TV-aksjonens blogg

Svært mange barn i Norge har spillerne på Manchester United som sine største helter. For meg er Norsk Folkehjelps mineryddere kanskje enda større. De må konsentrert jobbe seg framover, 30 centimeter om gangen, ofte i stekende sol. Med fare for sitt eget liv.

OK, jeg har aldri prøvd meg som minerydder. Men jeg har testet å kle meg opp som en!

Men suksessen til mineavdelingen i Norsk Folkehjelp kan faktisk ikke måles i hvor mange miner eller klasebomber de finner, men i hvilke områder som totalt sett kan ”frigis”. Områder der barn kan leke fritt, og jordbruksland der mennesker tør å dyrke jorda. Og da er jobben en gjør før en begynner med metalldetektoren eller proden helt essensiell. (Proden er ”strikkepinnen” en stikker på skrå i jorda for å finne miner.) Skal pengene som samles inn under TV-aksjonen komme flest mulig mennesker til gode, må en jobbe smart, der behovet er størst.

Behovet er stort mange steder, men årets TV-aksjon konsentrerer seg om seks land. Ett av disse er Libanon.

Jeg var i Libanon i 2007. Året før hadde Israel og Libanon vært i krig, og Israel pøste ut mange hundre tusen klasebomber de siste dagene av konflikten. Etter at krigen var over, blåste en av dem bena av Muhammed på ti år. Han satt bakpå farens motorsykkel da den kjørte over en klasebombe.

Jeg, Muhammed og legen hans

Å se ham jobbe med å trene seg opp etterpå, ga meg en skikkelig klump i halsen.

For det er ikke tvil om du som fotballspiller kan bli ganske selvopptatt.  Når en får en skade, går verden omtrent under.  En gang ble jeg selv kjørt fra landslagstrening rett til sykehus, med en hale av pressefolk. Jeg hadde truffet feil på en ball og skadet tåa…

Da vi kom frem til sykeshuset, ble hele pressekorpset kastet ut.  Legen forklarte at han hadde alvorlig syke og døende folk der, og han syntes det var uetisk at en som meg skulle få så mye oppmerksomhet. Ganske forfriskende, egentlig.

Og når du møter mineofre, blir jo det hele igjen satt i perspektiv. Selv har jeg vært med på opptrening etter skader, akkurat som Muhammed.  Det kan være beinhardt, og krever masse motivasjon og stå-på vilje.  Men en operasjon for jumpers knee er jo ingenting mot det Muhammed opplevde.  For uansett hvor mye han trener, vil han aldri få beinet tilbake.  Man kan ikke trene opp sener og muskler som ikke finnes lenger.

Jeg var med hjem til Muhammed og traff familien hans.  Her så jeg at Muhammed kjørte rundt i rullestolen sin og hadde det gøy med vennene sine.  Samtidig var det tydelig at dette ikke var det livet han hadde ønsket seg.  Han hadde smerter; protesen hans gnagde, og det gjorde vondt å gå.  Han orket ikke følge opp med så mye trening som han burde.  Han var en gutt som var litt glad, og ganske trist, på en gang.

Men klasebombene som Israel slapp over Libanon i krigen i 2006 var faktisk viktige i å få etablert klasebombeforbudet.  Her kunne Norsk folkehjelp dokumentere – ganske enkelt ved å gå på bakken og telle – at antallet blindgjengere var langt høyere enn det militære kilder hevdet.  Da klasebombekonvensjonen ble vedtatt, var det mye på grunn av disse tallene.

Forbudet mot klasevåpen var en stor seier, for Norsk folkehjelp og for verden.  Hundrevis av millioner av klasebomber lå jo klare til bruk.

Og det er slik at miner og klasebomber ikke skiller mellom soldater eller sivile. De forstår heller ikke at nå er krigen over – nå er det fred. De fortsetter bare å drepe.

Jeg synes det er forferdelig at mennesker som har opplevd krig, skal fortsette å være i livsfare i mange år etterpå. Det er rett og slett uakseptabelt. Det må vi gjøre noe med!

Vi som jobber med å få folk til å snakke på TV, er ikke så vant med at rollene snus – så det er vi selv som får mikrofonene opp i ansiktet.  Men nettopp det hendte meg på jobb for TV-aksjonen i Libanon.

Her er opptoget som møtte meg i Shatila

Jeg var i Beirut for å dekke klasekonvensjonsmøtet for TV-aksjonen – der Norsk folkehjelp var med for å følge opp klasevåpenforbudet. I en lunsjpause tok jeg en avstikker til flyktningeleiren Shatila, kjent fra krigene i Libanon på 80-tallet.

