Det var ingenting mystisk eller uutgrunnelig ved det hele. Marianne og jeg fikk lastet om bord både klatreutstyr og Helge F. før vi dundret av gårde på stive dekk til Østlandets isklatringsmekka Rjukan. Vi tok inn på Climb Inn som seg hør og bør, mest fordi vi ikke orket teltliv og fordi vi skulle feire Mailens fødselsdag i litt skikkelige former. Så langt, alt vel. Og slik skulle det fortsette. Det gikk på skinner hele helgen. Men allikevel var det noe som snek som en skygge i bakhodet mitt et sted. Ikke hele tiden, men du vet, som når man sitter alene på hytta en sen vinterkveld, da er det liksom som om naturen rundt får liv og sniker seg tettere på vinduet for å se inn. Eller som når skyggen av noe man skulle ha husket stadig trenger seg på. Ingen dårlig samvittighet, ingen ting jeg har glemt, ingen dystre fremtidsutsikter og ingen oppgjør i vente. Allikevel var det som om en tommelskrue sakte ble skrudd igjen og en intens smerte var i emning.
Store klumper av is suste forbi ørene mine. Det var så vidt jeg klarte å unngå prosjektilene som ønsket å trenge seg inn i kropps- og ansiktskjøttet. Hjelm er absolutt nødvendig også når man sikrer førstemann, men bøyer man seg frem og er uoppmerksom idet lyden av frosset vann i stor fart vekker en fra tukling med taubremsen og man ser opp, ja da er sjansene for kløyvd skalle store. Eller i alle fall en tur på legevakta med nål og tråd i sikte.
Bratt is
Helge F. hang etter den ene øksa oppe i issøylen foran meg mens han hurtig skrudde inn en ny iskrue. Bård ble sikret på en annen rute ved siden av med Mailen i andre enden av tauet, mens Marianne, Michael, Audun og Vibeke, samt barnet til de to sistnevnte, drakk varm drikke og skravlet. Andre klatrere av svensk, engelsk og norsk opprinnelse trasket forbi langs den etter hvert så solide stien i dypsnøen, nederst i juvet. Et par hundre meter lenger vest lå Vemorkbrua som en tykk strek opp mot den grå himmelen som stadig ga fra seg et dryss av snø.
Jeg fulgte etter Helge F. til topps. Til dels tung klatring, med mye knudret is, men absolutt minneverdig. Jeg merket at jeg ikke fikk det store kicket som annenmann, men jeg var allikevel glad jeg ikke ledet flere av partiene. Vi rappellerte ned, og som på vei opp så holdt tauet akkurat på lengden, dvs. at fossen var borti femti meter høy. Selv om lørdagens dagslys var i ferd med å ebbe ut, satset vi på nok en foss, denne gangen litt mer vest, akkurat på sørvestsiden av brua.
Helge F. ledet igjen denne bratte og todelte fossen, som først hadde et bratt parti med noe rennende vann (som for øvrig ikke rant lenger da vi ga oss for kvelden), deretter en slak helling før den gikk over i et nytt vertikal og smalt parti til topps. Spesielt på det smale toppartiet var jeg glad jeg ikke ledet da dette hadde knallhard og knudrete is som ikke ga noe hvile for såre leggmuskler og blodfattige armer.
Minner om Adolf H.
Vi rappellerte ned i det skumringen seg ned i juvet og rop og skrik hadde stilnet. Bare Bård og Michael var å finne på samme plass som sist. Vi pakket sakene og startet på returen opp den bratte snødekte stien tilbake til sivilisasjonen. Bevisst prøvde vi å gjenkalle følelsen vi hadde hatt for noen år siden – den 30. desember 2002 for å være helt nøyaktig – da vi gikk i det samme juvet, i det samme(?) mørket, dog hjem fra bestigningen av en annen foss, men med Helge F.s selvsamme radio på sekken. Den gangen tonet korpsmusikken utover juvet og vi marsjerte i takt langs stiene i den dype snøen. Musikken var skrevet av musikkløytnant Adolf Johannes Valdemar Hansen (1852-1911), eller Adolf H. som vi med dårlig skjult undertrykt latter ynder å kalle ham, en elev av den mer kjente komponisten Johan Svendsen.
