De omtales som the grunting girls. Det er en mild underdrivelse. Verdens beste tennisjenter grynter ikke, de skriker, de uler. Ari Behn ville sagt at de remjer. Nå forsøker man å stoppe kjeften på dem. 
Maria Sharapova er en av verdens beste tennisspiller hun er også den mest høylytte. Maria skriker med 100 decibel styrke. De har målt det. Hver gang rackerten hennes treffer tennisballen lager hun en inntrengende lyd, den starter nesten som et smell og går over i en hylende tone som først stiger raskt og så synker sakte før neste ball kommer og hun avbryter seg selv. Hun skyter opp decibelraketter med stemmen, løper fra side til side på vakre grønne gressbaner i det kritthvite skjørtet sitt, hun er slank og blond og supersexy og rauter som en fortvila vannbøffel. [kml_flashembed movie="http://www.youtube.com/v/4Gs6WTJExYg" width="425" height="350" wmode="transparent" /]
Krefter i tennismiljøet ønsker å få en slutt på det, det internasjonale tennisforbundet har saken oppe og vurdere å innføre en decibel-grense, eller en måte å bøtelegge de som roper for høyt og for ofte. I noen tilfeller mener man å kunne bevise at skrikene forstyrrer ikke bare motspilleren, men spillere på andre baner inne på samme arena. Det gis generelt uttrykk for forferdelse over utviklingen. Man kan ikke være bekjent av at klodens beste tennissjenter høres ut som de knuller, føder eller dør når de utøver denne edle sporten. Der er sakens kjerne: Skrikene likner det som kommer ut av kvinner i livets sterkeste øyeblikk av nytelse eller smerte. Det ødelegger tennissportens selvbilde og image som en plettfri sport for gentlemen og –kvinner.
I karate skal du skrike, det er en del av reportoaret sammen med slag spark og forflytninger, blikk og bevegelser. Du skal skrike når du treffer. Det handler både om å skremme motstanderen og om å forløse et presist trykk som er bygget opp i kroppen. Tennis har ikke samme tradisjon for lyd. Derfor virker skrikingen forstyrrende, frastøtende, latterlig. Ønsket om å utvikle sporten og forbedre resultatene har gitt en uventet sideeffekt: tennisjentene slår hardere og hardere baller, de spiller bedre og kjappere tennis enn noen gang, samtidig har elitespillerne nådd grensen for hva slags trykk en kropp kan utsettes for før noe må overtrykk på slippes ut i en eller annen ende. Det er mulig man kan forby skrikinga. Og ende opp med at tennisjentene slipper en brakfis hver gang de traff ballen.