Om morgenen den 9. mai innledet vi et maratondøgn med at Endre og jeg stakk opp på Wegenerfjellet ved Lilliehöökbreen for å hente steinprøver mens Anne og Trygve dro videre til Lloyd hotel for å bunkre opp med bensin og parafin. Vel hjemme i leiren klokken 2000 bestemte vi oss for å prøve å reise til fangststasjonen Mushamna etter middag (som var det første måltidet etter frokost den dagen) for å besøke den ensomme fangstkvinnen Linda og hente steinprøver på Andréeland. Som sagt så gjort.
Rett etter klokken 2300 reiste vi over Teltpasset og Monacobreen, ned Friedrichbreen, ut på grei is på Bochfjorden og over Woodfjorden. Vel i havn etter over en time mellom iskoss og overvann kjørte vi inn Verdalen, gjennom et trangt pass, over i Junkerdalen, ut i Jacobsenbukta, og langs tyskervarden til Lagunen ved Mushamna. Der fikk vi på tvers av lagunen kontakt med Linda på satellittelefon. Isen over fjorden var for dårlig, vi var nødt til å ta en ny vei.
Vi kjørte tilbake over Jacobsenbukta, opp Georgbreen, videre over Ottobreen og til Mushamna. Dette tok oss ytterligere to timer og klokken var blitt 0715 da vi endelig kunne parkere skuterne på tunet på den legendariske fangsstasjonen Mushamna, bygget av Kjell-Reidar Hovelsrud i 1987. Linda tok imot oss gledesstrålende, noe også hundene Tuna, Tundra og Frost gjorde. Anne og Linda er gamle venner fra Ny-Ålesund, og Endre tilbrakte tre mørke, men lykkelige måneder her i vinter. Se Lindas blogg på http://mushamna.blogspot.com.
Linda hadde middagen klar naturligvis (klokken åtte på morgenen) og vi åpnet en champagne til ertesuppen og tok rødvin til reinsdyrgryten (reinsdyret selvsagt skutt av Linda i området). Veldig god mat og fantastisk gjestfrihet. Vi følte oss som grever, selvsagt med en viss utmattethet etter ett døgn på farten. Ved ellevetiden på formiddagen gikk vi til sengs. Vi hadde klart å komme oss til Mushamna, et vanvittig avsideliggende sted, selv på Svalbard, med tonnevis av sjarme.
Linda fangster polarrev, rein og sel, når hun ikke jager vekk isbjørn fra kjøttstativet og hundene. Det er tøft å leve alene her oppe, men heldigvis får hun besøk av venner i ny og ne. Hytta er laftet av drivtømmer og innredet som en blanding av verksted og hytte; hjemmekoselig og praktisk.
Over fjorden i vest ser vi opp på de spisse taggene av arbeidsområdet vårt. Været er vekslende og vi får se når vi tar returen. Isen over fjorden er nok definitivt ikke så bra lenger, så vi må nok reise lenger inn i fjorden på returen. Vi har uansett en mulighet til endelig å få sett isbjørn. Vi får se. Enn så lenge tror både Trygve og jeg at isbjørn ikke egentlig finnes.