I går tok jeg shuttle-bussen hjem fra hallen, men den kjørte omtrent gjennom halve Danmark før den kom seg inn til sentrum. Dog, passerte vi denne kule bygningen:
Etter Carl Espens øvelse i går hvor jeg må si at det aller meste gikk veldig bra har jeg lest at jeg ansees som veldig positiv til Norge og deltageren vår. Som sjef i GP-klubben er vi enten vi vil det eller ei en del av det norske teamet og den norske Grand Prix-klubben vil alltid støtte den norske artisten. Så får ihvertfall jeg holde litt tilbake på min personlige smak hvis den skulle være negativ vedrørende vårt bidrag. For i GP-klubben spriker meningen om Carl Espens låt fra alt til at han garantert vinne hele sulamitten til at vi skal være overlykkelig hvis vi unngår sisteplassen i semifinalen. Heldigvis liker jeg låten veldig godt og sliter ikke med å være positiv i år. Og husk det er enkel å være negativ skjult bak et anonym profil, ikke fullt så greit med en offentlig blogg der du møter artisten like etter at du har skrevet blogginnlegget ditt.
Gjennomkjøringen til Carl Espen gikk veldig bra og slik jeg ser det satt det meste av kameravinkler og grafikkbakgrunn og alt sånn annet som virker inn på seerenes inntrykk av låten. Ja, så sang han kjempebra også da 🙂
Det er i grunn en ting jeg vil forandre på. Som en utlending her på pressesentereret så slående sa det: «Greit nok at han ikke smiler under låten, den er tross alt alvorlig, men når låten er slutt kan han vel spandere ett smil på oss». Etter at låten var ferdig forble Carl Espen like alvorlig. Og selv med det lille jeg har hatt med han å gjøre vet jeg at han er en hyggelig og sjarmerende kar. Så Carl Espen, spandert et «takk for oppmerksomheten-smil» når fremføringen er over du. Det vil du tjene på.
Så over til dagens låter, først ut er den allerede meget omtalte artisten fra Østerrike – Conchita. Sangen er flott, sangstemmen er flott, kjolen er flott, men selve fremføringen skurrer litt for meg. Dette er en oppløftende låt og i mine øyne er artisten altfor innadvendt. Hun slår nesten Carl Espen i innadventhet. Her må noen gjøres som det heter i sangen. I 1914 var damer med skjegg noe man viste frem på sirkus. I 2014 slipper de til heldigvis til overalt, men om publikum synes det er noe mindre uvanlig nå er en annen sak.
Litauen er neste dame ut. Den ber på en dansbar og forholdsvis kul måte om oppmerksomhet, men det spørs om de får så mye av det. Det er dessverre bortimot ingenting i låten som står ut og da er låten straks i fare for å gå i glemmeboken så snart fremføringen er over.
Siste land ut før lunsjpausen er Finland. Dette er en av favorittene til Carl Espen, jeg er ikke like begeistret. En grei nok rockelåt, men ingenting i den appellerer til meg så det forsvinner veldig raskt inn i min glemmebok.