Den nå usynlige linjen mellom himmel og snødekt bre synliggjøres i pulser av en rytmisk forekomst av et rødlakkert spadeblad. Det før så slette landskapet perforeres av våre flittige og rastløse hender. Et skikkelig toalett (dokatedral) skal erstatte vårt nåværende enkle hull, hvor både underbukser og kroppslige folder og hulrom har blitt fylt av finkornet driftsnø. En nødvendig fryser – siden temperaturen har steget fra -28 til +1 grad – er også gravd ned i snøen.Vårt snøgulv inne i det 13 kvadratmeter store militære lagteltet er i ferd med å smelte ned, og stabiliserende plankebiter understøtter både parafinovn, feltsenger og kjøkkenbenk. Sakte men sikkert brytes våre naturgitte nære omgivelser ned i takt med humør og tiltakslyst. Soveposen blir ens beste venn og brakkesyken utsetter utførelsen av de mest primære kroppslige behov.
Vel, fullt så ille er det vel ennå ikke fatt med oss, men når stemmen fra UNIS via satellittelefon formidler at været også fremover tvinger oss til inneliv, da er det fare for at vi blir nødt til å finne på noen sprell. Etter hva jeg hører det summes om, så innebærer dette kanskje ski, tau, skuter og et svært hopp. Vi får se. I morgen kanskje?
Våre tindeeskapader uteblir for en stund i alle fall, og muligheten for en tur til fangstasjonen Mushamna og Germaniahalvøya for å ta prøver fra store flyttblokker (kjempesteiner fraktet dit av breene) synker i takt med temperaturens økning. Sjøisen svikter og den trange og skredutsatte Verdalen som er alternativet frister heller ikke. Kanskje kan vi ta noen lette topper som ikke er skredutsatte. Vi får se. I morgen kanskje?