Kart er makt. Faller man utenfor kartet står man maktesløs og avkledd tilbake utenfor folks synsrand og oppmerksomhet. Kart er ikke nøytrale avbildninger av virkeligheten, de er projiseringer av kartografens og/eller oppdragsgiverens verdensbilde. Å bli satt på kartet betyr at man er med i verden, det motsatte er å være utenfor, eller i beste fall å være i periferien. De tre 2000-meterstoppene Store, Vestre og Nørdre Kvitingskjølen er en perifer del av Jotunheimen, og har falt utenfor det populære turkartet «Jotunheimen Aust», men er ikke desto mindre verdt et besøk. Vi falt for fristelsen en helg i mars.
Hvis man regner med en primærfaktor høyere enn 20 meter faller Nørdre Kvitingskjølen med sine 2025 moh utenfor den eksklusive listen av norske 2000-metere jeg følger, dvs. topper med primærfaktor 30 eller mer, noe som utgjør 231 stykker. Vårt mål var derfor i det minste å få besteget Vestre Kvitingskjølen (2060 moh) og kanskje Store Kvitingskjølen (2064 moh) som ligger en god kupert kilometer unna mot øst.
Fredag kveld tok vi av fra hovedveien (R15) mellom Garmo og Lom og kjørte opp den bratte snøkledde åsen mot Soleggen Leirskole. Der parkerte vi og fikk satt opp teltet for en god natts søvn. Tidlig lørdag morgen i noen minusgrader og sol la vi i vei oppover lia sørover langs Sålellelva mot Sålell. Der Krokåi kommer ned fra fjellet i øst gikk vi opp langs Krokågjelet istedenfor å gå oppe på selve fjellet grunnet bedre snøforhold, dvs. snøforhold i det hele tatt. Så lå den lange bratte bakken opp mot Kvitingskjølen foran oss.
Kartblad 1618 IV fra Statens Kartverk over Lom deles i to fra øst til vest av elven Otta, og dekker de nærmeste fjellområdene både nord og sør for denne. I sør ligger den aller nordligste delen av Jotunheimen hvor man finner de nevnte 2000-meters-toppene. Kartet har målestokken 1:50000, dvs. at én cm på kartet er 500 meter i terrenget. Det er delt inn i rutenett som tilsvarer én kilometer, og høyde- og dybdeforskjeller i terrenget (topografi) angis i høydekoter med 20 høydemeter mellom hver, såkalt ekvidistanse. Vi kan også lese at kartet baserer seg på det geodetiske datum EUREF89 (WGS84).
Så detaljerte har ikke kart alltid vært. Astronomen og geografen Klaudios Ptolemaios (ca 100-180) sammenforfattet i sin alderdom sin tids geografiske kunnskap i åtte bøker som utgjør verket «Geographia» og dannet dermed grunnlaget for konstruksjonen av et verdenskart og 26 regionalkart. Dette verket fikk avgjørende betydning for kartfremstilling gjennom hele antikken og middelalderen.
Kartene – eller som de vekselvis ble benevnt i middelalderen: «carta», «figura», «pictura» eller «mappa» – fungerte som nedtegnelser av kunnskap om verden, men de fungerte også som orienteringshjelp for farende både til lands og til sjøs. Såkalte «itinerarier» eller veikart fungerte som skjematiske angivelser av avstander mellom steder, mens «portolaner» eller sjøkart fremstilte kystlinjer og kjennemerker. I tillegg fantes det pilegrimskart som var til hjelp for valfartende pilegrimer. Kartene hadde med andre ord en funksjon, og projiseringen av verdens tredimensjonalitet på det todimensjonale leirstykket, pergamentet eller papyrusrullen avtegnet denne funksjonen gjennom perspektiver, utsnitt, vektlegging av detaljer etc.
Ute Schneider tar i sin bok «Kartenes makt. Kartografiens historie fra middelalderen frem til i dag» fra 2004 utgangspunkt i definisjonen av kart fremsatt av Den internasjonale kartografiske forening som hevder at kart er en «symbolisert representasjon av geografisk realitet som baserer seg på kreativiteten og valgene til en kartograf, og som fremstiller bestemte perspektiv og kjennetegn i den hensikt å avbilde romlige forhold». Kartene er som nevnt dermed ingen objektiv avbilding av virkeligheten, de er konstruksjoner som på en eller annen måte representerer det representerte.
En morsom inkurie når man ser de tusenvis av T-er som Den Norske Turistforening har malt på strategiske steder i Norge (en slags kartografisk representasjon i naturen så å si), er at det i kartografien i middelalderen ble benyttet et såkalt T-O-skjema i fremstillingen av verdenskart. Bokstavene T-O står for «orbis terrarum» eller «jordens sirkel» og ble i den kristne kartografien tolket som «O» for jordkloden og «T» for Kristus.
T-O-verdenskart fremstiller jordkloden som fullstendig innesluttet av havet, også kalt oseanet. I samsvar med antikke forestillinger dekker jordoverflaten en langt større del av kloden enn havet. T-en deler verden inn i tre kontinenter: Asia i den øvre del, Europa i nedre venstre fjerdedel og Afrika i nedre høyre fjerdedel. T-ens to grener står for elvene Donau og Nilen, som skiller Europa og Afrika fra Asia og samtidig er forbundet med Oseanet. Europa og Afrika på sin side deles av Middelhavet, T-ens stamme.
(Ute Schneider, «Kartenes makt», s. 28.)
Vi hadde endelig toppen av Vestre Kvitingskjølen under de fellebekledde fjellskiene. En varde representerer toppunktet, og en fantastisk utsikt mot Glittertindmassivet åpenbarte seg for oss. Etter en rask rast tok vi beslutningen om å kjøre ned igjen uten å bestige Store Kvitingskjølen. Den får vente til neste gang.