Hver morgen klokka 07:20 så blir samtlige om bord vekket via høytaleranlegget. Det er vakthavende offiser på broen som har den jobben. Vi får opplyst at klokka er slagen 07:30, opplysninger om været og at frokosten er servert om ti minutter. Greie praktiske opplysninger med en kanskje for mange en altfor sakelig og monoton stemme.
Men, i dag så formelig bråvåknet jeg av en kvinnestemme som sa følgende: Nå må du stå opp Rune, nå har du sovet lenge nok. Du må komme deg i dusjen og jeg forventer at du kommer velluktende ned til messa og spiser frokost sammen med meg. Hilsen Randi.
Det er ikke mange kvinner om bord (5 stk.) på KV Svalbard og de som tjenestegjør er både i alder og av grad menige. Med andre ord i 19-20 års alderen. Derfor begynte tenkemotoren min å granske hvem dette kunne være. Jeg har jo møtt de fleste jentene på disse dagene jeg har vært om bord, men ingen som heter Randi. Ja ja, tenkte jeg, det er bare å stå opp, når en kvinne vil møte deg så er det bare å stille opp.
Dusjinga og påføring av velduftende eau de toilette ble gjennomført og jeg satte kursen ned et par dekk hvor messa er plassert. Det blåste liten storm ute, det var snøfokk og minus 8 grader og jeg visste da at det ikke var flyvær, så Randi ikke hadde kommet luftveien til skipet så hvem i all verden var nå denne jenta eller kvinnen som absolutt ville møte meg nydusjet og velduftende?
Gående i 50 graders vinkel først til venstre så til høyre i korridorene, så nærmet jeg meg messa kanskje ikke med raske skritt men, med målbevisste skritt i hvertfall. Der var døra og inn skred jeg med en viss forventning. Messa var full av menn med gullstriper på skuldrene men det var ingen av kjønnet kvinne der!
Da veltet det mot meg en buldrene gapskratt av samtlige som satt og inntok frokosten.
-Ser du etter Randi? kom det på kave bergensdialekt. Ja, jeg gjorde jo det. Jeg fikk jo beskjed over høyttaler anlegget! Latteren steg til nye høyder i det halvstore men, litt trange rommet.
– Det va nok meg det, fortsatte bergenseren. Du skjønner det er litt av fleipen om bord. Alle nye blir utsatt for den. Gjett om jeg ble rød i toppen? Svaret gir seg selv.
Det var en av offiserene, Rune Frekhaug som hadde gjort en av sine små hyss, som faren til Emil i Lønneberget ville kalt det. Hadde jeg tenkt med om, men det gjør man ikke etter en natt med tung søvn, så hadde jeg skjøt at det var han. Dette hadde jeg jo hørt dagen før da han fjollet med en av de andre om bord. Rune er jo skipets egen humørspreder.
Du skal ikke føle deg for trygg, Rune Frekhaug. Jeg skal nok finne på noen hyss før jeg forlater skipet og setter meg på flyet med retning Oslo.
Det er tydelig kaldt oppe i isen…