Er det poesi? Den intense fyren på den andre siden av bordet, vil i alle fall ikke kalle seg poet. Det høres pretensiøst ut – for ham. Men lever av det gjør han, av det som kalles spoken word poetry, av å skrive, fremføre, lære bort. For tiden reiser han rundt med en 50 minutter lang monolog. Hip hop uten musikk, kan det kanskje også kalles. Selv om Polarbear på den andre siden av bordet i blant også opptrer med musikk.
Polarbear til høyre
I Storbritannia har spoken word-poesi vært et fenomen lenge – i den grad at BBCs Radio 4 har et eget program under tittelen Bespoken Word. Interessen går i bølger. En stund kan det virke utdødd, før det blomstrer opp igjen. I form ligner et spoken word-arrangement på en stand up-kveld og visst ler folk, men hos Polarbear er ikke poenget en punch-line og latteren.
I blant er det et rendyrket privilegium å være journalist. I går var det på den måten. Jeg var invitert til å møte The Roundhouse Poetry Collective og mentoren, læreren deres, Polarbear – som selvsagt er et artistnavn. Til daglig er han Steven Camden, en ung mann fra Birmingham, av irsk-jamaicansk avstamning.
Roundhouse er opprinnelig en gammel lokomotivstall i Camden Town, rund fordi den huset den digre svingskiven som gjorde det mulig å dreie lokene til ulike spor som stråler ut i alle retninger. Poesikollektivet møtes i selve navet – The Hub – og det har de gjort et år nå. De er mellom 20 og 25 år gamle, lærer å beherske de språklige verktøyene, rytmen, pausene. De samarbeider om tekster, ledes med vennlig og fast hånd av Polar og i mars skal de ha en ny forestilling. Det er den de jobber med nå.
I går kveld var det sju av dem, ikke fulltallige. Selv om det er både åpenbart og uttalt at flere av dem har kommet hit via en interesse for hip hop, er variasjonen i bakgrunn like tydelig. En hevder endog han fant frem til poesikollektivet via boksing.
Det er mye klang i det store, runde rommet, lyden der inne får lett et visst preg av kirke. Helt til diskusjonene starter, latteren løsner og det leses fra tekster «under arbeid» mens de andre lytter, nikker og lever med i det som oppstår der og da. Tekstene er håndskrevne i velslitte skriveblokker, A4. Det leses, tas pause for justering, leses om igjen og så kommer takten, rimene, rim-rytmene og det umiskjennelige preget av talent og vilje.
Til jul blir det radioprogram og om gudene vil; en tur til forestilling i mars?
Tusen takk for tilbakemelding – og tips.
The Roundhose Poetry Collective er et prosjekt som jobber sammen over et drøyt år (i Roundhouse´ regi – om de ønsker å fortsette etterpå er opp til dem). Målet er å utvikle deltagernes poesi og deres grep om håndtverk og utøvelse.
Forestillingen i mars er foreløpig i det blå, tema- og formmessig, men blir trolig bygd rundt en helhetlig setting, et rom el.l.
Jeg følger opp dette. Mail i kjømda. 🙂
leif e
Hm…dette er interessant. Men jeg forstår ikke helt. Du var på en workshop hvor de jobber fram tekster som skal vises på en forestilling,ikke sant? Hva slags type forestilling? Med eller uten manus? Hvor stor grad av improvisasjon i selve forestillingen? Jeg anbefaler deg Spoken word arrangementet på Fortellerfestivalen i Oslo i slutten av mai. Det er et utrolig spennende, nyskapende og morsomt arrangement.
Hm, det skjedde noe med de bildene!:-)