Minnet om denne marsjen i snøen og mørket lever som et vakkert minne om en flott klatretur, om kameratskap og om gleden ved å være sliten og på vei hjem. Gjentagelsen ble dog heller ikke denne gangen så god som originalen, med klissen popmusikk rennende ut av høyttaleren.
Lukkingen av én dag og åpningen av en ny
Lyden av en pilsboks som åpner seg startet kvelden etter en varm dusj, og vi nøt innelivet slik vi hadde nytt utelivet. Middagen kom på bordet, presanger ble pakket opp, og det hele ble i grunn akkurat så hyggelig om vi hadde forventet.
Søndag opprant med det samme grå, men trivelige været. Vi spiste frokost og kom oss ut. Denne gangen var det bare guttene som reiste, og vi valgte oss ut et sted lenger øst i juvet. Etter en meget bratt nedstigning, hvor vi valgte å rappellere det siste stykket, kom vi ned i elveleiet og fant, etter en stunds baksing i den dype snøen østover, en flott foss på nordsiden. Igjen ledet Helge F. opp det todelte fossefallet med bratt is i bunnen og i toppen. Det siste partiet på toppen var nok en gang beslått med knallhard vertikal is, noe som sammen med dårlig sikret hul is rett før gjorde ledingen til en spennende affære.
På vei tilbake etter endt bestigning og retur via rappell forsto vi at det nærmet seg avtalt tidspunkt for avreise, så vi pakket sekkene og begav oss opp den bratte lia og tilbake til bilen. Som bestilt kom Marianne og ikke lenge etter var vi på vei hjemover.
Glemsomhetens pris
Da jeg kikket i speilet forsto jeg denne snikende følelsen av å ha glemt noe. Nok en gang hadde jeg hugget øksene og sparket stegjernene inn i isen, kjent vinden feie med seg gnistrende kald og hvit snø ned i ansiktet mitt, kjent varmen fra venner, kjæreste, dusj, øl og peis bre seg i kroppen, og ikke minst få oppleve nye ting og mennesker, men nok en gang satt jeg igjen i etterkant, i bilen, med følelsen av ikke å ha opplevd dette nært nok, ikke nytt følelsen godt nok, ikke tatt vare på mange nok øyeblikk.
Når sant skal sies, så er vel heller ikke absolutt hukommelse i ytterste konsekvens attråverdig, slik den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges (1899-1986) viser i sin fantastiske historie Mannen med den gode hukommelsen i boken Labyrinter fra 1956. Her blir vi vitne til et møte mellom fortelleren i jeg-person og Ireneo Funes som etter å ha blitt kastet av en hest i en alder av nitten fikk, i tillegg til lammelse, fantastiske sansefornemmelser og en ufeilbarlig hukommelse:
Vi andre mennesker kan med et blikk oppfatte tre vinglass på et bord. Funes derimot kunne med samme blikk oppfatte alle skuddene, grenene og druene på en vinstokk. Han visste nøyaktig hvilken form skyene på sydhimmelen hadde hatt i morgengryet den 30. april 1882, og kunne sammenlikne den med flammemønsteret han en gang hadde sett på en spansk, pergamentinnbundet bok, eller med det nøyaktige synsbildet av et skumflak etter en åre på Rio Negro kvelden før Quebrachos opprør. Disse erindringer var meget kompliserte. Hver av dem var forbundet med muskelfornemmelser og temperaturforandringer. Han kunne gjenskape alle drømmer han hadde hatt, alle drømmerier. Noen få dager hadde han gjenskapt en hel dag. Han hadde aldri vært i villrede, men hver av disse rekonstruksjonene hadde krevd en hel dag. […]
Vi bør ikke glemme at han praktisk talt ikke hadde evne til å tenke generelle tanker – platonske tanker. For ham bestod vanskeligheten ikke bare i å forstå at artssymbolet hund omfattet så mange totalt forskjellige individer i størrelse og form. Det som plaget ham var også at hunden klokken fjorten minutter over tre (sett fra siden) skulle ha samme betegnelse som hunden klokken femten minutter over tre (sett forfra).
(Utdrag hentet fra Cappelens upopulære skrifter, 1993, s. 77-79.)