Min far, oppvokst på østlandet forteller meg stadig vekk hvor lett det er å skjønne dansk. Men i motsetning til han har jeg aldri lært meg nynorsk, og har faktisk samisk som førstespråk. Med andre ord, litt mindre kvalifisert til å skjønne dansk.
Forestill deg være en litt trøtt samegutt på festival. Du kommer ut av enstangs-lavvuen en sen morgen og har minner om en drøm hvor sultne kameler tygde på tunga di. Det kjennes hvertfall sånn når man prøver å åpne munnen. Det eneste man tenker på er å få seg i litt mat og litt vann. Du ser en kjempekø som sniker seg forbi en bod hvor det står «Morgenbrød». Da er det rimelig vanskelig å holde latteren igjen! Heldigvis går du sammen med tre andre trøtte samegutter og føler deg ikke som en idiot når man ler av et skilt som reklamerer for morrabrød.
Jeg fikk aldri med meg hva prisen på morrabrød, men jeg er sikker på de er ganske billige for det var alltid folk ved boden.
Men det er ikke bare problemer med måltidenes navn her i Danmark. Jeg føler meg egentlig priviligiert på grunn av min halve norske arv, for det ser ut til å hjelpe når man skal ytre noe på norsk. Mine venner fra Nesseby, Tana og Tromsø kan bare nord-norsk og det er like morsomt hver gang når de skal kjøpe seg litt mat.
Syns nesten synd på dansken når det kommer en fyr på 1.60, lukter sannsynligvis kronisk bål og spør:
» – Har dokker litt fór te mæ?»
Da passer det seg veldig bra å hjelpe til med den stødigste Oslo-dialekten som finnes:
» – Han spør om dere har litt mat.»
Og akkurat når man tror at det er kjempelett å skjønne dansk, så serverer de deg selvfølgelig:
» – Ja, det blir fire og halvtres.»