Det jeg ikke visste var at nettopp dette var 29-årsdagen for massakren i Sabra og Shatila!  Dagen ble naturligvis markert i leiren, og det på en måte det var vanskelig å unngå å ta del i.  Plutselig sto jeg midt inne i et demonstrasjonstog. Og som en av de få utenlandske deltagerne stakk jeg meg ganske tydelig ut.

Akkrediteringskortet mitt fra konferansen i Beirut

Det var da jeg fikk kamera og mikrofon stukket opp foran meg, og plutselig sto jeg der og svarte palestinsk TV om Sabra og Shatila, etter beste evne.  Jeg kan forsatt ikke huske hva jeg sa!

Etter intervjuet var det attpåtil tid for å håndhilse på de lokale lederne for Fatah, PLO, Den palestinske folkefronten og Hamas, som var i leiren i anledning markeringen.  Jeg fikk en tydelig følelse av at de var langt mer proffe på dette enn jeg var…

Takk og lov for at jeg hadde selskap med Wafa, Kristin og Øystein fra Folkehjelpen, som fikk meg pent gjennom hendelsen.  Uten dem aner jeg ikke hva som ville skjedd!

Det startet på et redaksjonsmøte, mitt aller første faktisk, hvor det sjefen plutselig sa til meg: Camilla, kan ikke du ta på deg ansvaret og organisere et lag for TV-aksjonen i NRKs fotballcup? Og som helt ny assistent svarte jeg jo ja, lykkelig uvitende om at hele redaksjonen i samme øyeblikk satt og pønsket ut unnskyldninger for å slippe unna.

Jeg merket tidlig at stemningen var litt laber. Alle skulle plutselig noe annet akkurat den helgen.

Derfor måtte vi ut av vår lille redaksjon, og over til Norsk Folkehjelp for forsterkninger. Her stilte de opp mannsterke og lovet å komme opp med hele fem spillere. Disse sammen med de syv fra oss – meg selv inkludert – utgjorde vårt første lag. Men også her skulle det ikke uventet bli frafall. Først var det en som sparket til en stein(!) og slo tåa, så en annen som også falt av et sted på veien. Og en tredje bare måtte på Ikea.

Det fulle og hele laget

Jeg kjente desperasjonen spre seg: Skulle vi bli nok spillere? Jada, når serviceteamet fristet med pølser, vafler og kaffe, så ble det plutselig litt mer populært å stille opp. Så populært, faktisk, at en reporter hastet seg hjem fra Sør-Sudan og vaktsjefen avlyste en lenge planlagt guttetur.

Plutselig var vi et kjempelag – så stort at det (nesten) ble kamp om spilletid!

Etter trekningen så vi at vi var satt opp i pulje med de to siste års vinnere, NRK Aktivum, og det som skulle bli årets vinnere: storfavorittene fra Sporten. Ny desperasjon spredte seg, og jeg skjønte at vi måtte få til en trening i forkant av cupen. Etter godt over 20 mail og 5 telefoner, og enda noen purremail til, fikk vi endelig lånt oss en halv fotballbane . Lykkelig over å ha oppnådd dette, sendte jeg ut mail til alle spillerne. Mindre lykkelig var jeg da det viste seg at det var tre stykker (med meg!) som kunne stille. Og dermed ble den eneste treningen vår kansellert.

Så var dagen der, en lørdag i slutten av september. Blide og fornøyde troppet folk opp, spilleklare og i forskriftsmessig utstyr. Serviceteamet rigget opp og laget kamprop. Vi var så klare som vi noen gang ville bli. Første kamp – mot NRK Aktivum – startet friskt. Kapteinen hadde lagt opp plasseringene, og vi kjørte på etter beste evne. Det var dessverre ikke nok. Neste kamp var mot Kulturkamperatene, som så ut som et lag vi kunne slå. Men etter mye slit endte vi opp med å tape denne også.

Dermed stod vi foran vår siste match. Tapte vi denne, var vi ikke videre. Vi kjempet som menn (og kvinner), og satte inn alle spillerne vi hadde. Kapteinen hadde vært vår stjernescorer, så vi satset mange kort på henne. Allikevel ble det bare 1-1 mot Sporten, og dermed var vi ute for denne gang.

Kapteinen, som hadde vist både spilleglede og talent, ble hyret videre til Sporten sitt lag. Resten av teamet måtte nøye seg med quizen, som var satt opp for alle lagene som ikke kom videre til mellomrunden. Og til tross for at vi var et av de dårligste lagene på banen, skulle vi bevise at hodet i hvert fall var på plass – vi tok en soleklar seier over de andre lagene, og var godt fornøyd med dagen.