The Little Hands Of Asphalt - Leap Years
Varme asfalthender
The Little Hands Of Asphalt: Leap Years [How Is Annie/Spoon Train Audio/Tuba] Leap Years plasserer Sjur Lyseid i toppsjiktet av den nye generasjonen norske singer/songwritere. Oslo-baserte Lyseid med venner er The Little Hands Of Asphalt, et prosjekt der han tar med seg låtteften har har bygd opp med sitt Death Cab For Cutige band Monzano […]
The Little Hands Of Asphalt: Leap Years
[How Is Annie/Spoon Train Audio/Tuba]
Leap Years plasserer Sjur Lyseid i toppsjiktet av den nye generasjonen norske singer/songwritere.
Oslo-baserte Lyseid med venner er The Little Hands Of Asphalt, et prosjekt der han tar med seg låtteften har har bygd opp med sitt Death Cab For Cutige band Monzano og inn i et univers der sentimental powerpop og munnspillstyrt folkrock sys sammen til et debutalbum om alt fra Golfstrømmen via Oslo til Miranda July. Leap Years er imponerende vakkert og befriende klisjéfritt.
Lyseid er tydeligvis også en god lytter i tillegg til låtskriver, og at han har lånt en og annen Elliott Smith-frasering her (”Oslo”) og en Okkervil River-intensitet der (”Eating Fish In Hamburger Heaven”) er bare positivt. På sitt aller beste (”The Future”, ”Some Things We Need To Forget”, “Oslo”) er han oppe på nivå med de nevnte internasjonale stjernene, og da snakker vi nakkehår som reises og tårer som lokkes frem.
«The Future»:
\»The Future\» av The Little Hands Of Asphalt. Fra Urørt.
Det er få norske artister om dagen som har et så uforfalsket godt poputtrykk som The Little Hands Of Asphalt, og Leap Years er et ypperlig eksempel på klassisk singer/songwriting med en passe moderne og delikat tilnærming. Anbefales sterkt.
Jørgen Hegstad
Tags: anmeldelse, leap years, plate, Sjur Lyseid, The Little Hands Of Asphalt, Urørt
Det verste med denne plata er at alle vet at den er laget av en liten fyr som har levd glade dager i Oslo og prøvd å bli musiker, -og fått det til på et eller anna vis. Jeg er helt enig i at det er godt pop-musikalsk håndtverk med smarte lånereferanser, men det er så ulidelig innholdsløst i tekst at å henvise til Elliot Smith og Okkervil River blir like meningsløst som å fortelle en ape at bananer er godt. Der Elliot Smith er troverdig, synger Lyseid om absolutt null og niks, -og det gjør han jo på en like troverdig måte, men alt som står igjenn er poesi som høres dritt ut for de av oss som har engelsk som morsmål. Dette kommer sikkert til å funke hest i Japan og !!!
For å illustrere forskjellen litt lengre : Jeg vil tro at om ca. 1 år, når platene til henholdsvis Lyseid og en tilsvarende norsk artist i samme båt, Pål Moddi Knutsen, -har fått levd livet sitt i den store verden så vil første lide et nederlag på bakgrunn av at den er upersonlig.
Spør en litt mer enn middels kritisk amerikaner eller brite om hva han mener om Lyseid som låtskriver !
Det er litt synd at norske musikkskribenter så ofte går i fella når de skal spå de store eksportartiklene. Lyseid er en koselig kar for oss her i Norge, og galningene i Japan, ei mer.
Det som slår meg som litt merkelig med denne innfallsvinklinga til kritikk, er at Little Hands allerede har blitt tatt imot på nettopp motsatt måte i engelsktalende land, både gjennom flere anmeldelser og at EP’en allerede er gitt ut i England. Denne anmeldelsen f.eks:
http://shakespearesister.wordpress.com/2009/04/19/album-leap-years-the-little-hands-of-asphalt/#comments
«a major part of Lyseid’s appeal is his lyrical honesty and its ability to make you feel like you’re engaging in a conversation with him. Though his native tongue is not English, his command of emotion and wit is admirable, often verging on a charismatic brand of shy awkwardness»
Spørsmålet er da om du egentlig har hørt plata, og tekstene, eller om uttalelsene er basert på (en ofte sunn) skepsis mot norske låtskrivere som skriver på engelsk.