Dagen etter, på lørdag, var det like vakkert vær. Selv om leiren ikke var helt på stell måtte vi utnytte finværet og komme oss ut på rekognoseringstur. Vi måtte også hente bensin og parafin på depotet nede ved Lloyds hotel. Kvelden før var kald uten parafinovn i teltet og -28 grader utenfor.
Nok en gang kunne vi bevege oss alene i et fantastisk flott område. Det slo meg at det ikke er lukt her oppe på denne tiden. Kulden setter en effektiv stopper for det. Bare oss mennesker og våre maskiner lukter. Vi kjørte ned den store Lilliehöökbreen og svippet innom Kuttefjella, et fjellmassiv bestående av toppene Munken (som er det høyeste fjellet på Nordvest-Spitsbergen med sine 1205 moh) og Munkehetta (1135 moh).
I fjor forsøkte vi forgjeves å komme på toppen av Munken, men dette året burde vi klare å lykkes. Toppene har de karakteristika som gjør dem interessante for forskningsarbeidet, og det er det våre rekognoseringsturer avføder; oversikt over topper og adgang til topper med vitenskapelig interesse.
Etter å ha tøffet rundt noen timer satte vi kursen ned mot Lloyds hotel for å bunkre opp med bensin og parafin. Lloyds var som den var i fjor: oransje og fin. Vi spiste en forsinket lunsj før vi fylte jerrykannene våre. Så fikk vi den gode idé å ta en tur bortom Camp Zoe, en hytte i nærheten som ingen har vært på vinteren på fire år på grunn av for dårlig is.
Etter en kjapp test av istykkelsen med øks kunne vi konstantere at det ble tur over fjordisen på Krossfjorden. Camp Zoe lå der i sollyset liten og unnselig, men med en vanvittig utsikt. Dessverre var den blitt skadet av vann fra den nærliggende bekken, og hadde en sterk eim av parafin innendørs. Uansett så var det gøy å se et yndet reisemål for ny-ålesundere.
På veien tilbake stakk vi innom en fjordarm og så det brutalt vakre brefallet på Tinayrebreen. Få har vært her inne og det skal sies at vi satte stor pris på synet. Nok en gang ble det sen kveld før vi kunne krype inn i posene, og nok en gang krøp vi inn tilfredse og mettet av inntrykk.