«Faen», tenkte jeg, i det jeg mistet balansen på den smale listen og brått ble kastet ut i en pendel på 15 horisontale meter før jeg smalt inn i fjellveggen med ryggen først, svimlende 150 meter over bakken, «der gikk kameraet i tusen knas».
«Jeg tror kameraet røk!», ropte jeg til min navnebror og mangeårige turpartner Helge F.
«Usj, så ergerlig», sa han, «det var min feil, jeg skulle ha holdt tauet strammere, sorry!»
«Det gjør ikke noe», sa jeg, «den opplevelsen er vel verd en ny linse.»
Og jeg mente det. Selv om hoften verket etter kollisjonen mellom kjøtt og berg, og selv om kameraet skulle være ødelagt, så var jeg en viktig erfaring rikere. Jeg krabbet meg langs flere smale lister bort til de sikringene Helge F. hadde satt da han som førstemann rappellerte ned den svært traverserte taulengden.
Vi var i ferd med å rappellere fra standplassbolt til standplassbolt på det vi mente måtte være klatreklassikeren Tyrion i klatreeldoradoet Hægefjell i Nissedal. Eller rettere sagt, vi visste godt at vi var på Hægefjell i Nissedal, men var langt fra sikre på at det vi klatret var Tyrion. Vi returnerte etter fjerde taulengde da vi ikke lenger kunne finne veien videre. Det var i grunn ergerlig det hele, vi hadde giret oss opp på å få tatt denne lengste av rutene på Hægefjell med sine 12 taulengder – én taulengde regnes som ca 50 meter – og gradert til 7, noe Helge F. mente var innenfor hans rekkevidde på naturlige sikringer. Dessuten var cruxet boltet, om enn noe tynt. Vi hadde stått opp i 0500-tiden for å få mest mulig ut av dagen, eller rettere sagt for å rekke å klatre hele ruta før kvelden. Det var ergerlig, men litt godt også, nå kunne vi komme oss hjem i rimelig tid og nippe til et glass vin i sofakroken.
Mot sola
Dagen før, på lørdag – etter å ha kastet oss i bilen kl 0500 og kjørt fra Oslo til dette avsidesliggende, men vakre området i Nissedal med myrlendte områder og det fantastisk kneisende fjellet Hægefjell rett i mot oss, glinsende i stålgråe sva i den skarpe, men varme høstluften – så gikk vi en annen klassiker, nemlig Mot sola, gradert til 6- og med sju taulengder – med stort hell.
Vi toppet ut etter en del vertikale timer, og selv om ruta var vel våt og sleip, hadde vi marginene på vår side. Eller rettere sagt, Helge F. hadde marginene på sin side; tross alt var det han som ledet alle taulengdene, og det var et par av dem jeg var svært glad for å slippe å lede. Etter å ha ruslet den til dels svært gjørmete stien ned igjen fra Hægefjell og tilbake til leiren, kunne vi bemektige oss en herlig pastamiddag. Denne ble bare utsatt gjennom oppsetting av telt på svaberget like ved, og automobil leting etter dekning slik at jeg fikk snakket med Marianne for å høre om hun klarte merket på Birkebeinerløpet (noe hun gjorde), samt stadig avbrutt av at vi måtte dytte i gang en klatrekollegas batteritomme bil. Uansett kom vi oss tidlig i seng, og med kroppen nærmest i koma etter en lang dags ferd mot sola slapp verken mareritt eller gruen for neste dag opp i den kortikale drømmefabrikken.
Uendelighetens trefoldige bevegelse opp Tyrion
Når man ikke ofte klatrer lange ruter er det en del momenter som gjør en litt usikker. For det første så er det alltid forbundet en viss uro rundt det med naturlige sikringer, dvs. sikringsmidler vi selv setter i sprekker og hulrom i fjellet og som skal sikre oss ved eventuelle fall. Boltede ruter er noe annet. Der er det boret hull og limt eller skrudd inn ekspansjonsbolter inn i fjellet som kan holde vekten av flere elefanter. Likeså egentlig med naturlige sikringsmidler som såkalte kiler og kamkiler. Men det føles allikevel litt mer usikkert, fordi man i begynnelsen ikke helt tør å stole på egne plasseringer. I alle fall helt til man har falt noen ganger på dem. De holder, og man er mindre nervøs og blir mer ledig i klatreselen etterpå.
For det annet, så er det å sitte på hengende standplass en litt psykende opplevelse. Man henger i klatreselen med sin fulle tyngde kun festet til fjellveggen med en tynn slynge og en karabinkrok, gjennom en henger på en kanskje litt rusten skrue til høyre og et par antatt bombesikre kamkiler til venstre. Man er helt prisgitt utstyret, og har ikke mulighet til å holde seg fast (i alle fall ikke i så lang tid) om noe skulle ryke. Egne ferdigheter betyr med ett ikke noe, og kontroll er ikke lenger noe man innehar. Man må stole på utstyret når man henger i en tynn tråd.
Eller man må, for å parafrasere den danske filosofen Søren Kierkegaard, gjennomføre uendelighetens dobbeltbevegelse. Man må kaste seg ut «paa de 70,000 Favne Vands Dyb», i uendelig risiko. Jeg velger å tro at denne tynne tråd som jeg henger i – som er grunnlaget for min eksistens, og som er forankret i et vitenskapelig verdensbilde – skal holde. Jeg velger å tro på vitenskapen som danner en diskurs, en rasjonale, hvorved vitenskapelige argumenter blir rasjonelle. Men før valget av diskurs er tatt, så står jeg utenfor diskursens sannhet, dette vitenskapelige språkspill som filosofen Ludwig Wittgenstein senere kalte det, og jeg må gjøre et radikalt valg, et valg med en uendelig risiko fordi jeg prinsipielt sett ikke kan vite om jeg gjør det rette.
