Kjempemåner mer vanlig enn antatt

Jordens måne er den største i Solsystemet i forhold til planeten den går i bane rundt. Hittil har dette vært antatt å være uvanlig. En ny undersøkelse tyder på at dette er ganske vanlig rundt omkring i verdensrommet. En stor måne kan være viktig for å sikre forholdene for livsformer.

neter kolliderer. Illustrasjon: NASA/JPL-Caltech

Månens diameter er mer enn en fjerdedel av Jordens og massen er en 81.-del. I vårt solsystem er dette enestående. De fleste månene er veldig små i forhold til sine moderplaneter. Bare Pluto, som nå kun regnes som en dvergplanet, slår oss med sin måne Karon som er halvparten så stor som Pluto selv og som har en masse som er en 9. del av Plutos.

Både Jorden-Månen og Pluto-Karon antas å ha samme type opprinnelse. I den kaotiske tiden etter at Solsystemet ble til fant det sted flere gigantiske kollisjoner. Et stort objekt kræsjet med Pluto og slynget ut en sky med materiale som samlet seg til den store månen Karon og de mindre månene Nix og Hydra.

En tilsvarende kollisjon laget Månen. En planet på størrelse med Mars dundret inn i Jorden mellom 60 og 100 millioner år etter at Jorden ble til. Skyen som ble slynget ut samlet seg etter hvert og dannet Månen.

Verdener i kollisjon

Romsonder leter etter skjebneplaneten

Hvor vanlige er slike formidable planetsmell og derfor store måner? Inntil nå har man antatt at dette er uvanlige hendelser.

Viktig for livet

En ny undersøkelse gjort av en sveitsisk-amerikansk forskergruppe viser at slike planetkræsj er langt vanligere enn antatt. Faktisk viser beregningene at mer enn hver 12. jordlignende planet kan ha en stor måne som har blitt til på denne måten.

Dette har meget stor betydning for mulighetene for liv på slike planeter. En stor måne virker stabiliserende på planetens akse og dens bane og legger grunnlaget for stabile klimaforhold.

Jordaksen endrer seg sakte over en periode på 41 000 år. I snitt heller jordaksen 23,3 grader, men helningen varierer mellom 22,0 og 24,6 grader. Dette har en viss betydning for klimaet og i kombinasjon med periodiske endringer i jordbanen forklares istidene greit.

Men uten Månens stabiliserende virkning ville situasjonen vært en helt annen! Mar har ingen store måner. Dens akse varierer for tiden mellom 15 og 35 graders helning. I løpet av 50 millioner endrer imidlertid aksehelningen seg mellom 0 og 60 grader og Jordaksen ville variert mellom 0 og 85 graders helning. Dette ville vært nærmest katastrofalt for livsformer og ville medført periodevis mer solvarme ved polene enn ved ekvator. Faktisk ville det i perioder vært snø og is ved ekvator.

Oppdagelsen av at kollisjoner mellom jordlignende planeter er ganske vanlig og at disse smellene medfører en lang rekke planeter med store, stabiliserende måner er derfor viktig for å forstå hvor og hvor ofte livsformer kan oppstå!

BBC-artikkel

Full vitenskapelig rapport