Det er mandag ettermiddag i Oslo. T-banen jobber på spreng for å frakte passasjerer til sine forskjellige destinasjoner rundt om i byen. Så også meg. Jeg setter meg ned på en ledig plass og trekker frem en av bøkene jeg leser for tiden. Passasjerer kommer og passasjerer går, mens jeg sitter fordypet i boken Wittgenstein’s Mistress av David Markson.
Hovedpersonen Kate – en noe forvirret middelaldrende kvinnelig kunstmaler som lever en omflakkende tilværelse alene på en dyre- og folketom jordklode – befinner seg kontemplerende i sitt nåværende tilholdssted, et strandhus, over et maleri av det selvsamme[*] huset. I dette avbildede huset (heter det nå egentlig i et avbildet hus og ikke på et avbildet hus?) så befinner det seg en person i et vindu i annen etasje, det samme vinduet som Kate selv – som altså ikke egentlig eier huset, men som bare bor der for øyeblikket – ser solnedgangene fra.
Hun skriver:
Still, it is interesting to speculate suddenly about just who might be lurking at my bedroom window while I am typing down here right below.
Well, and on the wall just above and to the side of me, at the same time.
All of this being merely in a manner of speaking, of course.
Although I have also just closed my eyes, and so could additionally say that for the moment the person was not only both upstairs and on the wall, but in my head as well.
Were I to walk outside to where I can see the window, and do the same thing all over again, the arrangement could become much more complicated than that.
For that matter I have only noticed something else in the painting.
The door that I generally use, coming and going from the front deck, is open.
Not two minutes ago, I happen to have closed that same door.
Obviously no action of my own, such as that, changes anything in the painting.
Nonetheless I have again closed my eyes, trying to see if I could imagine the painting with the door to the deck closed.
I was not able to close the door to the deck in the version of the painting in my head.
Had I any pigments, I could paint it closed in the painting itself, should this begin to trouble me seriously.
There are no painting materials in this house.
Unquestionably there would have had to be all sorts of such materials here at one time, however.
Well, with the exception of those that she carried to the dunes, where else would the painter have deposited them?
Now I have made the painter a she, also. Doubtless because of my continued sense of it being she at the window.
But in either case one may still assume that there must be additional painting materials inside of the house in the painting, even if one cannot see any of them in the painting itself.
As a matter of fact it is no less possible that there are additional people inside the house as well, above and beyond the woman at my window.
[*Jeg skriver ordet «selvsamme» og får feilaktig feil på stavekontrollen i MS Word, hvorpå jeg søker i Google etter «selvsamme» og får treff i mine egne dokumenter på dette ordet. Og ved nærmere undersøkelse viser det seg at dette stammer fra et dikt jeg skrev for 10 år siden som lyder som følger:
Selvsamme dag
i mitt speilbilde
samlet fuglene segI selvsamme speil
kastet en kvinne på håret
snudde på hælenOg i selvsamme øyeblikk
selv i det samme øyeblikk
så jeg to verdener
Og i det jeg leser dette diktet kan jeg se at Kate i boken til David Markson refererer til det eneste speilet i huset hun bor i som befinner seg på badet og ikke i det samme rommet som bildet av huset hun bor i. Selv om ikke huset er hennes er hun nesten sikker på at bildet av huset viser en kvinne i vinduet av det malte huset. På samme tid reflekterer hun over det faktum at det befant seg et speil på hennes mors nattbord på hennes dødsleie.
Det er her verd å nevne at boken – som da den endelig kom ut i 1987 etter å ha blitt avvist av ikke mindre enn 54 forlag, deretter solgte i to opplag som hardback, i en rekke opplag som paperback, og ble oversatt til flere språk – enkelt fortalt ikke bare er en helt rå undersøkelse av epistemologi i litteraturen, men også er en roman som på best mulig måte illustrerer filosofen Ludwig Wittgensteins tanke om at «Philosophy is a battle against the bewitchment of our intelligence by means of language.» Noen sider senere hevder Kate følgende: «One does not name a seagull.» Og da tenker jeg på Alfred Hitchcocks film Fuglene. Rart.]
Filosofisk praksis
En kvinne setter seg ned til høyre for meg. Hun tar frem en bok jeg straks drar kjensel på, Filosofi for livet: en bok om filosofisk praksis av Helge Svare og Henning Herrestad. På samme måte som Kate skuer jeg med ett inn i en annen verden enn min nåværende, jeg ser inn i en fortidig verden hvor jeg selv var aktør. Kanskje er det seg selv Kate ser stående i vinduet, og kanskje er det Kate selv som malte seg selv stående i vinduet?
Helge Svare og Henning Herrestad var to av åtte primus motorer – deriblant undertegnede – som i sin tid startet en utdannelse for filosofisk praksis i Norge, og da først ved å bli sertifisert selv. I to år, fra 1997 og frem til slutten av 1998 da Norsk Selskap for Filosofisk Praksis ble stiftet, jobbet vi med samtaleteknikker og gruppeteknikker med et mål om å kunne filosofere gjennom samtale. (Mer om filosofisk praksis.)
