Vi er som omvendte dykkere her vi sitter på Aiguille du Midi på 3842 moh på andre dagen for å akklimatisere oss. Dette er et sinnsykt merkelig sted; toppen av en taubane fra Chamonix som ser ut som den er trukket rett ut av en James Bond film – trolig med en herskesyk eldre mann sittende nede i en av tunnelene spillende på et svært kirkeorgel – med en kassert russisk romrakett pekende rett mot himmelen på toppen av en vanvittig bratt klippe. I tillegg til romraketten balanserer det noen store kasseliknende murhus der oppe som huser alskens turistfeller. Turistene er en salig blanding av små nervøse japanske damer og brunbarkede fjellfolk.
Lørdag gikk vi en kort tur over breen til Cosmique-hytten etter å ha tatt den spektakulære taubanen. Landskapet er helt vanvittig alpint, med høye fjell på alle kanter og breer som slikker oppover fjellsidene. Det er tungt å bevege seg i så stor høyde, bena og hodet kjennes tungt, pulsen stiger fort og den kondisjonen man trodde man hadde er liksom ikke helt der lenger. Man må bevege seg så sakte, så sakte.
Dagens dont bestod mer eller mindre av opphold i høyden. Vi har et mål om å begynne oppstigningen til Mont Blanc allerede på mandag morgen for å ta toppstøtet etter en kort natt tirsdag morgen. Dermed var det viktigste i dag å bli godt akklimatisert ved å tilbringe hele dagen i høyden og ikke slite oss ut. Vi tok dermed bare en liten tur langs en flott snøegg på breen nedenfor Aiguille du Midi før vi igjen slanget oss på terrassen mens turistene tasset rundt oss.
Ajaja så bratt! Husk å få med deg beina selv om de er tunge… God tur!
Sweet – det ser utrolig fint ut!