Etter dagers intens graving var endelig dagen kommet da vi kunne åpne Satellittpassets dokatedral. Fire meter ned i snøen, med lang gang og full ståhøyde i avtredet, komplett lydisolert og med armlener til en lettere funksjonshemmet Trygve. Livet i leiren var nå komplett, fra inntak til uttak, selv om én skuter og aggregatet igjen har feilet.
Onsdag 6. mai lot vi Trygve fortsatt slikke sine sår i leiren og gikk til Kaffitoppen, Endre, Anne og jeg. Flott tur i fantastisk vær! Varden på toppen fortalte oss at det hadde vært folk der før, faktisk helt tilbake i 1906, hvor de tok sin kaffepause. Vi hadde glemt kaffe, men tok vår sedvanlige solbærtoddy og skålte med fortidens helter.
Dagen etter reiste vi på rekognosering rundt omkring i området rundt Kaffitoppen mot vestkysten. Heldigvis kunne Trygve være med oss igjen, om enn haltende. Ved Huriefjellet fikk vi endelig muligheten til å kjøre litt ski før vi reiste tilbake leiren. Føret var helt vanvittig bra med ti cm styresnø på hardt underlag.
8. mai sto Nissenfjellet for tur, en tagget perlerad ut mot det isfrie havet. Været holdt fortsatt og vi koste oss skikkelig mens alkekongene lo seg i hjel mens de patruljerte fjellsidene. Det har skjedd store forandringer her oppe på kort tid. Snøen smelter, det har kommet istapper på fjellene og snørennene har mange steder fått mørke skygger under seg av vårlig matthet. Naturen lever i mye større grad, og vi føler oss ikke lenger så alene her oppe.