Hver torsdag tilbringer jeg en drøy time i en gymsal med ca 40 personer kledd i hvitt. Vi trener karate. Noen har gule, grønne, blå eller brune belter. Mange av oss har hvite belter. Første skritt på veien til å bli Karate Kid! Endelig, i det jeg vil kalle moden alder, skal drømmen oppfylles. For riktignok har jeg bare hvitt belte nå. Men bare vent – før du vet ordet av det, svever jeg gjennom salen og utfører alle slags kata uten det minste besvær. Hva kata er? En serie med bevegelser, armslag og benspark i skjønn forening – utført med flytende eleganse. Det vil si, det er det som det er meningen at det skal være. Og det ser slett ikke verst ut der jeg går bak og hermer etter instruktøren vår så godt jeg kan.
Det er øyeblikk da jeg føler at jeg virkelig begynner å få teken på det. Tenker at dette virkelig er sporten for meg. Begynner å se for meg belter til drakten min alle slags farger – fra det gule, opp til det sorte. Eller iallefall til mørk lilla.
Så sier instruktøren: Ja, da tar dere bare og går gjennom kataen selv – værsågod! Og der står jeg, bom stille – i venstre kampstilling, riktignok. Men det er så langt jeg kommer. For det viser seg at min hjerne visstnok ikke har plass til hukommelse for koordinering av serier med bevegelser. Det må da virkelig være en liten komponent i hjernen min som mangler!
For jeg har absolutt ikke den fjerneste anelse om hvordan jeg skal utføre Pina Nidan – den kataen som instruktøren må ha tatt oss gjennom 50 ganger på de siste øvelsene. Det er full stopp. Og jeg er i et flashback tilbake i 80-tallets aerobic-timer med Kari Jaquesson, med den samme fortvilelsen over å rett og slett ikke huske et snev av det jeg skal ha lært. Hva er det som er galt med meg, tenker jeg?! Må jeg begynne med makrobiotisk kosthold og antioksidanter for å få trenet opp hjernekapasiteten, tro? Er det noe håp for meg i det hele tatt, fortviler jeg, der jeg står i karatedrakten som krympet i forrige vask, og er akkurat litt for trang i strikken i livet.
Jeg er ikke Karate Kid lenger. Jeg er en middelaldrende, lubben husmor med avskallet, rød neglelakk på tærne – i en dårlig tilpasset hvit drakt – og jeg kommer aldri til å nå lenger enn det hvite beltet. Aldri.
Svetteperlene på nesen føles også som de samme som de jeg hadde på 80-tallet. Fortvilet ser jeg til venstre. Der begynner de 2 som har fått gult belte å bevege seg. Jeg følger etter, viljeløst, automatisk. Venstrearmen ut der, ja, så var det hammerslag, så snu 45 grader og blokkere med høyrearmen, der – og over i første cat-stand. Før jeg vet ordet av det, har vi gjennomført hele Pina Nidan, og er tilbake i utgangsposisjon. ‘Yame’ sier instruktøren, og vi står i hvilestilling. Det gikk, jeg fikk det til!
Jeg er lykkelig som en lotto-millionær. Det gikk, jeg klarte det! Det bruser av lykke, kinnene blusser, drakten sitter som den skal. Og det spiller ingen verdens rolle at jeg ikke aner hvordan jeg kom gjennom øvelsen. Akkurat nå har det ingen verdens ting å si. Og det kan jo faktisk hende at jeg får det til neste gang, at jeg iallefall husker litt – på egen hånd. Kanskje. Neste gang. For det er jo en hel uke til. Da har det sikkert sunket inn i hukommelsen. Helt sikkert. Jiihaa!