. Og så er det denne jenta som er borte. Det er ikkje lite. Det er heller i meste laget. Trass i fine passasjar, ikkje minst i historiene til Bea Britt og bestemora, spreier romanen seg over såpass mykje at han avsporar seg sjølv.

Fire poetar

Thorsteinn frá Hamri er ein islandsk veteran som er nominert til Nordisk råds litteraturpris for femte gongen med diktsamlinga «Jättegrytor». I presentasjonen av denne diktsamlinga på Nordisk råds nettsider står det om typisk islandsk allitterasjon, kjende troper og hint til eigne dikt. Slikt er vanskeleg å løfte over i ei omsetjing, same kor god omsetjaren er. For meg framstår dette som solid og traust dikting om språket, om poesien, om naturen og om det dødelege mennesket.

Vinterkvällarna,/var det kvällar eller sägner?/Moln och snöstormar, var det/moln och snöstormar/eller människors mörka öden?

frå Thorsteinn frá Hamri: «Jättegrytor»

Den samiske poeten Niilas Holmberg er 25 år og blant dei yngste av dei nominerte, men han har allereie både ei bok, ei plate og skodespelardebut bak seg. I diktsamlinga «Så den fremmede ikke blir mer fremmed» går han  inn i den klassiske spenninga mellom det å vere menneske og kunstnar i den globale samanhengen og det å utforske og utvikle ein samisk identitet. Hovudpersonen i denne femdelte diktsamlinga ber namnet Niilas, og når mot slutten fram til ei erkjenning av at det er dette spennet han må leve i.

Kan vi ikke leve i en sirkel/med kunnskap om at vi ikke er alene/kan vi ikke kalle dem våre venner/de som blir oppglødde av vårt mangfold/og de som ikke ennå kjenner oss/eller har gitt oss opp å kjenne/kan vi ikke trå inn i lyset for deres skyld

frå Niilas Holmberg: «Så den fremmede ikke blir mer fremmed»

Eit sympatisk prosjekt som grensar mot det litt for tydelege.

Poeten Bruno K. Öjer poserer som ein svensk Bob Dylan på siste side i boka «Och natten viskade Annabel Lee». Ja, tittelen er eit lån får Edgar Allan Poe. Den omvandrande poeten som gir til beste små portrett og scener frå ulike stader av verda har heilt klart ein affinitet til den amerikanske lyrikken. Dikta er samfunnskritiske, lengtande, bitre, sinte og vemodige med tanke på døden som hentar inn stadig fleire av dei han kjenner. Her finst strålande passasjar side om side med banalitetar og klisjear. Av og til nærmar han seg aforismen:

Dom få som rört vid nyckeln/til livets och dödens mysterium/har kramat den så hårdt/at den runnit/som sand mellan deras fingrar

frå Bruno K. Öjer: «Och natten viskade Annabel Lee»

Det finst passasjar der han sjølv nærmar seg ein posisjon der han i grunnen har sett og gjennomskoda det meste. Det er ikkje dei beste dikta, for å seie det slik.

Den mest interessante diktsamlinga denne gongen er «Avuncular. Onkelagtige tekster», som er skriven av danske Pia Juul. Forfattaren sirklar inn det onkelaktige gjennom å karkakterisere menn som kanskje er eigne onklar, men også andre onkeltypar som onkel Tom, Arve-onkel og onkel Donald (eller Anders som disneyanda heiter på dansk). Det onkelaktige er noko bra som er der, men som likevel er forgjengeleg. Mot slutten er samlingas eg-person sjølv onkelen som ser dei unge i slekta.

Det forgjengelege og døden står elles fram som det tydelegaste trekket ved desse tekstane, som har eit drag av melankoli. Men Juul har ei leiken tilnærming, her er humor, her er referansar til ikkje spesielt onkelaktige figurar som Frank Sinatra, Job, Lasarus og Sisyfos, her er sitat frå så vel leksikon som Kingo-salmar. Sjølv er ho heilt uvanleg sitatvenleg:

Jeg kom ind i denne historie ligesom Pontius Pilatus kom/ind i trosbekendelsen. Jeg var der bare. Det kunde godt ha været/ en anden.

Eller kva med denne trøysten på ein mørk og einsam dag:

En røst/ protesterer/ du har dog/en opvask, og det er sant./Her har været nogen.

frå Pia Juul: «Avuncular. Onkelagtige tekster»

Finske Hannu Raittilas roman «Terminal» har det intertekstuelle og det familiære felles med Avuncular, men forskjellane er meir påfallande: Her er vi i Den store romanen i alle tydingar av ordet. Dette er ein sterk vinnarkandidat, det er slike bøker som gjer at eg heiar på Nordisk råds litteraturpris som peikar på slike bøker frå grannelanda, bøker ein elles truleg ville gått glipp av.

