– Jeg kommer til å angre på at jeg sier dette. Men jeg syns vi er litt bortskjemt i dette landet, sa Anne Enger på et debattmøte tidlig i uka. Tema var de glemte sakene i valgkampen. Vi hadde kommet til den sekstende saken som verken politikere eller media har brydd seg om. Ennå hadde ikke Foreningen for benskjøre kommet til orde.
Det hadde til gjengjeld veldig mange andre. Av de glemte sakene kan nevnes Afghanistan, EU, unge mødre, likestilling, enslige, hørselshemmede, klima, dyre psykologer, aktiv dødshjelp, overforbruk og antall ansatte i byråkratiet. Sikkert mange andre viktige saker også, men jeg orket ikke å notere mer.
Til gjengjeld klappet jeg da en oppvigler plutselig blåste opp en redningsvest midt på første rad, og skrek ut at han ikke orket flere uvesentligheter! – Snakk om CO2, eller hold kjeft! brølte han.
Mannen ble kastet ut, men sinnet hans er forståelig. Hvis alle saker skal tas opp, og alle skal få snakke hele tida – hvor blir det av de viktige sakene i valgkampen?
Per-Kristian Foss med "promillebriller" i valgkampstunt for Høyre
Jeg kan ikke huske noen valgkamp der så mange spørsmål har vært oppe samtidig. Denne gangen kan ingen påstå at journalistene løper i flokk.
Når vi i NRK kjører saker om karakterer i skolen, følger ikke TV2 nødvendigvis opp. Og når Dagbladet er på sin fjerde dag med Helga Pedersen, har andre medier for lengst sluppet saken.
Partiene klager over at media setter dagsordenen, og at det er umulig å nå igjennom med viktige saker. Men vi journalister mener de når igjennom hele tida. Kanskje er akkurat det problemet nå. Altfor mange snakker samtidig. Det er for få store temaer som tvinger politikerne til å snakke sammen, om samme sak.
For velgerne blir det bortimot umulig å skaffe seg oversikt. Resultatet kan bli at velgerne ender opp med å stemme på partier som i størst grad tilfredsstiller egne behov –og det gjerne i en enkeltsak. For demokratiet er ikke det en veldig heldig utvikling.
Tilbake til debattmøtet mandag, snakket professor Trond Nordby om disse halvstuderte røvere og barbarer av noen journalister som alltid prioriterer enkeltsaker framfor helhet. Som halvstudert røver (om enn med få barbariske trekk) må jeg gi ham delvis rett. Jeg ble svært overrasket over undersøkelsen som viser at klima er nest viktigste sak for velgerne –etter skole. Vi har ikke snakket nok om miljø, finanskrise og den globale utviklingen i valgkampen. Dessuten er det underlig at norske soldater er i krig, uten at Afghanistan kommer opp mer enn sporadisk i debatten.
Men professoren slapp unna spørsmålet om hvordan man best presenterer helheten i en tv- eller radiosending. Den som kan sies å ha gitt det overordnete bildet av verden, norsk politikk og valgene vi står overfor, vil jeg gjerne møte.
Igjen demonstreres hvordan journalistene iscenesetter virkeligheten og ikke bedriver objektiv beskrivelse av saker og virkeligeten (noe det vel nesten bare er journalister som mener). Journalistene menener politikerne når gjennom hele tiden. Samtidig skriver du «når NRK kjører saker om karakterer i skolen», så ligger det implisitt at når ikke TV2 følger så når politikerne gjennom. Dette blir jo feil, for media setter dagsorden både i det store gjennom hvilke saker de prioriterer, men også gjennom det lille gjennom hvordan de vinkler saker, hvordan de leder debatter, hvilke spørsmål de stiller osv.
Et utrolig godt eksempel på hvordan media setter dagsorden og faktisk er en politisk aktør er de skriftlige garantiene som journalistene mer eller mindre presser politikere til å undertegne. Dette får konsekvenser for hvordan det politiske klimaet utvikler seg og hvilket handlingsrom politikerne har.
Så beklager, fravær av saker er i stor grad mediestyrt gjennom de prioriteringer som daglig gjøres i de enkelte redaksjoner.
Saken om karakterer i skolen ble solgt inn av Fremskrittspartiet dagen før 100-dagersprogrammet. De ønsket oppmerksomhet rundt sin skolepolitikk. Vi «kjørte» saken fordi den engasjerte både skolefolk, foreldre og elever.
Så har du jo rett i at vi også setter dagsorden. Problemet -mener jeg- er at vi setter litt for mange dagsordener akkurat nå.
Hvem som er höna og egget i det mediapolitiske komplekset, får ditto kommandohöyder bråke om. Klag ikke på Frp da vi ikke har noen mediapolitisk maktposisjon.
Ellers påstår jeg at forvirringen er en konsekvens av mangefasettert inkompetanse og urealistiske forventninger.
1) Skolen har kommet inn i en kafkatilvärelse der bare Frp ser den opplagte eneste umiddelbare veien ut av labyrinten ; at man må gjenopprette lärerens autotitet på tvers av alle planer, evalueringer og rapporteringer
2) Klimaalarmismen har nådd JehovasVitner-nivå. Det ser ut som Ap har skjönt at dette er århundrets scam men ikke våger å prate klartekst. I mangel på at Nobelkomiteen innrömmer sitt fatale feilgrep, fortsetter mange velmenende småkonger å bygge vindmöller osv.
3) Owing lot Lundteigen igår vise opp en grankvist og snufse. Snakk om offerrolle. Biomasse er et så inkompetent oppslaga t vi realister begynner å gråte.
Med eksemplene over vil jeg illustrere at saker blir politiske veddemål fordi kompetansen på flere nivåer mangler til å desarmere blindgjengere i tide. Ganske mange saker kan avgjöres av et kompetent byråkrati slik at bare relevante saker når fram til valgdagen.
Du med din CV er vel misfornøyd med at noen på borgerlig side klarte å avskaffe NRK monopolet på 80 tallet. Det sier seg selv at en rabiat sosialist og terorist sympatisør som deg helst vil ha den totale ensretning. Ein Volk, ein Reich, ein Führer.
Selv venstresidens totale grep om media er ikke nok for deg, da vi fortsatt risikerer at enkelte opposisjonelle slipper til i media. Hva med å sperre CO2 hysterikere og folk som mener at egne opptjente penger faktisk er egne og ikke tilhører Stoltenberg og Halvorsen inne i psykiatriske klinikker.
Dine meningsfeller i den tidligere østblokken viste hvordan de skulle behandle dissidenter.