På tross av et gigantisk 13-tall malt med hvitt på det 119 meter lange skroget, så var det ikke dette som brakte jageren, Zerstöreren, Z2, Georg Thiele (oppkalt etter Korvettenkapitän Georg Max Thiele som falt under første verdenskrig) – sjøsatt 1935 i Kiel – på land i Rombaksfjorden i Sildvik utenfor Narvik den grå morgenen 13. april 1940.
Kapteinen, Korvettenkapitän Max-Eckart Wolff (1902-1988), kommanderte selv full fart fremover på begge maskiner før han beordret alle mann ut i det kalde havet. De allierte skulle heller ikke få fatt i dette skipet, på samme måte som de heller ikke skulle få tak i jagerne Bernt von Arnim, Hans Lüdemann og Wolfgang Zenker (alle oppkalt etter sjøhelter fra første verdenskrig) som for egen tysk hånd ble senket lenger inne i Rombaksfjorden.
Georg Thiele holdt så lenge det lot seg gjøre stand mot de fire britiske destroyerne Bedouin, Cossack, Punjabi og Eskimo slik at de andre jagerne lenger inne i fjorden kunne redde mannskapet og kvitte seg med båtene. Men til slutt var det ikke annet å gjøre enn å renne båten inn i fjæra og komme seg på land.
Den dag i dag ligger dermed Georg Thiele på grunn noen hundre meter øst for Sildvik kraftverk. I 45 år lå hun med baugen stikkende opp av vannet, men etter hard sjø i 2005 knakk hun sammen og baugen la seg inntil land.
Når jeg legger hånden på dette rustne stålet ser jeg for meg den tyske krigsmaskinen bygge seg opp etter Versaillestraktaten – hvor Georg Thiele inngikk som én av de 12 jagerne (destroyerne) Tyskland fikk ha; jeg hører kommandoropene fra denne skrekkens morgen den 13. april 1940; jeg ser engstelige øyne tilhørende innbitte unge tyske menn med døden i hælene; jeg hører stål martres mot svaberg; jeg kjenner frysningene gjennom kroppen de svømmende må ha følt mens kuler og splinter traff vannflaten tett inntil; jeg føler kulden mannskapet følte på kroppen når de med dyvåte klær karet seg opp på land; og jeg hører jamringen fra det svære båtskroget i det det tippet rundt og la seg til rette i sin våte grav.
Georg Thiele er et tilgjengelig og synlig minne fra Operation Weserübung, tyskernes operasjoner i Norge og Danmark under andre verdenskrig, oppkalt etter den 440 km lange tyske elven Weser.
Hvorfor gikk invasjonen under navnet Operation Weserübung? Hvorfor oppkalt etter en elv?
Slike operasjoner var etter hva jeg erfarer omtalt med kodenavn. Det å kalle en invasjonsplan opp etter en øvelse i nærheten av en tysk elv var nok ikke så dumt. Å kalle det «Invasjon Norge» e.l. ville nok være taktisk uklokt. Jeg regner med at det er grunnen.