Manhattan Transfer på Jazzfest i Trondheim

Manhattan Transfer. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Manhattan Transfer sto for avslutningskonserten på Jazzfest i Trondheim lørdag 15. mai. For mange av de rundt 500 fremmøtte, var det et riktig så hyggelig gjenhør med et band som har holdt det gående i 40 år.

Manhattan Transfer ble startet av Tim Hauser, som hadde lyst til å lage en sanggruppe inspirert av grupper som Four Freshmen, og de mange doo-wop-gruppene som var populære i New York på slutten av 50-tallet. Den første utgaven av bandet, som ga ut LP-en Jukin’ i 1971, besto av 5 medlemmer. Bandet ble oppløst samme år, men allerede året etter oppsto de i en ny versjon, og nå som kvartett. Foruten Tim Hauser, besto de av Janis Siegel, Alan Paul og Laurel Massé. Bortsett fra Massé, som ble hardt skadet i en bilulykke i 1978 og ble erstattet av Cheryl Bentyne, har Manhattan Transfer bestått av de samme medlemmene i 38 år.

Tim Hauser fra Manhattan Transfer. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Repertoaret til Manhattan Transfer består stort sett av egne vokalarrangementer av andres sanger, og de 29 platene de har gitt ut, er ofte tematisk bygd opp, stort sett innen samme sjanger. De har også samarbeidet med andre arrangører, blant andre Gene Puerling fra The Singer Unlimited. Det har gitt oss klassikere som Chanson D’Amour, Birdland, Route 66, Tuxedo Junction, A Nightingale Sang in Barkley Square, Love For Sale, og nå på deres nyeste album, Chick Coreas Spain. Konserten i Trondheim var et ledd i promoteringen av albumet The Chick Corea’s Songbook, og i tillegg til flere av de gamle låtene deres, fikk vi også høre flere av låtene fra albumet.

Cheryl Bentyne, Alan Paul og Janis Siegel fra Manhattan Transfer. Foto: Per Ole Hagen/NRK

Manhattan Transfer har vunnet mange Grammypriser, og i 1981 ble de historiske da de vant to priser, en for beste popfremføring av en gruppe, og en for beste jazzfremføring. For albumet Bodies And Soul, fikk de 12 nominasjoner, bare slått av Michael Jacksons Thriller. Det store kommersielle gjennombruddet kom med Chanson D’Amour i 1977, som etablerte dem på poplistene. Selv om de i hovedsak er en jazzgruppe, har de klart å holde en bred appell gjennom hele karrieren.