Etter en natt på toget fra Stockholm til Luleå og buss derfra til Haparanda så er vi klar for solid frokost. Om vel tre timer skal vi videre nordover med buss, så vi har god tid.
Vi er på vei nordover fra Stockholm. Det er blitt kveld og vi har trukket inn i bistrovogna for en Norrlandsøl. Det blir en tøff natt i ubekvemme togstoler, så vi må hente den styrken vi kan…
Endelig sitter vi på toget til Stockholm. Det var uproblematisk å få plass til alt utstyret. Nå venter mange lange timer i et litt for varmt tog.
I det jeg tar en siste slurk av ølen, slår av fjernsynet, setter på albumet True Carnage med Six Feet Under og tenker ennå en gang, selv etter at alle regninger er betalt, jobber avsluttet og telefoner tatt, at nå må jeg da se til å steke det baconet jeg skulle ha stekt for lenge siden, så dumper det virtuelt en e-post inn i innboksen min fra turmakker Hans Jakob. Noen bekjente av ham har tydeligvis blitt inspirerte av turen vår og har lansert prosjektet Efteløtbanen på tvers. Vi ønsker dem alle lykke til og venter spent på realiseringen.
Dette er dagen før dagen, D-dagen, dagen før ferden går til Juoksengi i Nord-Sverige, og turen Sverige på tvers langs polarsirkelen begynner. Tanker rundt utstyr og mat har selvsagt vært lang fremme i hodet, ikke helt fremme i frontallappene hvor følelsessenteret i hjernen ligger, men langt nok fremme til å oppta store deler av den analytiske tankevirksomheten min i ledige stunder.
Nå endelig ligger utstyret klart til pakking, og maten er klargjort. Fordelingen er grei mellom min turmakker og jeg; 4 middager hver frem til vi (forhåpentligvis) når Jokkmokk, halvveis på turen, hvor vi skal proviantere før vi legger i vei på de siste 200 km mot grensen til Norge og Polarsirkelsenteret på Saltfjellet. Der vil vi forhåpentligvis befinne oss om litt over to uker, på samme sted som vi startet turen Norge på tvers i fjor.
Noe av det mer spennende jeg vet er når man avtaler et møte et eller annet sted, til en eller annen tid, og man plutselig står der sammen med denne eller disse personene, det kan være midt oppe på fjellet et sted, gjerne måneder etter at man gjorde avtalen. Selv med fremmede mennesker jeg bare har kommunisert på e-post eller telefon med har jeg noen ganger gjort dette, senest i går kveld da jeg hadde en fantastisk fin skitur fra Skansebakken til tårnet på Oppkuven i Nordmarka med en venninne. Slike møter er magiske, de er som møtet mellom David Livingstone og Sir Henry Morton Stanley midt i Afrika.
En annen type av magiske møter er der hvor stedet er felles, men hvor tiden er forskjøvet, gjerne med flere hundre år. Man befinner seg på steder hvor noen har utforsket, levd, arbeidet eller omkommet for lenge siden, og man kan formelig kjenne suset fra gamle dager. Jeg kjente for eksempel dette godt da jeg for noen år siden gikk Skagastølsryggen til Store Skagastølstind. Hver hammer, skar og stein har navn etter tidligere klatrere og fjellfolk; Berges chaussé, Halls hammer, Mohns skar, for å nevne noen eksempler.
Da jeg gjorde noen historiske undersøkelser i forhold til krysningen av Sverige langs polarsirkelen, som nå bare er noen timer unna, så kom jeg over følgende kuriosa.
[transcoded id=29]
– Dette er for lett, utbryter Hans Jakob Rogstad mens han er i ferd med å flytte eiendeler fra pulken inn i det nyoppslåtte teltet. Klokken er 2100 fredag kveld, og gradestokken viser -16 °C. Vi er på treningstur på Tunhovd før Sverige på tvers langs polarsirkelen om to uker.
Valget av Tunhovd i Buskerud fylke, mellom Numedal og Hallingdal, hadde bakgrunn i likheten i klima og vegetasjon med Nord-Sverige. Myrområder med spredte tettvokste furuer, belter av bjørkekjerr, stor granskog i åssidene, og trefattige høyfjellsområder.
Målet med turen var ikke annet enn å foreta noen finjusteringer på utstyrsfronten og rett og slett ha en fin tur. Vi var utstyrt for lange kvelder ved bålet, dvs. vi hadde med oss øks og kaffekjele.
Da jeg våknet ved 4-tiden om natten av full blære og kuldegysninger viste gradestokken -20 °C. Det var godt å smyge seg tilbake i soveposen, men gleden var kortvarig. Klokken 0630 ringte klokken og det var på tide å komme seg opp. Det var ennå mørkt og kaldt, men Hans Jakobs primus gjorde det etter hvert svært så levelig inne i teltet. Jeg fyrte opp min egen også, slik at vi mer effektivt kunne smelte snø til drikke. Med bare én primus tar dette veldig lang tid. Vi bør ha minst tre liter væske hver per dag, og rikelig til frokost.
Jeg skal være snar, før jeg setter over til Gunnar Skribekk og noen av de linjene han åpner sitt filosofiske ungdomsverk ”Nihilisme? Eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg” fra 1958 med, å si at det ikke er mitt bryllup det her er snakk om, men mine to gode venner Torill og Per Kristian sitt. De giftet seg lørdag i Sollihøgda kapell før festen tok til på Kleivstua ved porten til Krokskogen på Ringerike. Jeg var bedt, men fikk det for meg at jeg skulle gjøre min deltakelse med en vri, helt i tråd med det faktum at brudgommen er en god turkamerat.
”Vi kjenner alle vitsen om fjellklatraren som med livet på spel har sliti seg oppover steile bergveggen, i den tru at det ville vera litt av ein bragd å nå toppen, for så, når han endelig stikk nasen over kanten, å bli møtt av iskrem-mannen.»
Som tidligere nevnt er mitt turmedisinskrin nå velvoksent. Det inneholder det meste som skal til for å takle normalt kroppslig vedlikehold og prekære situasjoner langt fra folk både med og uten hvit frakk. Jeg har selvsagt ikke med meg så mye medisinsk utstyr på toppturer eller vanlige skogsturer hvor farene er langt færre og mindre alvorlige enn på langtur.
Noen dager er underligere enn andre. Som i en film ser jeg meg selv trykke sprøytespissen inn ved pennestreken som skal indikere et kutt i min fastleges arm. Jeg stikker nålen inn ved starten av ”kuttet” og fører nålen inn i kjøttet langsetter. Han ber med presse ned sprøyten og jeg kjenner hvor tungt det er å sprøyte det sterile vannet inn i armen hans. Med ett sier han, ”Au! Nå kjenner jeg det presser på. Kroppen min har jo heller ikke lyst på dette vannet. Vi hadde ikke mer saltoppløsning.” Jeg trekker nålen ut.