Paula Lampen og venninna Sara bruker mykje av fritida til å henge på flyplassen der dei bur. 9. september 2011 er dei sjølve på flytur. Etter at flya krasja inn i Twin towers blir flyet dei sit i omdirigert til Halifax, Kanada.  Dette blir starten på eit omflakkande og eventyrleg liv. Her er dagboka til Paula (som kallar seg Laura, men det er ei lang historie):

Snart har vi varit två dygn i Halifax och vi har lyckats skaffa jobb här! Här är otroligt rörigt och det lyckades, när jag ljög och sa att vi är utbildade inom Finnairs program för markpersonal och programmet är godkänt av Luftfartsstyrelsen. De frågade efter «personal card» och jag sa att come on, vi är på semester! Personalchefen sa «yep» och annställde oss. (…) Allt det här är så otroligt cool.

frå Hannu Raittila «Terminal»

Paulas/Lauras far, Johan, er grensevaktoffiser med hemmelege oppdrag som har med Syria og med internasjonal terrorisme å gjere. Han får sine kapittel, mor Pirjo som er TV-produsent får sine.

Her går familiedramaet, storpolitikken, flyteknologien og endåtil geologien opp i ei høgare eining. Absurditetar, utrulege samanfall og kostelege personportrett gjer boka til noko for seg sjølv. Kort sagt: «Terminal» er ein kunnskapsmetta, velskriven og spennande roman om ei verd og eit liv i stadig endring.

Skeive grønlandske sjokk og svenske trekantar

homo sapienne

«Den andra kvinnan» av svenske Therese Bohman og «Homo Sapienne» av grønlandske Niviaq Korneliussen

Familien i «Terminal» var strengt tatt sprengt frå starten av; foreldra skilte seg då Paula var spedbarn og Johan forsvann då brått ut av livet til dottera. Eit par andre romanar sprenger kvar på sitt vis familierammene. Den mest forbløffande er «Homo Sapienne» av grønlandske Niviaq Korneliussen. Ein homse-lesbe-bifil-transeroman frå Nuuk er ikkje kvardagskost!

Vanlegvis er bidraget frå Grønland ei diktsamling som prisar den vakre og karrige naturen, sørgjer over den tapte kulturen og kritiserer forfallet under dansk herredøme. Niviaq køyrer ein annan tone:

Hold op med den selvmedlidenhed, for det er ikke synd for dig. Enough of that post-colonial piece of shit. Det er din egen skyld at du fortryder dine handlinger, efter at have svigtet min tillid.

frå Niviaq Korneliussen: «Homo Sapienne»

Korneliussen som er debutant fødd i 1990, blandar inn engelsk i daglegtalen, siterer frå engelske låtar og let store deler av teksten vere spørjeskjema, e-postar og sms-dialogar. Historia er ei heseblesande og spritmarinert jakt på seg sjølv, utført med stor intensitet av ein gjeng unge som både har den grønlandske og den seksuelle identiteten å finne ut av. Begge deler er knytt til skam. Det grønlandske er mest komplisert.

Vores land, du som er blevet ældgammelt, gå til fjellet og kom aldrig tilbage. Hold op med at være så skide højtidelig, og ta dine rådne børn med dig.

/Greenlander by force»

frå Niviaq Korneliussen: «Homo sapienne»

Den andre romanen som sprenger familierammene er «Den andra kvinnan» av svenske Therese Bohman. Ei ung kvinne med forfattarambisjonar tener til livsopphaldet i kantina på eit sjukehus og forelskar seg i ein av legane. Det heile snører seg til når ho utfordrar legen til å velje mellom kona og henne. Den unge forfattarspiren slår hardt både mot det ho oppfattar som snusfornuftig, grå feminisme og mot klasseforholda som gjer at kampen mellom henne og legen er rått parti. Her har legen Carl innkalt henne på kontoret sitt, i arbeidstida:

Carl drar ut skrivbordsstolen, sätter sig. Han nickar åt mig att sätta mig på britsen, så det gör jag. Pappret prasslar och skrynklar sig runt mig, det är strävt. Carl harklar sig.

