Sam Howard-Spink. Foto: Per Ole Hagen/NRK
De siste årene har musikkindustrien gjort mange forsøk på å stoppe ulovlig nedlasting og spredning av digital musikk. Napsterdommen og enkelte rettsaker hvor nedlastere har måttet betale store bøter har vært slag som industrien har vunnet. Men det kan diskuteres om de ikke har tapt krigen, og på seminaret ”Neither Moguls nor Pirates: Grey Area Music Distribution” ble det også påstått at industrien har mye av skylda for kollapsen i musikkmarkedet.
Panelet på seminaret var satt sammen av forskere og universitetsprofessorer, som alle jobber med problemstillinger knyttet til musikkmarkedet i de ”nye” markedene (India, Brasil, Sør-Afrika, Kina, osv), Northern soul i England som forløper for ravepartiene på 90-tallet, rettigheter i forbindelse med digital distribusjon og også de mange nisjemarkedene for analog lyd.
Patricia Aufderheide. Foto: Per Ole Hagen/NRK
– En musikkpirat er et moralsk dårlig menneske
– Stealing is still stealing. Men det finnes en gråsone innen mashups og samples. Du kan ikke lage ny kunst uten å referere til eksisterende kunst, det blir meningsløst. Patricia Aufderheide er professor i sosiale medier ved American University i Washington DC. Hun hadde også en interessant problemstilling på hvor musikkindustrien lyktes i sine kampanjer, de klarte å gjøre diskusjonen om nedlasting til en moralsk diskusjon, hvor en som laster ned er et dårlig menneske.
Heitor Alvelos og Alex Seago. Foto: Per Ole Hagen/NRK
Piratbegrepet brukt allerede i 1974
– Musikkindustrien har forsøkt, og også lykkes i å kriminalisere sine største fans. Uttalelsen kom fra Alex Seago, som er ekspert på globaliseringen av musikk og kultur. Han fortalte også om da piratbegrepet ble brukt første gang, i engelske aviser i 1974, da fans fra Nord-England reiste til USA og kjøpte soulmusikk utgitt på obskure indieselskap i Detroit og andre amerikanske byer. De tok musikken med seg hjem, og laget klubber hvor de spilte den. Dette ble også forløperen til Acid House og ravepartiene på 90-tallet, en bevegelse som også levde i gråsonen mellom lovlig og ulovlig. I dag lever denne musikken videre som inspirasjon til artister som Amy Whinehouse, Duffy, Sharon Jones, en ny soul som er veldig analog i soundet og har mer felles med denne gamle soulen enn med musikk fra andre Detroitbaserte selskap som Tamla Motown.
Monty Pyton på YouTube
Monty Python på YouTube
Heitor Alvelos hadde en interessant innfallsvinkel på gråmarkedet. Hans beste eksempel var The Grateful Dead, som i alle år har oppfordret fansen til å tape konsertene sine. De reserverer også gode plasser for de som taper, så de skal få så god lyd som mulig. En annen historie, er Monty Python som i 2006 laget sin egen Monty Python-kanal på YouTube og la ut hele samlingen sin av videoer. De la også ut HQ-versjoner av de mest populære klippene.
” For 3 years you YouTubers have been ripping us off, taking tens of thousands of our videos and putting them on YouTube. Now the tables are turned. It’s time for us to take matters into our own hands.
We know who you are, we know where you live and we could come after you in ways too horrible to tell. But being the extraordinarily nice chaps we are, we’ve figured a better way to get our own back: We’ve launched our own Monty Python channel on YouTube.” (fra Monty Pythons YouTube-kanal)
David Sylvians Manafon
Eksklusivitet ruler
Det som er interessant ved dette eksperimentet, er at salget av Monty Pythons DVD-er har gått i taket etter at alle kan se alt gratis. For Heitor Alvelos er dette et argument som støtter hans tese om at det fortsatt er et stort marked for fysiske produkter Man må bare gjøre dem eksklusive, slik at hardcorefansen får noe de andre ikke har. Det er også drivkraften bak utgivelser av eksklusive CD-bokser, som for eksempel David Sylvian, som ga ut Manafon, en boks med CD, DVD, et portrett av ham, signert av kunstneren, Atsushi Fukui, og to bøker, alt utført i høy kvalitet. Boksen er utsolgt, men ble trykt opp i et nytt begrenset opplag, med usignert portrett.
Alvelos viste også frem restaurerte voksruller som man kan kjøpe, og da følger det også med spillbare digitale filer med.
Alex Seago. Foto: Per Ole Hagen/NRK
Hva koster en CD i India – egentlig?
