Concertino av Kenneth Downie. Har aldri hørt musikk av Downie før, det første som slår meg er at det høres ut som en blanding av engelsk brass tradisjon og amerikansk Williams Hollywood. En vellykket kombinasjon? Noen ganger, men kanskje ikke alltid…
Krohnengen har mange fine elementer, og de gjøre mye veldig bra. Slutten av siste sats er jo veldig svær og de ga alt, det er alltid moro å høre! Jeg likte nyanse forskjellene mellom skarpt og «munmling» i starten av siste sats.
Jeg savner kanskje litt tydligere fraseringer, spesielt i 2.sats. (musikken må nok ta noe av skylden).
Er jo alltid et godt tegn at publikum hyler før man er ferdig med siste tone .-)
God fremføring og mange flotte soloinnslag.
Da er det en liten pause før vi er på’n igjen, får hente meg litt kjeks og te… Moro å se at mange er inne å kommenterer. Skulle selvfølgelig gjerne vært i salen og hørt skikkelig, nett TV blir ikke helt det samme.