-Vad bra att du kunde komma, säger han. Han låter förmell.
-Ja, jag kan inte…börjar jag, han avbryter mig.
-Du kan väl knäppa upp, säger han.
-Va?
-Blusen. Du kan väl knäppa upp blusen.

frå Therese Bohman: «Den andra kvinnan»

Som tenkar er hovudpersonen litt ungjentenaiv og ikkje veldig interessant. Men kollisjonen mellom draumar og erfaringar skaper tidvis interessante situasjonar.

Å miste retninga

Større vinnarsjansar har heilt klart danske Helle Helle, med romanen «Hvis du vil».

"Hvis du vil" av danske Helle Helle. FOTO: Oktober forlag

«Hvis du vil» av danske Helle Helle. FOTO: Oktober forlag

Helles romanar har eit tydeleg særdrag: Ho skildrar ganske alminnelege, små menneske som ofte ber på ein stor uro eller lengt etter noko dei ikkje veit heilt kva er. I løpet av dei vanlegvis ganske knappe romanane følgjer vi dei eit stykke på vegen, men sjeldan til eit endepunkt der dei har nådd fram til eit anna liv eller til nye innsikter.

Denne gongen handlar det om to joggarar som kvar frå sin kant har rota seg bort i ein skog. Dei slår seg saman og prøver å finne vegen ut. Ein tydeleg metafor, så klart, som blir ytterlegare tydeleggjort allereie på første side:

Jeg skal gjøre det kort, jeg vet ikke hva jeg skal. Jeg har gått meg vill i den store skogen. Jeg vet ikke så mye om skoger, jeg er ikke naturens muntre sønn. Det sa de andre i forgårs over kaffen. Men her er jeg under de jyske kjempene, i såkalte joggesko.

frå Helle Helle: «Hvis du vil»

Her kling ei av verdshistorias mest berømte formuleringar heilt uanstrengt med i teksten, nemleg starten på Den guddomlege komedien av Dante. Våre små menneske er i nøyaktig same knipe som Dante før han møter sine vegleiarar. Det er ein nøktern og sober tekst med stor omsorg for detaljen, ei vemodig historie ikkje utan komikk om to som har større orienteringsproblem enn det å kome seg ut av denne skogen.

Dei aller beste

Eg opna med å påstå at det var langt mellom drammane i årets nordiske litteraturselskap. Då Morgenbladet presenterte alle bøkene i nr. 30, 2015, skjedde det under tittelen «Nordisk gjesp». Den formuleringa er likevel for negativt generaliserande. Ein god tredel av bunken er framifrå, eg tenkjer då på «Fiskene har ingen føtter», «Transparente blanche», «Hvis du vil», «Terminal» og Fosses trilogi.

Eit par andre, som «Avuncular» og «Homo sapienne», ja, «Minkriket» også,  er spennande å lese, sjølv om dei neppe har sjansen til å vinne prisen. Då er vi oppe i halvparten. Det går likevel an å spørje om dei nasjonale komiteane blir freista til å sende av garde bøker av vel fortente forfattarar eller bøker som har «nordisk-råd»-kvalitetar. Av og til framstår utvalet som temmeleg gåtefullt og til tider i retning «trygge val».  Komiteane kunne gjerne ta det meir ut i svingane.

Likevel har dette årlege utvalet av nordisk litteratur ein verdi, uavhengig av om utvalet til tider kan verke merkeleg. Det går an å sjå det som eit litterært mikrokosmos, eit uttrykk for kva som skjer. Den nordiske litteraturen viser sterk interesse for slektsband som gjerne er skjøre, men likevel relevante og dels styrande for personane. Det samfunnsmessige perspektivet er ofte underforstått, men i somme romanar får det spele ei sentral rolle.

Det gjeld ikkje minst for «Terminal» og «Fiskene har ingen føtter». Mange let fleire stemmer kome til orde i teksten, eller dei opnar opp gjennom å flette inn sitat av andre tekster.

Fleire bøker har ein forfattar som ein av personane. Alle diktsamlingane tematiserer i varierande grad skrift og skriving. Der er vi framleis, eg skal ikkje seie meir om det.  I generasjonsromanane kjem vi tett og detaljrikt på ulike tidsepokar. Og bakom syng tida som går og døden som kjem. Denne songen har ofte eit humoristisk drag.

Tysdag 27. oktober får vi vite kven som vinn prisen.

Om eg må tippe på ein vinnar? Trass i at finske Kjell Westö vann prisen i fjor, vil eg likevel halde ein knapp på Hannu Raittilas roman «Terminal». Den romanen har rett og slett alt.

