Jeg husker Aagot Hanshaugen godt. Hun gikk rundt med kombi-sykkelen sin, senere rullator, og var fryktelig krokete i ryggen. Hun hadde mange plastposer med seg. og snakket høyt til seg selv. Eller hun snakket til andre, som denne replikken:
«Du, gamle mann. Nå må du slutte å bråke sånn og sette deg ned.»
Når jeg leser i boka «Byoriginaler» av Even Saugstad nå så får jeg vite noe om hva som var bakgrunnen hennes. Hun arbeidet som hushjelp i Sverige under krigen og slet med kraftige depresjoner. Etter en brann der familien hun arbeidet for og hun selv mistet alt de eide ble hun sykere og ble lagt inn på Rønvik psykiatriske sykehus i Bodø og senere Gaustad der hun ble lobotomert. Hun fikk erstatning fra staten noen tiår etter.
Hun arbeidet i mange år som hushjelp og vasket på gamlehjem, hun gikk ofte i Gamlebyen kirke, på Blå Kors, på bingoen på Grønland. Hun delte ut pepitakjeks og spiste brød med Sunda. Hun døde på Lovisenberg sykehus i 2003, 84 år gammel.
Dagen etter at jeg hadde lest om Pål Jensen og tenkt, det var han ja, hvor ble det av han? Dagen etter støtte jeg på ham på vei mot Karl Johan. Han har stått på Karl Johan med stand siden 70-tallet. Det er nok bare meg som ikke er der så ofte.
Han er engasjert i miljøspørsmål, kollektivtrafikk, er biolog, pc-kyndig og gammel-donaldist. Han lever nøkternt og tar frilansoppdrag, f.eks har han vært med på å lage IKT-ordboka på undervisningsdepartementets nettsider.
Karl «Sving deg» Rognstad var bakgårdssanger og levde fra 1890 til 1973. Sving-deg-navnet fikk han fra en religiøs sang som startet slik «Sving deg min due på frigjorte fjed, i en verden som ånder av fred» og sangen ga Rognstad anledning til å klappe i hendene og svinge seg rundt. Han sang mest nord og øst i sentrum og i luftegården for fangene i Botsfengselet.
Han hadde vært gårdsgutt men trivdes ikke. Han bodde i 42 år på et kvistrom i Langgata på Rodeløkka med fast husleie på fem kroner. Han sang i gårdene til han var over 70. På begynnelsen av 60-tallet flyttet han til Sofienberghjemmet.
Mange kjenner igjen fiolinisten Ray. Han het Renald Antoinette og vokste opp på Mauritis med fransk far og mor fra Hong Kong.
Han var selvlært på fiolin med et utrolig gehør, spilte trombone som militærmusiker i England, var fast ansatt i The Royal Ballet of London og ble fast ansatt i Den Norske Operas orkester. Han likte ikke å spille i orkester. En periode spilte han på gata om dagen og i orkesteret om kvelden, men etter et år sluttet han i operaorkesteret og spilte bare på gata. Nå bor Ray i Fredrikstad og han er fortsatt gatemusikant.
Ja, jeg husker godt Ågot! Ray og Pål er også by-kjendiser. Men hva med Rolf, sto det om ham i den boka? Jeg må visst finne den og titte etter selv.
Nei, det står ikke om Rolf. Hvem var det og når?
Av de som har levd i vår tid er Luse-Frantz, Karl, Homannsbyens dronning, Hermansen, Aagot, Ray, El Jucan, kOPREITAN, Pål Jensen.
Heia Aagot og alle de andre rare folke som gjør bybildet til et morsomt sted å møte folk. Husker henne godt fra da jeg flytta til Oslo på starten av 80-tallet. Hun virket skremmende med sin usjenere måte å oppføre seg på. Man skulle jo ikke gå slik å prate høyt med seg selv på gata! Men hvis man snakket med henne var hun både morsom og glad i folk.
En annen dame som kanskje var hakket mer dramatisk var hun med det lange lyse håret og sykkelen hun alltid trillet. Dama ropte høyt ut lange tirader. Hun var nok ikke helt frisk. Men allikvel en del av bybildet som gjorde det spennende å gå gatelangs. Er det noen som vet hvem hun var eller hvorfor hun har sluttet å trille gjennom byen?
Den dama med sykkelen hadde jeg helt glemt. Hun snakket om fred tror jeg?
På Grünerløkka der jeg bor er det flere originaler, en mann i veldig rosa kvinneklær, en annen mann som danser, en kvinne som ser ut som hun er fra Chile kanskje som roper (hun virker redd og sint og ser ikke ut til å ha det bra).
Helt til nå i det siste har det vært en gammel dame med gåstol og veldig krokete rygg som har holdt til rundt Olaf Ryes plass. En dag tok jeg mot til meg og prøvde å få i stand en samtale. Det var ikke så lett men jeg fikk vite at hun egentlig bodde på gamlehjemmet nederst i Markveien. Men nå har jeg ikke sett henne på noen måneder.
Jeg vokste opp i Eiriksgate 11 på Tøyen i slutten av 40 og begynnelsen av 50 årene før jeg flyttet til Asker. Husker «Svingdeg». Vi ungene var litt redd han fordi han kunne bli ganske sint hvis vi ertet han. Mor fortalte at «Svingdeg» ikke like at folk kastet ut penger til hen. Han var religiøs, sa hun, og sang som forkynner.
Det var flere som gikk og sang i gårdne den gangen. «Byoriginaler» var ofte et hyggeligere navn på folk med store psykiske problemer, vil jeg tro. Dette var tiden før «alle» skulle inn på instituajon. Nå skal «alle» ut, uansett tilstand.
Så fint å få med denne historien her.