Men nok om det. Poenget var at jeg opplevde at en dør inn til et lukket rom i mitt liv ble åpnet denne mandagen på t-banen i Oslo. Et kapittel i mitt liv ble gjenåpnet i det denne fremmede kvinnen leste et kapittel i boken hun hadde åpnet og som nå lå i hennes fang. Jeg nærmest ventet å se mitt eget navn på de innledende sidene og fantaserte om å kunne dulte kvinnen i siden og peke på mitt navn mens jeg sa: Det er meg, er ikke det et slumpetreff? Men så dukket heldigvis ikke mitt navn opp der. Tross alt fortsatte jeg ikke min karriere i den retningen, selv om det var lærerike år.
Opplevelsen av å stå utenfor sitt eget tidligere liv er en underlig foreteelse. Jeg har sett tidligere kjærester eller venner gå langs veien mens jeg har kjørt forbi dem i bil. Og jeg har tenkt: Så rart, dette mennesket har jeg en gang vært så nær, nå er det meg så fjernt. Ja, så fjernt som denne kvinnen som sitter ved siden av meg på t-banen med en bok om et avsluttet kapittel i mitt liv i fanget.
Men ikke bare kan man innta en beskuende posisjon utenfor sitt eget tidligere liv, man kan også skue innover/utover sitt eget presente liv fra utsiden. Dette er en av de tingene som for meg automatisk skjer i det jeg stirrer inn i et flammende bål en sen kveld ute i naturen, slik jeg gjorde det sammen med Marianne og et vennepar av oss i helgen før denne mandagen på t-banen.
Trillemarka
Med et forrykende vindvær meldt over det meste av Sør-Norge valgte vi en rolig tur til Trillemarka som er ett av våre aller nyeste naturreservater; beliggende i Buskerud fylke mellom Numedal i vest og Eggedal i øst. I grålysningen lørdag morgen, mens morgentåken var i ferd med å vike for sollyset, kjørte vi forbi Simostranda, med deres store sønn Ole Einar Bjørndalen skinnende i bronse og i evige klyv langs veien, mens en ugle lå død og i nesegrus undring ved den tilstøtende parkeringsplassen. Vi stoppet, og jeg kastet et blikk på statuen før jeg varlig strøk uglens myke brunspettede fjærdrakt. Den hadde nok møtt sin død noe tidligere samme morgen i møtet med en bil.
Nord for svakjempen Andersnatten med sine klassiske klatreruter, tok vi vestover opp i skogen. Jo høyere vi kom, jo flottere ble terrenget. Kupert, med noen få topper med bart fjell, men ellers myr og små vann omkranset av gammel gran- og furuskog med et gyllent løvtre i ny og ne. Vi parkerte bilene og kom oss opp på et par topper på Venlifjella (951 og 958 moh) før vi søkte ned igjen til Vikvatnet og en flott plass i solen.
Vi kom raskt i gang med å samle inn ved. Vakre tørre furuer lå veltet rundt oss, og det å slippe meg til med øksa var som å slippe en hai inn i en merd. Jeg mesket meg med tyrived så flisene føk, og etter intense minutter med ildstål og never kunne Bård og Mailen stolt vise frem et flammende bål.
Det å hogge ved, eller snarere det å kløve ved, har alltid gitt meg en intens glede. Det rare er at min filosofering rundt vedkløving gjorde at jeg i sin tid kom inn i den nevnte gruppen som startet med filosofisk praksis. Å kløve ved er 90 % mental øvelse og 10 % fysisk. Første bud er å undersøke kubben for å finne svake punkter; for eksempel en sprekk som går langsmed veden. Resten er ren mekanisk teknikk; kraften skal sentreres ytterst på økseeggen, og øksen skal være en forlengelse av kroppen. Med all tyngde, uten særlig bruk av kraft, skal økseeggen treffe kubbens svake punkt, og dele denne. Det sier seg selv at når kubben er en meter lang og av vekstvridd tørr furu, så kreves det noen flere velrettede slag. Uansett så lå det snart tørr og kløvd furu på bålet.
Mens mørket seg innover oss og månen vistes i glimt mellom vindjagede skyer, ga bålet av sin varme til kaffe, mat og høstkalde kropper. Ikke langt unna grusveien, ikke langt unna opplyste hytter, og ikke langt unna eget hverdagsliv kunne vi nyte synet av alt dette utenfra og kanskje på samme tid innenfra, nærmere oss selv. Flammene åpnet opp døren på gløtt inn til det livet som vi lever en mandags ettermiddag på vei hjem fra jobb på t-banen, og slapp et innsiktens skjær av lys inn/ut.
Så man godt etter kunne man i en av de opplyste hyttene skimte en figur i et av vinduene, som så ned på oss se opp på henne. Kanskje tenkte hun der hun sto, på oss foran bålet, at i selvsamme natur, ja selv på samme stedet, så kan man ha så uendelig forskjellige opplevelser. Liksom to verdener på samme tid, på samme sted; én verden i varme kulturskapte omgivelser, én annen ute blant naturen som skapte oss og som vi føler oss både hjemme og fremmede i.