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2015/10/19/norden-skriv-heim/feed/ 0
Typisk debutantane i 2014 http://blogg.nrk.no/bok/2015/03/20/de-nominerte-til-tarjei-vesaas-debutantpris-2014/ http://blogg.nrk.no/bok/2015/03/20/de-nominerte-til-tarjei-vesaas-debutantpris-2014/#respond Fri, 20 Mar 2015 15:28:37 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=5746 Les videre ]]> vesaasnominerte2014
Dei tre nominerte til Tarjei Vesaas’ debutantpris har klare fellestrekk med kvarandre – og med svært mange andre debutantar: Dei skriv i første person eintal, dei skriv tynne bøker, og dei køyrer stoffet hardt. 

I fjor valte Forfattarforeininga å gå ut med ei liste på tre nominerte nokre veker før tildelinga av prisen, i år er dette blitt tradisjon. Det er bra. Slik tydeleggjer det litterære rådet korleis det vurderer litteraturen, dessutan gjer ordninga det enklare for lesande og kritikarar å orientere seg innanfor eit meir handterleg volum av bøker før den eine står fram som årets debutant.

KVA SER RÅDET ETTER?
Det litterære rådet i Forfattarforeininga har ni medlemmer, og dei har ei heil rekkje med kriterier dei kan bruke når dei skal nominere: Vil dei ha dei språkleg originale? Skal dei vere av den mogne og formsikre typen, eller trekkjer dei heller fram slike som ikkje har greidd å feste alle trådane men som har eit trøkk av eit eller anna slag? Sit dei vaksne forfattarane og lengtar etter «ungdommeleg galskap»? Etter ei samfunnsrefsande stemme? Eller skal val av tematikk vere underordna estetiske formkrav?

null_ginaNominasjonane i fjor viser at rådet bruker fleire kriterier. Då vann den rølpete romanen «Null» over den mogne novellesamlinga «Her inne et sted» og den meir eksperimentelle tekstsamlinga «I lyngen». Det ekspressive og aggressive gjekk av med sigeren.

Bøkene var altså ulike, i fjor som i år. Det mest påfallande i den korte nominasjonshistoria er faktisk at rådet begge åra har valt å nominere tre kvinner. Utan å ha lese alle debutantar dei to siste åra, veit eg likevel fleire mannlege forfattarar som godt kunne vore nominert utan at ein hadde trengt å bruke k-kriteriet, altså «kvotering». Denne skeivfordelinga skal sjølvsagt ikkje gå ut over dei nominerte.

I år står det mellom ei diktsamling, ein roman og ei novellesamling.

I EUROPA EIN STAD

Romanen «Europa» av Amalie Kasin Lerstang spelar seg ut i ein europeisk storby som hovudpersonen meir eller mindre flyktar til etter at ekskjærasten har kome ut med ein roman der ho blir portrettert på ein særs uheldig måte. Kva som står der, får vi ikkje vite, men ille er det. Kva for by ho flyttar til, får vi heller ikkje vite, men ille er det der også. Etter innfallsmetoden hamnar ho i kontakt med folk, gjerne slike som så vidt har foten inne i den mest ustabile delen av yrkeslivet og som søv på madrasser i umøblerte rom. Det er noko kriseramma over byen og over dei ho møter. Ikkje minst over henne sjølv, som er totalt retningslaus og såpass ute av seg at det grensar mot sjølvskading. Graviditeten ho drog ut med, skjuler ho så lenge det let seg gjere.

Den retningslause og prosjektlause unge mannen har lenge stått sentralt i bøker av yngre forfattarar; den kroppsfikserte «Fatso», den lett tvangsnevrotiske karen i «Naiv. Super», den verkeleg hardt prøvde sjølvplagaren i «Skråninga». No kjem bøker med retningslause kvinner tydelegare til syne.

Som her i «Europa». Språket er tett på det som skjer og byggjer gode bilde og dialogar. Sidan vi ser hovudpersonen i mange ulike konstellasjonar, veit vi også at ho lyg så det renn av henne. Det kan gjere lesinga litt munter, men berre til ein får tenkt seg om. For det er jo ei frykteleg trist historie.

detteharjegaldrifortalttilnoen
DET HEMMELEGE, SKAMMELEGE, VALDELEGE BEGJÆRET

Sju små noveller finst mellom permane i «Dette har jeg ikke fortalt til noen» av
Maria Kjos Fonn. Og sjølv om det ligg noko fortruleg i ei slik formulering, er ikkje novelleuniversa stader for gjensidig tillit, tvert i mot. Kjærleikssviket står sentralt fleire stader, gjerne i asymmetriske forhold der den utnytta slår tilbake. Andre går langt for å få kjærleik: den døyande mannen som ser at kona avskyr kroppen hans, avsluttar livet hjå ei prosituert som kviskrar jeg elsker deg mot eit tillegg i prisen. Den lesbiske boksetrenaren Mina bruker rå muskelkraft for å få sin vilje med den vakre eleven. Eit anna svik står den kleptomane småbarnsmora for, når ho står opp på natta og fiskar pengar ut av sparegrisen til dottera.

