For fire år siden ledet Dagfinn Høybråten KrF inn til det dårligste stortingsvalgresultatet på 60 år. Alt tyder på at resultatet i år blir enda dårligere.
Det kristelige folkepartiet vil så gjerne være et parti for hele kristenfolket.
Problemet – og utfordringen – er at kristenfolket består av så uendelig mange flere enn dem som nå prøver å ta hevd på tittelen.
Organisasjonen «Kristenfolket» – med Norge i Dag-redaktør Bjarte Ystebø i spissen – måler kommende stortingsrepresentanter ut fra hva de mener om Israel og ekteskapsloven. De som står bak Kristenfolket har i lang tid tatt til orde for at KrF må samarbeide med Frp.
Da Dagfinn Høybråten i går kveld smalt igjen døra til Jens Stoltenberg, tolket Frps Sylvi Listhaug dette som tegn på at Kristenfolket har gjort jobben. De har ryddet vei for at FrP og Høyre kan styre, med KrF som et slags støtteparti i Stortinget. Problemet er imidlertid at det ikke er mange saker de to er enige om. Dessuten mener bare sju prosent av KrFs velgere at partiet bør samarbeide med Frp.
Kristelig Folkepartis velgere er nemlig like opptatt av bistand, miljø, fattigdom og alkoholpolitikk som de er av Israel og homo-ekteskap. På KrF-landsmøtet i vår sto jeg ved siden av en stortingspolitiker som sukket tungt da Dagfinn Høybråten gjorde kampen mot ekteskapsloven til en hovedsak i debatten. Hun mente det var feil sak å profilere KrF på, fordi den støter bort den liberale delen av kristen-Norge.
Nå i valgkampen prøver Dagfinn Høybråten å favne dem alle sammen. Han har fått god hjelp av Frps vedtak om aktiv dødshjelp for å hente tilbake de kristen-konservative. Samtidig strever han med å hente inn stemmene som har gått til Arbeiderpartiet og Venstre. I går kveld valgte Høybråten å markere større avstand til venstresida enn til Frp.
Kanskje hadde han fått signaler inn fra et valgmøte i Kristiansand i går kveld, der kristne velgere ropte halleluja for Frp-samarbeid? Ifølge referatet i Fedrelandsvennen ble KrF-ledelsen beskyldt for å bruke altfor mye tid på de rødvinskristne. Men Høybråten og KrF-toppene vet like fullt at det er de rødvinskristne som kan redde KrF fra et nytt katastrofevalg.
Det historisk dårlige resultatet for KrF var på 6,8 prosent i 2005. I 2007 gikk partiet ned til 6,4 prosent. I 2009 ligger de i snitt på 6,0 prosent. Dagfinn Høybråten har slitt med dårlige målinger og med intern splid siden han tok over som partileder. Men til forskjell fra Høyre, er ikke ledervervet oppe til diskusjon i KrF. Der har de mer enn nok med å diskutere hvor kristelig og hvor folkelig partiet skal være.
Jeg synes nok det lukter kristensmanns blod i form av sperregrense nå. Höybråten skal ha store sandaler for å gjenfödes denne gangen også. Bondevik hadde tross alt en visst patos som gikk utapå de trofastes rekker. Har var ikke alene heller men hadde typer som feks Steensnæs med seg. Inntrykket er at Daffy står helt alene på broa, Hareide og Hansen har ikke tyngden som skal til. Det kan gå ille gæli nå og bra ville vel det være.
Krf viser nå opp i full bredde det som Bondevik delvis klarte å skjule : uintressen for det jordelige og oss dødelige, inkompetansen i tekniske spørsmål, likegyldigheten overfor annet enn beltestedet, den moralistiske stormannsgalskapen, følelse av samhørighet med islamske trossamfunn på bekostning av lojaliteten til statskirken.
Krf forventer å bli trodd på at de vil samarbeide med H av alle, der ekteskapslov og innvandring burde skape størst avstand. Vi i Frp føler oss ikke like akseptert som gode kristne, på tross av at vi er det eneste partiet som Krf burde leke med om en skal ta deres ekteskapslovindignasjon på alvor. Hadde det ikke vært for den, hadde Krf ikke hatt det minste problem med å selge seg til Jens fro et par sølvpenger i uhjelp. Krf bytter sengekamerat som en annen bytter skjorter; hensikten helliger midlet og Gud tilgir alt da han er på vår side.
Men nå er nok denne vanvittige opportunismen over. Visst kan religionen skape underverker men inn i himmelen fører ikke politikkens vei. Vårt Land står brask og bram med Daffy i fortapelsen og det er en rettferdig dom. Omvendelse på korset kommer for seint.
KrF prøver å ri to hester, siden de på ene siden føler forakt for FrP egoisitiske politikk, samtidig som de ikke tar seg råd til å miste kristne i forhold til sionistene.
Dagrunn Eriksen bekreftet i dag tidlig det som er KrFs reelle posisjon. De vil mest av alt kaste den rød-grønne regjeringen. Deretter ønsker de seg en sentrumsregjering av KrF, Venstre og Høyre. Alt det er kjent stoff.
Det nye er at de sier at de ikke vil motsette seg en regjering der FrP er med (altså en regjering av Høyre og FrP), men vil forholde seg til dem fra sak til sak. Spørsmålet er om det denne gangen koster mer eller mindre enn 30 sølvpenger. Men prinsippet er avklart. De er til salgs.
Alternativet til konservative kristne er kristne som mener at de sosialdemokratiske verdiene går som hånd i hanske med kristne verdier. Les mer på http://www.kristne-arbeidere.no
Takk for seriöst innslag fredag morgen. Men hvordan kan NRK forsvare Anders Magnus’ oppförsel over Siv ? Tror dere ikke vi gjenkjenner kampanjejournalistikk når vi ser den ?
Er enig med Svein Ringstad at KrF prøver å ri to hester. Det er vanskelig å se en rett linje i KrFs politikk, og sammen med V sliter de med å etablere regjeringsalternativet på borgerlig side uten FrP. Å ri flere hester kan jo være både smart og imponerende -hvis det går bra. Problemet er i dette tilfellet at verken venstresida eller høyresida i partiet blir fornøyd.
Så skjønner jeg ikke hva du mener, Elling, om at Anders Magnus drev kampanjejournalistikk. Han viste i Dagsrevyen i går det samme som flere andre skriver i dag – at her er det mye som skal utredes, ikke fullt så klart hva man faktisk får gjort på 100 dager. Men det har jeg tenkt å blogge om i egen post.