Vi ville så gjerne filme isbjørn til programmet vårt! Tidlig la vi i vei til Woodfjorden, i håp om å se den store hvite bjørnen. Det første vi møter der er ferske spor..
Woodfjorden ligger nord på Spitsbergen. Der er det mer is enn her i vest, og det skal være et ganske bra område å se isbjørn. Fulle av oprimisme dro vi avgårde, mulighetene for å filme isbjørn på en dagstur er ikke så store, men man vet jo ikke før man har forsøkt.
Vi ble ganske oppglødd da vi så isbjørnspor etter en laang kjøretur på snøskuter! Det var håp! Jeg skal innrømme at jeg kikket meg over skulderen veldig ofte, jeg hadde ikke lyst til å bli overrasket på litt for nært hold, for å si det sånn. Disse dyra tuller man ikke med.
Vi dro ganske langt ut i fjorden og la oss til å vente. Kikkert og telelinse i bruk hele tiden, men så ingenting. Dette var det stilleste stedet jeg noengang hadde vært på! Det var ikke en lyd av noen ting. Vi så sel ute på isen, og slik vi så det var dette det perfekte stedet for en isbjørn å spankulere foran vårt kamera, på passelig lang avstand (det er det som er så genialt med en skikkelig linse, vi trenger ikke komme så veldig nært!)
Men timene gikk, og motet sank. For all del, det var utrolig vakkert! Jeg tenkte at dette nok var det nordligste punktet jeg noen gang ville komme, og ordet «isøde» fikk ny mening. Men vi ville jo helst filme isbjørn.. Vi bestemte oss for å dra innover fjorden igjen for å ta en titt, og så vende nesen mot Ny-Ålesund igjen, som var mange timer unna.
Etter en times kjøring innover fjorden gir guiden vår, Mark, tegn til at vi skal stoppe. Og der, langt ute på isen så vi en gulaktig prikk i det fjerne. Isbjørnen kan sees som en liten prikk rett til venstre for kikkerten kunne vi se at det var en isbjørn som lå med hodet ned i et pustehull. DER VAR DEN! All energi kom tilbake, og vi la en plan for hvordan vi kunne nærme oss uten å forstyrre isbjørnen, og få filmet den.
Det var en enorm opplevelse å se dette dyret i virkeligheten! Og gjennom telelinsen til Torgeir kunne vi se alt den foretok seg. Det var en ung hannbjørn. SÅ VAKKER! Den gikk på isen fra hull til hull og ventet på at ringselen skulle komme opp.
Med egne øyne fikk vi se hvordan den jakter på isen, hvordan isen gir den tilgang til å fange ringsel, som er hovedføden. Vi vet jo alle hva som er sagt om at isbjørnen vil utryddes når sjøisen i Arktis forsvinner helt om sommeren, veldig spesielt å se den i lys av det.
Det ble en lang dag. Veien hjem var gjennom verdens vakreste landskap badet i sol, midt på natten.
Kroppen er mør etter 250 kilometer på snøskuter, men det er så verdt det!
I ettermiddag skal vi ut med våre venner fra Polarinstituttet igjen. Det er nok en dag med fantastisk vær!
So long