Det handlar om folk som slit, frå ulike samfunnslag. Fleire av historiene er temmeleg sjokkerande. Men om ein les dei ein gong til, vil ein sjå at dei har mange sider: relasjonane er samansette og fleirtydige. Kven har makta? Kven svik, og ikkje minst: korleis hamna dei inn i uføret? Novellene er knappe utan å bli kryptiske.

Også det uforsonlige finnesDET UFORSONLIGE
Anne Helene Guddals diktsamling «Også det uforsonlige finnes» vinn denne artikkelens pris for beste tittel. Heller ikkje her er det nokon som let oss tru at det kjem til å gå bra til slutt, og skildringane av tunge sjelstilstandar er uhyggeleg presise. Eg skal ikkje her prøve å forsone det uforsonlege, men det er noko her som gjer ein lesar lykkeleg i det triste, og som må fram:

Det er i omgangen med det språket byr på av grep, frå bokstavklangar til paradoks, og det er i gjenklangen av andre forfattarar. Her er både Paulus, Georg Johannesen, Sigbjørn Obstfelder, Gunvor Hofmo og fleire andre, nokon gonger er avtrykket så svakt at du knapt anar det, andre gonger er det tydeleg, som her: Her er så behagelig – jeg må ha havnet i feil hode.

KVA SKRIV DEBUTANTAR OM?

  • Debutantar har lett for å la forteljaren heite «eg» eller «jeg», anten dei skriv om seg sjølv eller ikkje.
  • Debutantar skriv gjerne om ting dei har opplevd eller ting dei kjenner til; det er sjeldan ei debutbok er prega av grundig research.
  • Debutantar set ofte ting på spissen: litteraturen skal svi.

Og ja, det finst mange døme på noko anna. Dette er likevel tydelege tendensar, og årets tre utvalte føyer seg inn i dette mønsteret.

Yngre forfattarar skriv ofte om kroppen. Då gjerne som noko ein slankar eller piner på andre måtar. Men bildet er meir samansett; yngre forfattarar skriv også ofte om gamle kroppar, om forfall, demens og død. Tekstar om kroppen skal ein ikkje nødvendigvis ta som personlege historier om forfattarkroppen; det kan like gjerne vere ein stad å starte undersøkingar av meir allmenne, eksistensielle spørsmål om liv og tid.

Naturlegvis er kroppsfokuset stort i litteraturen, det ville nesten vore rart om det ikkje var det. To av dei nominerte er i dette landskapet. Årsakene til at kroppen slår så tungt inn i samtidstekstar, er å søkje både på overflata og i djupet og skal ikkje ettersporast her. For her det er tid for siste spørsmål:

KVEN BØR VINNE?
Dei tre er alle gode forfattarar, ikkje berre «lovande», og alle tre kan vinne utan at det er noko ein kan klage på. Ingen soleklar vinnarkandidat, altså.

Min favoritt er likevel novellesamlinga til Maria Kjos Fonn: «Dette har jeg ikke fortalt til noen». Noveller har vist seg å vere eit godt debutantformat, og Fonn greier å skape personar og konstellasjonar med raske riss, og med utviklingsliner som ikkje er gitt i utgangspunktet. På tide med noveller, litterært råd?

    • Les også:

 

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2015/03/20/de-nominerte-til-tarjei-vesaas-debutantpris-2014/feed/ 0
Terry Pratchett er død. Nå må vi klare oss selv http://blogg.nrk.no/bok/2015/03/14/terry-pratchett-er-dod-na-ma-vi-klare-oss-selv/ http://blogg.nrk.no/bok/2015/03/14/terry-pratchett-er-dod-na-ma-vi-klare-oss-selv/#respond Sat, 14 Mar 2015 19:56:47 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=5705 Les videre ]]>  

terry pratchett

Nyheten om at Pratchett nå er død var ikke uventet, men det er likevel en fryktelig nyhet å få. For det betyr at vi aldri mer får nye Pratchett-bøker; at han ikke vil kunne kommentere nye (eller gamle) idiotier; at vi nå må klare oss selv.

camille_hoel

Gjesteblogger: Camilla Ulleland Hoel. Doktorgrad i engelsk litteratur og jobber nå som førsteamanuensis i engelsk ved Luftkrigsskolen. 