Tro er dermed utgangspunktet for slike valg, sier Kierkegaard, på et punkt hvor forstanden er hjelpeløs. Men for å komme til dette punktet må man resignere, man må gi avkall på alt og hengi seg til troen uten selvbedrag:
«Den uendelige Resignation er det sidste Stadium, der gaaer forud for Troen, saaledes, at Enhver, der ikke har gjort denne Bevægelse, ikke har Troen; thi først i den uendelige Resignation bliver jeg mig selv klar i min evige Gyldighed, og først da kan der være Tale om i Kraft af Troen at gribe Tilværelsen.»
(Søren Kierkegaard, Frygt og Bæven, s. 44)
I resignasjonen vinner mennesket seg selv og blir bevisst sin ånd, sier Kierkegaard, men det er i troen at det oppnår sin autentisitet. Det autentiske mennesket lever i nuet, i øyeblikket. Autentisitetens sted er nettopp i øyeblikket eller situasjonen, og derfor er den eneste måten å forbli autentisk på nettopp å gjenta bevegelsen til troen gjennom resignasjon.
Kierkegaard innfører her et begrep om den kristne Gud som ikke interesserer meg nevneverdig, så det hopper jeg lett over. Jeg vil heller anvende hans betraktninger nettopp på klatresporten og dens psykologiske spill som Peter Wessel Zapffe så marerittaktig beskriver i stykket «Tindebestigere» i den herlige boken «Barske glæder»:
«Har du noen gang veltet dig som midgardsormen på ditt leie, mens maren slet i dine nerver som rovdyr i levende kjød, og angsten krøp som et tusenben mellom indvoldene? Neivel, men da kjender du heller ikke den besættelse, som alene tindesporten kan skjænke sine indviede […]»
(Peter Wessel Zapffe, Barske glæder, s. 33)
Kan vi kanskje snakke om uendelighetens trefoldige bevegelse innen klatring; mellom besettelse, resignasjon og tro? Å klatre opp en stupbratt fjellvegg er en besettende aktivitet som hensetter en til bare nuet, intense øyeblikk etterfulgt av intense øyeblikk. Den besetter deg før den er gjennomført og den besetter deg mens den pågår, men inniblant, som en pendel, så dukker tvilen opp i en, og man må kaste alt på båten i en fornuftens resignasjon og gjenvinne troen på at fjellet holder, at sikringsmidlene holder, at fingrene holder, at nervene holder, at klatreselen holder, at boltene holder, at tauet holder, at været holder, at humøret holder, og – ikke minst – at kameraet holder.
Og minsanten, vel nede ved innsteget av det vi mente kunne være Tyrion kunne jeg konstantere at det nok var metallflasken min og ikke kameraet som hadde laget den knasende lyden jeg hørte i mitt møte med fjellveggen!
Herlig å lese om klatreopplevelser – tenker tilbake på min egen ungdom da også jeg hang og pedlet i tau mellom fjelltoppene!
Kjenner godt igjen følelsen av å måtte stole på bolten, karbinkroken, tauet, klatrekompisen osv. Og så den befriende følelsen av å komme til toppen – ha greid utfordringen! Glemmer aldri soloppgangen sett fra toppen av Bispen i Romsdalen!
Dessuten – Zapffe er bare helt herlig!
Gerd T, 66.
Flott kommentar Gerd! Hvor lenge siden snakker vi her? Hadde vært morsomt å se bilder fra noen turer. Jeg tror jeg rett og slett må prøve å komme meg opp på Bispen i Romsdalen siden du anbefaler den. Jeg har bare vært så heldig å få besøke Romsdalshorn for en del år siden, nærmere bestemt i 2002. Se bilder her.
Fine bilder du hadde fra Romsdalshorn! Morsomt å se at seinstolene på toppen står der, akkurat som på min siste tur til toppen i 1965 (ja, SÅ lenge siden!!!) Og hytta til Arne Randers Heen er også intakt! Tolker bildene som om dere gikk vanlig vei om Halls Renne, Nordveggen kan også anbefales, samt den luftige Vestveggen om Altanen. Bispen Sørveggen er en luftig, kort og gei rute! Mange fine klarefjell i Romsdalen, som var min barndoms dal! Vengetind er et must! Fjellfestivalen i Åndalsnes, som pleier å være i beg. av juli, kan abefales ang. turopplegg/informasjon osv.(www.fjellfestivalen.no). GOD TUR!
Mvh Gerd T.
1965: Granatmannen sprer frykt i Oslo, Vietnamkrigen bølger frem og tilbake, Rodney King fødes mens Malcolm X drepes og Martin Luther King starter borgerrettsmarsjen i Alabama på jorden mens den sovjetiske kosmonauten Alexei Leonov spaserer som første menneske i rommet. Pakistan kriger med India og Mont Blanc-tunnelen mellom Frankrike og Italia åpnes. Verden var annerledes i 1965, men nyhetsbildet var nesten det samme som i 2008, bare med andre navn.
Kriger bølger frem og tilbake, fortvilte terrorister sprer frykt, det fødes et menneske som skal undertrykkes for sitt utseende, et menneske skal drepes for samme sak og et annet skal arbeide den godes sak, mens astronauter trasker i verdensrommet og Pakistan kriger med India og det knyttes nye bånd mellom to stater.
Men det aller beste med verdens stillstand er at steinstolene og steinhytta Arne Randers Heen på sine 233 bestigninger av Romsdalshorn bygde, fortsatt står, og at selve Hornet står der til benyttelse for alle som har lyst, i uoverstigelig fremtid – håper jeg.