Så sitter man trygt hjemme i sofakroken etter over to uker i den mest eksotiske og uvanlige arrangørbyen Eurovision noen gang har besøkt. Og den turen etterlater mange forskjellige tanker. Møtet med det aserbaidjanske folket var bare positivt. Stort sett bare positive og hyggelige mennesker. Dessverre ble mangelfull engelskkunnskaper hos mange av dem en barriere, men heldigvis er ett enkelt smil ett universalt språk.
Møtet med Ictimai TV var ikke like OK. Selve pressesenteret og de som jobber der var veldig imøtekommende og fungerte i det store og det hele feilfritt. Men, den behandlingen de gav oss fans som hadde betalt 300 Euro for en billettpakke og opplevde at de satt praktisk talt bak scenen i alle tre showene. Noen gjorde faktisk det, vi fra den norske GP-klubben satt ved siden av scenen. Heldigvis tok vi dette sporty, mn vi håper på at det er mange år til Ictimai TV får dette arrangementet på nytt. Og mange av oss på pressesenteret ble intervjuet, men det eneste de spurte om var hvor godt vi likte Aserbaidsjan. Og når svigersønnen til presidenten på slutten av sin opptreden i finalens pauseinslag kysser det aserbaidjanske flagget blir det hele ganske så kvalm. Øyensynlig trodde de at dette var Aserbaidjani Song Contest with foreign guests. Helt utrolig at EBU tillot dette.
Vi endte sist i finalen og har derved 11 bidrag på sisteplasslisten. I grunn vanskelig å si hva som gikk galt. Hvis det var noen som gikk galt da. Hele 155.480 stemmer fikk han i den norske finalen og han vant den ganske så overlegent. Men, Eurovision er nå engang ikke en konkurransen om hvem som synger best eller renest. Eller hvem som ser penest ut, danser best eller har det mest spektakulære sceneshowet. Nei, dette er en kamp om treffe de som stemmer, både juryen og det som stemmer via telefon, sin smak. Er vel en smule redd for at Tooji muligens ble ansett som litt svakere enn de som hadde lignende uptempo-bidrag. Og med unntak av Russland så ble øverste delen av resultatlisten dominert av rolige låter. Den svenske vinneren var litt av en hydrid-låt. Både rolig og uptempo og det var det som skulle til, øyensynlig for å ta hjem pokalen. Det er uansett ingen grunn til å gråte over spilt melk, nå er det bare å brette opp ermene hos NRK som Grand Prix-redaksjon.
Og i den redaksjonen vil det være en vi savner. Per Sundnes har gjort en utmerket jobb i å utvikle merkevaren Melodi Grand Prix og har gitt oss opplevelser som spenner fra sisteplasser til den mest overlegne seieren i Eurovision noensinne. Og han har også alltid hatt en utmerket forhold til oss i GP-klubben noe vi har vært meget godt fornøyd med. Han har lovet at han gi sin etterkommer all nødvendig informasjon og der håper jeg at ett godt forhold til GP-klubben er obligatorisk. Vi ønsker han lykke til i sin videre karriere.