Jeg sørget en kort periode allerede i 2007, da han fikk Alzheimer-diagnosen (eller ”the embuggerance” som han kalte det). Jeg hadde akkurat skrevet ferdig en masteroppgave om britisk samtidsparodi, hvor Pratchett selvsagt var sentral, og så for meg at jeg aldri mer skulle få lese en Pratchett-bok for første gang.

Jeg var sønderknust. Jeg tenkte da at jeg så slutten på et stort forfatterskap, et som kanskje bedre enn noe annet i vår tid hadde bevist at populærkultur ikke nødvendigvis er triviell, og at latter slett ikke er uforenelig med alvor.

Pratchett er kanskje mest kjent for Discworld-bøkene, satt på en rund (men flat) verden balansert på ryggen til fire elefanter, som i sin tur står på ryggen av The Great A’Tuin, en skilpadde som sakte beveger seg gjennom rommet; det er tilsynelatende lite rom for realisme på The Disc. Mye av effekten i bøkene ligger imidlertid i det at den fantastiske settingen brukes som grunnlag for møtet mellom inkompatible narrativer, en kollisjon mellom motstridende måter å tenke på.

Stereotypier ligger til grunn for så mange av forventningene våre. Enkelte mønstre fremstår som naturlige i sin bestemte kontekst, men ikke nødvendigvis i en annen. Alt for ofte forholder man seg til slike mønstre ved å underbygge dem: Den enkleste måten å sørge for at en historie virker plausibel på er å følge reglene som sier hva som er plausibelt i en gitt kontekst.

Discworld er en parodisk verden hvor eventyr- og fantasy-verdenen(e), som vanligvis er kjennetegnet ved sin tilsynelatende separasjon fra vår verden, tvinges i kontakt med den. Resultatet er at konvensjonene og antagelsene som kjennetegner begge settes i bevegelse: Vi tvinges til å konfrontere de motstridende fortellingene vi har konstruert.

Witches Abroad

Vi ser det for eksempel i hvordan Pratchett bruker språk. Guards! Guards! inneholder en satire over hemmelige selskaper som delvis utføres gjennom at det opphøyde språket tvinges ned på bakkeplan og mystiske uttrykk introduseres i dagligtale: Medlemmene er beskrevet som “a bunch of incompetents no other secret society would touch with a ten-foot Sceptre of Authority” og det kommenteres at “The Door of Knowledge Through Which the Untutored May Not Pass sticks something wicked in this damp”.

Men denne punkteringen er ikke begrenset til det språklige nivået. Gjennom parodiske allusjoner og selvrefleksive kommentarer bygger han opp en større verden hvor velkjente konvensjoner kan undermineres. I Witches Abroad punkteres den lykkelige slutten i historien vi kjenner som Tornerose: «Cutting your way through a bit of bramble is how you can tell he’s going to be a good husband, is it?»

guards_guards

I Guards! Guards! trues Ankh-Morpork, en av de sentrale byene i Discworld, av en drage. Det er ikke i seg selv et ukjent fenomen i fantastisk litteratur, og som alle som har lest sin andel eventyr jo vet skal drager drepes av helten. Men helten, Carrot, selve legemliggjøringen av lov og orden, arresterer dragen, og ender med å måtte beskytte den mot folkemassen som ønsker å drepe den. I et strukturert og sivilisert samfunn, rettsstaten, må fangen stilles for retten og dømmes: Dragen er en fange, og fanger skal ikke skades.

Det er lett å plassere fantasiverdenen i et slags absolutt annerledesland, hvor våre regler er tilsidesatt. Men Pratchett gjenintroduserer dem ved å introdusere den moderne rettstaten til spørsmålet om hvordan man skal kvitte seg med drager. Han tar et mønster vi alle har vokst opp med, idéen om at monstre skal drepes, og konfronterer det med moralske og juridiske grunnprinsipper. Dette er ikke kun en vittig vending, men et poeng som gjerne kunne vært gjentatt oftere. For selv om vi stort sett er enige om at mennesker har fundamentale rettigheter, er det veldig lett å miste det av syne når retorikken begynner å trekke på eventyrmønstre. Hvis de andre er monstre, må vi ikke da utslette dem?

Hvis man ikke er opplært til å ta steget utenfor det perspektivet man til enhver tid befinner seg innenfor og stille spørsmål ved premissene til de fortellingene man blir presentert med, kan ting fort gå veldig galt. Det er derfor vi trengte Pratchett. Trenger Pratchett.

