Dag 20: Forblåst hviledag

En frivillig hviledag ble til en ufrivillig stans i forflytningen, da vinden stoppet Ingen grenser fra å komme seg videre.

På de store vannene i Norrbotten er været helt avgjørende når man skal tilbakelegge større distanser i kano. Foreløpig ligger Ingen grenser litt bak skjema, og må helst ha et par effektive dager for å ta igjen det tapte. Til tross for det, lovte Monsen full hviledag for alle denne dagen. Planen var at alle skulle hente seg inn, og så padle videre sent på ettermiddagen.

Deltakerne tok i mot fridagen med åpne armer. Klokka halv ti var det fortsatt dørgende stille i leiren, og flere ble værende i soveposene til langt utpå formiddagen. Aleksander fant ut at han hadde sovet hele 14 timer da han våknet.

– Helt fantastisk deilig å få sove så lenge, jeg har vært skikkelig sliten, sier han.

Rastløse Kjell

Mens noen brukte tida på å sløve i teltet, fant Kjell ut at han skulle gjøre noe aktivt på eget initiativ. Dermed la han ut på en mini-fjelltur og brukte 3-4 timer på å bestige toppen bak Ingen grensers teltleir. Vel tilbake i campen hjalp den rastløse haugesunderen Suzanna med å røre blåbærsyltetøy. Lyngen rundt teltene bugner nemlig av de blå godsakene. Geir Arne benyttet sjansen til å lese boka han har drasset med seg i sekken helt fra starten: «Livsfilosofi» av Arne Næss.

Deltakerne spiser middag og lurer på om vinden løyer før det blir for mørkt til å padle. Det gjorde den ikke.

Mens deltakerne koste seg med fritid, ble værmeldingen gradvis dårligere. Vind er kanopadlernes største fiende, og dagen etter var det meldt opptil 10 m/s. Lars Monsen begynte å innse at det kunne bli vanskelig å komme seg videre som planlagt. Han bestemte seg derfor for å komme seg raskest mulig over på østsiden av sjøen. Der er det nemlig vei, slik at ekspedisjonen har mulighet til å forflytte seg uavhengig av vinden. Imidlertid var ikke værgudene helt med på dette arrangementet. Utover ettermiddagen begynte det å blåse opp, og i motsetning til tidligere dager, løyet den ikke mot kvelden.

Livsfarlig

Dermed er Ingen grenser værfaste litt nord for Stora Sjöfallet. Det er livsfarlig å bevege seg utpå vannet slik det blåser, og bushing er så tidkrevende at det er en håpløs mulighet. Alt de ti ekspedisjonsmedlemmene kan gjøre er å vente til dagen etter, og håpe at det er stille nok til å sette kanoene på vannet. I verste fall, dersom det ikke skjer, har Lars Monsen en siste utvei:

– Det er å bære kanoene hele veien tilbake til nedenfor fossen og så padle over der, hvor det er stillere. Vi får satse på at vi slipper det, sier Monsen.