Det er tid for å prøve seg med flue på snøret, i et ørretvann jeg vet det er fisk. Med min kasteteknikk er forventingene ikke av de høyeste, men det viser seg at det står ørret nær inntil land.
Jeg tar på meg vaderne og rusler ned til vannkanten. Det er nesten stille på vannet, med noen få krusninger på overflaten. Ingen vak å se, og ikke ser jeg noen innsekter på vannet heller. Jeg har ikke peiling på hva de ulike fluene i boksen min skal forestille, men har fått med meg hva som er tørrfluer (flyter oppå vannet) og hva som er våtfluer (skal fiskes under vann). Ettersom ørreten ikke vaker satser jeg på en våtflue. Jeg vet det er mye liten ørret i vannet så jeg velger en liten våtflue etter ?elle melle metoden?. Å knyte denne bittelille flua på sena er en utfordring i seg selv for en som er mest vant til havfiske. Siden flua er så liten så satser jeg på den tynneste fortomsspissen. Det viser seg snart å være en tabbe.
For tynt
Jeg vader ut til vannet står meg til livet. Kastingen er langt fra perfekt og jeg merker at snøret subber ned i vannet bak meg på bakstoppen. Jeg har ikke kastet mer en noen få kast før jeg merker at flua er vekk. Knuten har gått opp, og flua henger sikkert i vegetasjonen en eller annen plass i vannkanten bak meg. På kurset med Stig Vivelid Nilsen anbefalte han enkel slukknute fordi den er lettere å få riktig. Jeg har alltid brukt dobbel og neste flue blir knytt på med dobbel slukknute. Noen kast senere, og med et par nye utilsiktede knuter på fortomsspissen, er også denne flua vekk. Dette går ikke. Bort med intensjonen om lett fiske for liten ørret. Jeg henter fram tykkere fortomsspiss, og bruker igjen dobbel slukknute. Dette oppsettet holder selv om jeg sveiper ned i sivet bak meg.
Raske drag
Usikker på hvordan jeg skal fiske flua inn, drar og napper jeg forsiktig i snøret og bruker lang tid på å hente inn igjen snøret jeg har lagt ut. Det gir ikke resultater så jeg legger om teknikken. Jeg drar bestemte og lange drag i snøret. Det går ikke lenge før den første ørreten napper i flua. Jeg blir så overrumplet over at det faktisk napper at jeg glemmer å gi tilslag. Det blir med nappet. Men nå er jeg i alle fall på sporet av noe. Ikke lenge etterpå napper det igjen, og nå er jeg forberedt. Ørreten sitter fast. Den er ikke stor så jeg holder den på kort line mens jeg henter frem fotoapparatet og tar bilder og film. Ikke så mye å skryte av, men fin første fluefangede ørret er i boks.
VIDEOKLIPP AV DEN FØRSTE ØRRETEN
Nå er det blitt stille på vannet. Sola er i ferd med å duppe bak horisonten, og ørreten vaker etter innsekt som flyter på overflata. Ekspertene ville sikkert byttet til tørrflue, men oppmuntret av suksessen fortsetter jeg med samme våtflue. Jeg kaster fortsatt ikke mer enn 7-8 meter, men slik jeg står rekker det akkurat ut til en dyp renne i vannet.
Jeg står og betrakter den flotte naturen når det napper forsiktig igjen. Tilslaget sitter og jeg har nok en liten tass på kroen. Jeg har tatt inn nesten hele snøret som ligger i en vase og flyter foran meg. Jeg begynner å bevege meg sakte mot land og skal til å sveive inn snøret som ligger løst foran meg. Plutselig napper ørreten ut snøre mellom hendene på meg og gjør et byks over vannflata. Jommen sa jeg liten tass. Den er diger, godt over halvkiloen. Knakjse 7-800 gram. Jeg skynder meg å hente inn slakken på lina slik at jeg kan kjøre ørreten på snella. Nå har den skjønt alvoret for den drar ut snøre i små korte utras. Etter en stund roer den seg og jeg begynner å planlegge hvordan jeg skal få den på land uten håv. I tillegg burde jeg ha filmet den litt i vannet. Det vil gjøre seg i denne bloggen. I det jeg fisker fram kameraet må jeg ha sluppet litt opp på presset for plutselig er snøret slakt. Ørreten er vekk. Jeg forbanner mine forpliktelser som journalist og lover for meg selv at dette blir siste gang jeg skal ta bilde av en stor ørret før den ligger død på stranda. I alle fall når jeg fisker alene.