Nå viste det seg at jeg bokstavelig talt tok mine sorger på forskudd i 2007. Pratchett fortsatte å skrive til det siste. Figurativt. Da sykdommen gjorde det umulig for ham å selv få ordene ned på papiret dikterte han dem til assistenten Rob Wilkins. Men nå er det altså over.

For de av oss som har lest Pratchetts Discworld-bøker er Døden en gammel kjenning. Han er høy og tynn og bærer en ljå, snakker i Small Caps, rir en hest ved navn Binky og liker katter. ‘Death isn’t cruel, merely terribly, terribly good at his job.’

ReaperMan

Og akkurat dette siste «terribly» slår oss nok ganske hardt etter nyheten om at Pratchett nå er død. Det var ikke uventet, men det er likevel en fryktelig nyhet å få. For det betyr at vi aldri mer får nye Pratchett-bøker; at han ikke vil kunne kommentere nye (eller gamle) idiotier; at vi nå må klare oss selv. Så får vi trøste oss med enda en gjennomlesning: Prachett har tross alt mye å si om døden.

‘No-one is finally dead until the ripples they cause in the world die away – until the clock they wound up winds down, until the wine they made has finished its ferment, until the crop they planted is harvested. The span of someone’s life is only the core of their actual existence.’ – Reaper Man

tweet_tery

 

terry_quoteDeath

]]>
http://blogg.nrk.no/bok/2015/03/14/terry-pratchett-er-dod-na-ma-vi-klare-oss-selv/feed/ 0
Er norsk krim i ferd med å underholde seg selv ihjel? http://blogg.nrk.no/bok/2015/03/05/krimfestivalen-kritiseres/ http://blogg.nrk.no/bok/2015/03/05/krimfestivalen-kritiseres/#respond Thu, 05 Mar 2015 13:16:12 +0000 http://blogg.nrk.no/bok/?p=5670 Les videre ]]> Forfatteren Ørjan Karlsson er sosiolog og har jobbet i Forsvarsdepartementet.  (Foto: Gyldendal norsk forlag/Julia Pike)

Ørjan Karlsson spør seg: Er norsk krim i ferd med å bli så underholdningsfiksert at vi står i fare for å miste legitimiteten til å skrive andre fortellinger enn variasjoner over den samme overgreps- og seriemorderhistorien? (Foto: Gyldendal norsk forlag/Julia Pike)

På kort tid har Krimfestivalen opparbeidet seg et godt rykte, både nasjonalt og internasjonalt. Den oppleves både som intim og underholdende, men er den relevant?

Gjesteblogger: Ørjan Nordhus Karlsson, aktuell med science fiction-thrilleren «Huset mellom natt og dag» og krimromanen «Kongens råd» som kommer i mai.

På kort tid har har Krimfestivalen opparbeidet seg et godt rykte, både nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke overraskende. Krimfestivalen oppleves både som intim og underholdende, men er den relevant?

Det kommer selvfølgelig an på hvem du spør. For publikum er dette en utmerket mulighet til å møte sine favorittforfattere. For forlag og forfattere er festivalen et egnet redskap til markedsføring og profilering. Men hva med krimlitteraturen i seg selv? Hvem tar ansvar for å rette et kritisk blikk mot en sjanger som med noen hederlige unntak i dag fremstår like banebrytende som siste ukes episode av CSI … (sett inn din amerikanske favorittby her).

Hvorfor diskuteres ikke hva som er god krim?

Med unntak av Rivertonklubbens avsløring av de nominerte til årets pris, vies det ikke særlig plass til en debatt om hva god krim er (og ikke er). Det mangler jo ikke på tema å ta tak i, for eksempel:

  •   Hva skiller norsk mainstream-krim fra serielitteratur (om noe)?
  •   Er begrepet ‘nordic-noir egentlig uten innhold?
  •   «Sosialt engasjert krim» – påfugleri eller ekte engasjement?
  •   Krimsjangerens klisjeer – leserforventing eller slapt språk?
  •   Norge er min navle – hvorfor skrives det ikke flere spennende (og kritiske) kriminalromanen fra Afrika, Sentral- Asia eller andre steder hvor Norge har økonomiske eller industrielle interesser?

Slike diskusjoner kunne vært både underholdende og provoserende. Men også nødvendige. For krimmen trenger motstand av andre enn anmelderne. Skal sjangeren utvikle seg videre og vurderes på lik linje med andre, skjønnlitterære tekster, må vi som skriver også bidra inn i den litterære debatten. I dag er støyen fra krimforfatternes diskusjoner omtrent like øredøvende som klappingen til en enarmet mann.

