-Hvor mye tjener du på å være her? Jeg har vært litt over 24 på timer i Camp Liberty og fått spørsmålet tre ganger fra nysgjerrige soldater i Deltakompaniet.
De tjenestegjør i et av de tøffeste områdene i Bagdad og må selv motivere seg for å dra ut hver eneste dag. Hva kan så få en sivilist til å komme frivillig om ikke penger ? Jeg prøver å forklare dem som spør litt om lisensfinansiert kringkasting og noe mer om journalistiske idealer. Jeg har også fått flere spørsmål på e-post og her på bloggen om hvordan det er å jobbe her.
Det kanskje aller mest utfordrene er å hele tiden forholde seg til det militære maskineri. Alt er tungrodd og byråkratisk og jeg er ikke herre over egen skjebne. Det tok meg over en uke med reising og venting før jeg kom meg ut til enheten jeg skulle til. Så er det å leve med trusselbilde og farene. Det er svært varierende hvor nært det føles og hvor reelle farene er, men presset er der hele tiden på en eller annen måte. Men jeg skal ikke være her så lenge. Jeg kommer til å reise herfra. Jeg tar med meg alt hjem, og på et vis hører jeg også til her, men jeg har et trygt sted å reise tilbake til. Det samme har soldatene som overlever, og det gjør de aller fleste.
Annerledes er det med innbyggerne og til særdeleshet barna som er igjen. Også det er blitt spurt om bloggen. I dag har jeg vært ute på patrulje i den sunnimuslimske bydelen Ghazalia nordvest i Bagdad og alle mine forutanelser og forhåndsinformasjon stemmer overens med hva jeg har sett i dag. Det sunnimuslimske Irak har forfalt til slumområder. Søppelet hoper seg opp, vanntilførslen er dårlig og det offentlige er så å si fraværende. Det er derimot ikke motstandsbevegelse, milits og ytterliggående grupper.
Bildet jeg har lagt ut er et stjålet bilde. I hvert fall føles det slik. Det er tatt fra baksete på Humwee, en amerikansk pansret militærjeep. Det er mange tomme hus i Ghazalia men noen familier er igjen og hennes var en av dem. Det er bare et snapshot, men det noe med blikket hennes; hun myser mot de amerikanske militærkjøretøyene med en blanding av undring og avstand, som om hun aner et skjebnefellesskap: ?Jasså, dere er her ennå, dere også?
Det irakiske samfunn ble rykket opp med roten da amerikanerne inntok Bagdad og de nye strukturene har ennå ikke festet seg. Jenta på bilde har i det minste en familie hun hører til i og det er det eneste folk har å lene seg på om dagen. For barna som faller utenfor venter en nådeløs hverdag. Det blir flere og flere av dem. Se for eksempel denne rapporten om gatebarna i Bagdad fra FNs nyhetsbyrå IRIN.
http://www.irinnews.org/Report.aspx?ReportId=70094
Og de kan ikke vente seg noen hjelp utenfra. Det er færre og færre organisasjoner som jobber i Irak og de som er igjen får ikke gjort stort på grunn av sikkerhetsproblemene. I forrige uke ga også Redd Barna opp :
http://broadcast.organicframework.com/p/BBC-World-Save-the-Children-leaves-Iraq___471,102122.html