Kanskje det mest fascinerende og opplysende innlegget kom fra Sam Howard-Spink, som jobber med forretningsmodeller i de nye markedene. Dette er markeder hvor piratvirksomhet florerer. Hans egen definisjon av en pirat, er ”en somalisk tenåring med an AK 47!”. Den gjeldende definisjonen fremstilte han som ”all praksis som de store selskapene ikke er enig i”. Han mente også at alle tal vi har hørt om musikkpiratvirksomhet i verden er ”pure bollocks”. Det er også lett å forstå at det er vanskelig å selge CD-er til gjeldende pris i land som India og Sør-Afrika. Hvis du sammenligner den offisielle utsalgsprisen for for eksempel Vida La Vida av Coldplay med hva det reelt koster i disse landene, når vi tar hensyn til inntektsnivået, blir prisene interessante: CD-en koster $17 i USA, mens den reelle prisen vil være $385 i Sør-Afrika og over 600 dollar i India. Lovlig musikk er en luksus som de fleste i disse landene ikke har råd til. I Brasil tenker man ikke lengre på en CD som noe det går an å tjene penger på, det er snarere et visittkort for å få spillejobber og tjene penger på musikken på andre måter.
Howard-Spink mente også at musikkindustrien forsøkte å finne nye begreper for å komme bort fra piratbegrepet fordi det begynner å bli ”cool”, en slags anti-autoritær virksomhet. Counterfeiting, eller forfalskning av digitale filer, ser ut til å bli det nye begrepet.
På spørsmål fra salen om hvor grensene går for hva deltakerne i panelet definerer som gråsone, ble det mer uklart. Bruk av kommersielt utgitt musikk sammen med levende bilder, synkronisering, er for eksempel klart ulovlig i de aller fleste land uten tillatelse. Det betyr igjen at en stor del av videoene på YouTube er ulovlige, hvor folk har filmet noe og satt musikk til. Det ble gjort forsøk på å skille mellom kommersiell og ikke-kommersiell musikk, men dette er jo en ganske vanskelig øvelse som panelet ikke hadde noen løsning på! Konklusjonen var vel at grensene for gråsonen vil variere fra land til land, ut fra hvilken opphavsrettslovgiving som eksisterer. Eksempelvis er amerikansk copyright-lovgiving laget ut fra kommersielle hensyn, mens den europeiske også har med moralske rettigheter og har en annen innfallsvinkel.
Flott artikkel! Godt at det pågår diskusjoner rundt piratkopiering i musikkindustrien. Det kan til tider virke som det eneste en ser er mellommenn som klorer seg fast i gamle forretningsmodeller. Med tanke på det så kom Spotify virkelig som et friskt pust.
Takk skal du ha. Det er et spennende tema med mange og sterke meninger. Det interessante her, er at alle rundt bordet var forskere og professorer.
Musikk og filmbransjen i verden må være det tregeste markedet som finnes. Og hvilken sutring!!! Min konklusjon er at disse har tjent alt for godt i alle år, og nå som de tjener mindre så blir det sutring.
Men hva med alle andre bransjer. Myndigheter endrer plutselig grunnlag for mange bransjer plutselig, og her hjelper det ikke å klage. (eks. endring av revisjonsplikt for aksjeselskap som det siste jeg har hørt). Her er det bare plutselig bestemt av politikere. Revisorene må her pent nødt til å tilpasse seg nye regler.
Og hva med endring av markeder, nye konkurrerende produkter. Det er ingen som synes synd på noen av aktørene i markedet som går over ende eller taper markeder på grunn av at de ikke klarer å følge utviklingen!!!
Nei, musikk og film bransjen har bare seg selv å takke. Denne sutringen får jeg helt fnatt av.
Dette var en temmelig bra artikkel ass!
Veldig spennende å høre frie tanker fra folk som ikke lever av produktene eller prosessene. Platebansjen ville nok selv hatt andre vinklinger og problemstillinger.
Et viktig problem er jo ALL RIGHTS RESERVED.
SOME RIGHTS RESERVED er mer interresant.
50 cent la ut en låt for noen dager siden og oppfordrer fans til å lage muiskk til sin rappestemme. 4,2 millioner twitter fans fikk beskjeden. Nå renner det inn med forslag og mesteren har sagt han vil lage video til den beste.
ALL rights reserved binder kunstnere og deres proesser på armer og ben. Man må – som artist/rettighetshaver – bryte egne avtaler og loven for å være lovlig kreativ.
Det er ikke gamle businessmodellen til bransjen som er treg eller umoderne, men tolkningen og håndhevingen av den faktisk åndverkslovgivningens proritære grunnholdning som binder opp potensialet.
Grateful og Pyhon er jo soleklare eksmpel på at de må gå MOT loven for å få sukessen. Bransjen er ikke dum, men lovene er feil.
http://www.creativecommons.no/ løste dette dette for lenge siden.
Jeg gleder meg til å se reflekterte tanker fra panelet omkring dette!
Det var faktisk et spørsmål fra salen om hvorfor ikke bransjen var representert i panelet. Svaret fra panelet var at da hadde det blitt en helt annen diskusjon. Den diskusjonen foregår jo ellers i mange andre fora.
Tilbaketråkk: NRK Lydverket » Videotjeneste relansert