Fredag 24. april reiste vi endelig fra Ny-Ålesund med mål om å få satt opp base camp oppe i Satellittpasset på Nordvest-Spitsbergen, vel 12 mil unna. Anne, Endre, Trygve og jeg, samt Marcus og Moritz fra AWIPEV (French/German Arctic Research Base) reiste nordover over fjordisen på Kongsfjorden.
Marcus og Moritz hadde med seg et ekstra fat bensin som de skulle sette ut som depot noen få mil unna base camp slik at vi har å bruke på våre turer rundt i nærområdet og på vei tilbake til Ny-Ålesund i midten av mai. Vi hadde alle tunge sleder og turen opp på breen var tøff. Flere satte seg fast i den dype snøen, men etter graving og svette klarte vi å komme oss opp.
På den store breen Isachsenfonna i vanvittig flotte omgivelser inntraff vår neste lille katastrofe da staget på Marcus slede røk. Vi bandt det sammen, og etter et par stopp med nye runder med tau holdt det i alle fall til vi fikk satt av fatet med bensin og hadde sagt farvel til Marcus og Moritz på Loütbreen ikke langt fra vår port inn til Satellittpasset, det bratte Teltpasset. Klokken var blitt nærmere 2000 og gradestokken krøp godt under -20 selv om solen skinte fra skyfri himmel. Vi spiste litt og begav oss ut på den siste biten inn til Satellittpasset.
Vel fremme, nærmest på stedet der vi hadde base camp i fjor stoppet vi skuterne og begynte leirslagningen. Det tok sine timer og godt over midnatt var vi sånn passelig ferdig. Godt var det endelig å kunne krype inn i soveposene og tenke på de vanvittig flotte brefallene vi hadde sett i løpet av dagen, glitrende i blågrønn is; de vanvittig store snødekte breene med enslige isbjørnspor over; forrevne fjell med flotte snørenner og pinakler. Og kulda som sniker seg inn under huden på en, men som man på en måte blir vant til.