Pressesenteret er ganske fullt, men det hersker fortsatt en rolig stemning her. Og med så mye chips og søt kjeks som det bli servert her er blodsukkeret jevnt høyt hos de fleste. Egentlig burde man bli servert kake som takk for innsatsen her.
I stede blir vi servert 17 musikalske småkaker hvorav 10 av dem blir godtatt og servert på nytt på lørdag. Den norske melodramatiske kremkaken er jeg sikker på blir en av dem.
De fleste nordmenn her nede virker rolige og avslappete og føler seg ganske så sikker på norsk videreavansement. Og det virker det som om de fleste utlendingene gjør. Av de 667 som har stemt over hvilke 10 låter som går videre tror 612 at vi gjør det. det betyr at 91,754123 % tror på oss. Ganske overbevisene ikke sant?
Men, kan vi ryke da? Alt tilsier at vi har en låt som burde falle i smak hos de profesjonelle juryene. Og da er man godt på vei. Blant de som jeg har sett uttalt seg om den norske låten virker det som om den er litt en sånn elsk/hat-låt. Det er ikke måte på hvor godt de som liker den gjør akkurat det. Og motsatt, de som misliker den. De synes at den norske låten er noe av det mest dritkjedelige som er fremført i Eurovision på lenge.
Og det må de jo få lov til. Det er det som er det fineste med Melodi Grand Prix. Vi kan være monumentalt uenige i hvor god eller dårlig en låt er og av og til er vi enige om kun en ting. Vi bare elsker Melodi Grand Prix og Eurovision Song Contest. En kjærlighetsaffære som gir oss mange gleder og som i det ordentlige liv også noen skuffelser.
Nå skal det sies at vi lever inne i en boble når man er akkreditert og på Eurovision. Og det er jo direkte vanskelig å mislike en låt når man har truffet artistene og synes de er kjempehyggelige mennesker. Men, vi har alltid faren for at en låt skal være det vi på fagspråket kaller en fanwank. Det er en låt som gjør det veldig bra blant fansen og så gjør det skikkelig dårlig i den ordentlige konkurransen.
Men, det blir ikke brudd mellom meg og Mørland/Debrah Scarlett i kveld, den kjærlighetsaffæren vil vare mye lengre.