Krim og samfunnskritikk går hånd i hånd

Ett tema i Krimfestivalens program peker i en positiv retning: «Krim som samfunnskritikk». Det er ikke vanskelig å peke tilbake til Sjöwall & Wahlöö´s bøker. Vi har også arven fra Karin Fossum som på sitt beste (og mest stillferdige) skildrer vold og overgrep i nære relasjoner. Men hvor blir det av krimromanen som evner å ta tak i 22. juli? Eller boken som stiller kritiske spørsmål rundt norsk oljeaktivitet i utlandet (for ikke å snakke om krimthrilleren som Telenor gjennom sin befatning med Vimpelcom og en usbekiske diktatordatter helt ufrivillig har skrevet på egen hånd).

I velkomponert krim går samfunnskritikk og underholdning hånd i hånd, og heldigvis er det fremdeles noen forfattere som mestrer dette. Men er disse i ferd med å befolke en sær, liten nisje? I så fall står den nordiske krimmen i fare for å miste noe av sin egenart og bevege seg fra genuin til generisk. Nordic noir, om begrepet i det hele tatt har noe for seg, er tross alt noe mer enn et bilde av en elg på omslaget og et par setninger om nordisk tungsinn underveis. (Se min personlige «syv gode valg»-liste etter artikkelen).

For å sette det hele litt på spissen: Er norsk/nordisk krim i ferd med å bli så underholdningsfiksert at vi står i fare for å miste legitimiteten til å skrive andre fortellinger enn et utvalgt knippe variasjoner over den samme overgreps/seriemorderhistorien?  Selv er jeg ikke sikker, men frykter at det er i den retningen vi er på vei.

Matthew McConaughey og Woody Harrelson i sesong 1 av "True Detective", og Robert Durst i "The Jinx". (Foto: Ap/HBO)

Interessen for kvalitetskrim som «True Detective» og true crime-serier som «The Jinx» viser at andre krefter står klar til å overta om forfattere slutter å levere varene, påpeker Ørjan Karlsson. (AP/HBO)

Trist om forfattere slutter å levere

5-7 mars arrangeres altså Krimfestivalen i Oslo. Som forfatter er jeg stolt av dette arrangementet. Festivalen og oppmerksomheten knyttet til arrangementet er en bekreftelse på kriminallitteraturens popularitet og status i Norge. Men man er ganske historieløs om man tror at slik har det alltid vært. Derfor bør ingen, verken forlag og forfattere eller lesere, se seg tjent med at dette blir en øvelse i ukritisk bejubling av alt som lukter mord og mysterier. Interessen for true crime-serier som «Serial» og «The Jinx», eller kvalitetskrim som «True Detective» eller «Broadchurch» forteller meg at andre krefter står klar til å overta om vi forfattere slutter å levere varene.

Det vil være trist. For bare litteraturen gir oss muligheten til å fortelle en historie som på et emosjonelt plan kan oppleves riktigere og psykologisk sett gi dypere innsikt enn en historisk korrekt (filmatisk) gjengivelse. Denne muligheten ligger også innenfor krimmens domene, om vi bare ikke underholder oss selv i hjel først.

Krimromanene "Broren", "21 dager" og "Endgame er blant Ørjan Karlssons personlige valg av god krimlitteratur .

Krimromanene «Broren», «21 dager» og «Endgame» er blant Ørjan Karlssons personlige valg av god krimlitteratur .

    7 LESETIPS TIL NORSK SAMFUNNSKRITISK KRIM

  • «Dypet» av Tom Kristiansen
    Sterkt og spennende om nordsjødykkerne.
  • «Endgame» av Knut A. Braa
    Det politiske spillet rundt bruken av norske, militære styrker i utlandet.
  • «21 dager» av Sidsel Dalen
    Oljebransjen under lupen. Korrupsjon, maktspill og alt vi tror vi nordmenn holder oss for gode til.
  • «Smertens aveny» av Roar Sørensen
    Nordmenn på kanten av stupet på Filippinene.
  • «Broren» av Olav W. Rokseth
    En annerledes bok fra Afghanistan.
  • «Kalde hender» av Jahn Mehlum
    Nærmest kvint-essensen av den sosialkritiske kriminalromanen.
  • «Nullpunkt» av Bjørn Olav Nordahl
    Finansakrobatikk, pakistansk mafia og (hvor enkelt) det er å hvitvaske penger…
  • Les også:
  • – Krim er en hvit tradisjon

    ]]>
    http://blogg.nrk.no/bok/2015/03/05/krimfestivalen-kritiseres/feed/ 0