Dagen etter, på lørdag, var det like vakkert vær. Selv om leiren ikke var helt på stell måtte vi utnytte finværet og komme oss ut på rekognoseringstur. Vi måtte også hente bensin og parafin på depotet nede ved Lloyds hotel. Kvelden før var kald uten parafinovn i teltet og -28 grader utenfor.
Fredag 24. april reiste vi endelig fra Ny-Ålesund med mål om å få satt opp base camp oppe i Satellittpasset på Nordvest-Spitsbergen, vel 12 mil unna. Anne, Endre, Trygve og jeg, samt Marcus og Moritz fra AWIPEV (French/German Arctic Research Base) reiste nordover over fjordisen på Kongsfjorden.
En ny, vakker og moderat kald dag rant på Ny-Ålesund. Solen skinte og gradestokken viste -14 grader. Dagens oppgave denne onsdagen var å hente Annes snøskuter samt en treslede og en ekstremslede oppe i passet på Ahlmannfjellet mellom Bardebreen og Sveabreen, ca 50 km unna Ny-Ålesund.
Longyearbyen tirsdag kl 1130: Anne, Endre og jeg er endelig klar for avreise og et nytt forsøk på å komme oss til Ny-Ålesund. Været er langt bedre, ca. -14 grader og sol med spredte skyer. Vi dundrer av gårde inn Adventdalen, gjennom Helvetiadalen og ut De Geerdalen.
Mandag ettermiddag var vi endelig klar for avreise til Ny-Ålesund fra Longyearbyen. Ny-Ålesund er vår mellomstasjon hvor vi skal hente tilsendt utstyr og en snøskuter til Trygve før vi reiser videre til Nordvest-Spitsbergen. Endre, Anne og jeg reiste med tre snøskutere, tre store tresleder og en ekstremslede. Med andre ord, vi var tungt lastet. Trygve tok flyet til Ny-Ålesund.
Natten i Longyearbyen er lys. Fjellene står som en eng av utsprungne isroser hele døgnet, og solen lar seg ennå nå i april lokkes til en liten rødlig lur i denne kalde flora. Det var en spesiell opplevelse å fly fra det mulmende mørket i Oslo, inn i natten, men nord mot lyset som lå som en rødgul stripe i horisonten.
Selvfremstillingens kunsthåndverk er lett å observere på vei fra Hjerkinn til Mysuseter helgen før påskedagene. Nikkersadelen, tightsgrevskapet, anorakkbaroniet og teltleilendingene går mer eller mindre i samlet flokk med både påsken og vinden rett i mot på linje fra hytte til hytte i dette ville, fjellrike og snøfattige stykke høyfjellsnatur som kalles Rondane.
«Opp fra Finnstad. Tredje året på rad at jeg går Pershusfjellet i mars. Anders Heger.» Noe sånt sto det skrevet i notatboka som ligger i postkassen på det antatte toppunktet av Pershusfjellet nordvest i Nordmarka. Pershusfjellet ligger nord-sør som en 4 km lang ruinvegg fra en kolossal prehistorisk bygning i det småkuperte og vannrike landskapet sør for Mylla, øst for Øyangen, vest for Gjerdingen og nord for Spålen. Traversen over eggen på Pershusfjellet er en god gammel klassiker i Nordmarka som gir en følelse av villmark og oversikt der det ruver 150 høydemeter over det omkringliggende landskapet.
Kart er makt. Faller man utenfor kartet står man maktesløs og avkledd tilbake utenfor folks synsrand og oppmerksomhet. Kart er ikke nøytrale avbildninger av virkeligheten, de er projiseringer av kartografens og/eller oppdragsgiverens verdensbilde. Å bli satt på kartet betyr at man er med i verden, det motsatte er å være utenfor, eller i beste fall å være i periferien. De tre 2000-meterstoppene Store, Vestre og Nørdre Kvitingskjølen er en perifer del av Jotunheimen, og har falt utenfor det populære turkartet «Jotunheimen Aust», men er ikke desto mindre verdt et besøk. Vi falt for fristelsen en helg i mars.
På dagen ett år etter at vi for første gang møttes utenfor den binære sfære, var det en vakker lørdag i februar duket for repetisjon av den turen som førte til at Marianne og jeg nå har felles adresse. Den gangen var det torsdag kveld, og vi møttes i ly av mørket på parkeringsplassen på Skansebakken i Sørkedalen i Oslo. Jeg husker de vakre hendene og fingrene hennes, synlig i lyset fra hodelyktene våre, og at vi ikke kunne ha høflig fysisk kontakt fordi hun var innsmurt med klister. Ansiktet var bare en lyssvak skygge øverst på den slanke og veltrente kroppen. Men det var noe der, noe som skulle vise seg å bli så mye mer.
