Vi vier en god tjafs av denne ukens Sløyt & Drøyt til en av vår tids mest standhaftige og egenrådige rockere – nemlig Tom Waits, som fyller 60 senere i år. Vi ser nærmere på den helt ferske biografien om ham – Lowside of the Road A Life of Tom Waits.I den anledning ønsker vi forslag fra våre lyttere og lesere – Hvilken er Tom Waits’ SLØYESTE låt, og hvilken er den DRØYESTE? Post i vei!
ON THE ROAD
I left New York in 1949
To go across the country without a bad blame dime
Montana in the cold cold fall
Found my father in the gambling hall
Father, Father where you been?
I’ve been out in the world and I’m only ten
Father, Father where you been?
I’ve been out in the world and I’m only ten
Don’t worry about me if I should die of pleurisy
Across to Mississippi, across to Tennessee
Across the Niagara, home I’ll never be
Home in ol’ Medora, home in Ol’ Truckee
Apalachicola, home I’ll never be
Better or for worse, thick and thin
Like being married to the Little poor man
God he loves me (God he loves me)
Just like I love him (just like I love him)
I want you to do (I want you to do)
Just the same for him (just the same for him, yeah)
Well the worms eat away but don’t worry watch the wind
So I left Monatana on an old freight train (on an old freight train)
The night my father died in the cold cold rain (in the cold cold rain)
Road to Opelousas, road to Wounded Knee
Road to Ogallala home I’ll never be
Road to Oklahoma, road to El Cahon
Road to Tahachapi, road to San Antone
Hey, hey
Road to Opelousas, road to Wounded Knee
Road to Ogallala, home I’ll never be
Road to Oklahoma, road to El Cahon
Road to Tahachapi, road to San Antone
Home I’ll never be, home I’ll never be
Home I’ll never be, home I’ll never be
Home I’ll never be, home I’ll never be
Albumet Orphans fra 2006 består av tre plater. En av dem heter Bastards. Det er den eksperimentelle disken. On the Road er et ganske drøyt spor fra Bastards, og vil vel passe ganske godt for programmet.
On the Road (1958) er for øvrig gjennombruddsromanen til Beat-forfatteren Jack Kerouac. Den er sterkt preget av stream of consciousness, noe man vel også kan si om Tom Waits sin låt rent musikalsk.
Drøyt, Beat-aktig, eksperimentelt… hva mer trenger jeg å si? Kombinasjonen Jack Kerouac og Tom Waits er uslåelig!
Godt forslag! Tom Waits var jo en beatnik midt i hippietida. Står i bioen at han blir redd for store grupper mennesker som går et sted sammen. Heller Bing Crosby enn Jefferson Airplane på stereoen hans på den tida..
Låta Nobody fra Nighthawks at the Diner midt på søtti-tallet er det sløyeste jeg veit av «Weits» – hør den! Spill den!
Gleder meg til nytt program!
CL
Knall låt! Den skal vi vurdere seriøst. Og programmet i morra blir fett, lån oss et øre eller to!
Tom Waits er sløy så det holder, for meg er han på topp i min slitne gamle amerikaner… Dytte inn en kassett fra åttitallet med Swordfish Trombones, kjøre en tur på Hurum uten nærmere mål og mening. Får automatisk følelsen av å være en rusten underdog, men en smart en som overlever alt…
Hørte nylig Whats He Building fra Mule Variations, og det er vel kanskje noe av det drøyeste jeg har hørt fra mannen så langt! Tror nok den kan være litt selvbiografisk, han er jo en mystisk figur som sikkert driver med mye rart ingen vet noe om… Kanskje dreier det seg om hans eget verksted, der de skrudde og vridde inntrykkene kommer fra?
Ingen kan tolke verden så presist som Tom Waits, for når man ser nøye etter så er ting vridde, muterte og slett ikke så glatthårete som man kan tro! Sånn sett går Tom Waits i dybden synes jeg, og det på en sløy og drøy måte…