Facebook. Du kan neppe unngått å høre ordet. Hver tredje nordmenn har nå en egen profil på det sosiale nettstedet, og er østfoldingene som andre, er 75000 av oss med i det som egentlig er en kjempestor global klubb. I gruppen 13 til 30 år er 9 av 10 nordmenn med, og nå kommer gamlingene over 40 år etter.
Det er i dag flere medlemmer på Facebook enn det samtlige norske idrettsforeninger og lag har av samlet medlemsmasse, ifølge NRK BETA.
I motsetning til andre møteplasser på det store Internettet må du bruke fullt navn, og dermed stå ansvarlig for ytringene dine. Det gjør at Facebook stort sett er en dannet og hyggelig møteplass.
Selv har jeg 330 venner på Facebook, og får nye hver eneste dag. Jeg er med i 17 forskjellige grupper. Jeg har også en profil på Twitter, et nettverk hvor du kan fortelle andre om hva du driver med akkurat nå.
Twitter har på kort tid blitt en demokratisk nyhetskilde, og onsdag kunne alle som fulgte med få løpende informasjon fra elever og andre som var vitner til den grusomme skytetragedien i Tyskland. Ingen nyhetsorganisasjoner tør å la være å følge med på hva som legges ut av nyheter på Twitter fra alle verdens hjørner, etter at bombene i Mombay og flystyrten i Amsterdam viste at presise og riktige fakta ble presentert stort sett en halvtime raskere enn det de store nyhetsorganisasjonene klarte.
På Twitter er jeg og Barrack Obama buddies. Fordi jeg følger med på ham, påstår han at han til gjengjeld følger med på hva jeg publiserer. Jeg tar akkurat det med en klype salt, men de sosiale nettverkene har det i seg at hvis jeg følger med på noen, så følger de gjerne med på hva jeg driver med. Mye kan bli i overkant hverdagslig, privat og uinteressant, men det kan også føre mennesker sammen. Selv har jeg gjennom Facebook gjenopptatt kontakten med to gamle kjenninger som har flyttet til den andre siden av kloden, og funnet igjen en amerikansk venn jeg ikke har hørt fra på 30 år.
Den vanlige norske ungdom bruker Facebook til å snakke med andre ungdommer, de ser på andres bilder, og er med i grupper. En gruppe er en mindre møteplass, og her er det lav terskel for å melde seg inn. Ikke koster det noe, og med et tastetrykk kan du støtte organdonasjon eller være med i gruppen sammen med 200.000 tusen andre nordmenn som er i mot NRK-lisensen. Eller hva med den noe mindre gruppen som krever mer bruk av Østfoldialekt i NRK Østfold. (Så får vi se om de lykkes…)
Hvor stor politisk makt en gruppe på Facebook har er ikke godt å si, men at politikere kan treffe store velgergrupper er det liten tvil om. Det snakkes ofte om at det er viktig å engasjere unge velgergrupper, og når 91 prosent av norske førstegangsvelgere har en profil, burde kanskje flere norske politikere kjent sin besøkelsestid? Ulf Leirstein og Martin Engeset er eneste stortingsrepresentanter fra Østfold med egen profil, resten føler kanskje at de er for gamle? Jens Stoltenberg er tydeligvis blant de ungdommelige, og har 25.000 tilhengere som han i går fortalte at han var i Kongsbergregionen, og hva han gjorde der. Bruker han og andre norske politikere Facebook og Twitter til å mobilisere tilhengere, kan sosiale nettverk bli en politisk kraft i seg selv, slik de var under det amerikanske valget i november i fjor.
Er det da slik at Facebook erstatter det sosiale livet? Og er en venn en venn? Selv foretrekker jeg fortsatt en kaffekopp og en prat med de vennene som er mine virkelige venner. Og føler du deg utenfor fordi du ikke er med på fjesboken, er det jo en trøst at du er med i det tause flertall.
God helg!