The National - High Violet
Storslagen smålighet
The National: High Violet [4AD / Playground] The National er ikke verdens mest undervurderte band, men også langt fra det mest overvurderte. Visse fans av musikk vil alltid mene at favorittbandet deres er verdens mest undervurderte band, og at dette hadde vært åpenbart for alle musikkelskere dersom de satte seg ned og hørte på skivene deres istedenfor å […]
The National: High Violet
[4AD / Playground]
The National er ikke verdens mest undervurderte band, men også langt fra det mest overvurderte.
Visse fans av musikk vil alltid mene at favorittbandet deres er verdens mest undervurderte band, og at dette hadde vært åpenbart for alle musikkelskere dersom de satte seg ned og hørte på skivene deres istedenfor å fylle øra med alle disse latterlige fordommene om at det finnes bedre band.
Visse band og artister, for eksempel Ohio-bandet The National, tiltrekker seg en uvanlig stor andel slike fans. Hvorfor det? Antakeligvis har det gjøre med at noen folk liker én ting (eller greie, gimmick, vibb eller et annet diffust substantiv) bedre enn noe annet når det kommer til musikk, og hvis de finner et band som gjør den tingen, og som omtrent bare gjør den tingen, så opplever de en åpenbaring så kraftig at det virker usannsynlig at andre folk ikke kan oppleve det samme, selv om de prøver. Kombinér dette med hvor notorisk vanskelig det er å forstå seg på andres musikksmak overhodet, og du får en fanskare hvorav mange på ramme alvor vil påstå noe så idiotisk som at et band er objektivt bra. Spesialiserte band får spesialiserte fans, med andre ord.
Og er det én ting The National er i ferd med å bli, så er det spesialisert. High Violet, bandets femte plate, høres veldig kort fortalt ut som en helt album utelukkende bestående av førstelåtene fra Interpol-skiver. For de Interpol-analfabete betyr dette litt lengre fortalt at det er en hel skive med mollstemte, monumentale doser «oooooooooh»-koring og baryton-patos totalt uten selvironi, spilt inn med nok romklang til at de kan brukes i amerikanske presidentvalgkamper.
Dette er regntung musikk, men det er London-regn det er snakk om her, ikke Bergen-regn. Dette regnværet betyr noe. Det overvelder. Det renser. Det vasker storbyen en stakket stund mens vår akk så kompliserte og pinte helt kan la seg dynke til skinnet mens han synger ut sine mange følelsesmessige formålsparagrafer. «Ironien er død!» skrikes det. «Min sjel er min katedral! Og i katedraler er det faenmeg romklang!»
Det er lett å gjøre narr av. Det er det. Da Stephin Merritt sang «I Don’t Want To Get Over You» brukte han omtrent halve låta på å gjøre narr av hvor barnslig, smålig og egoistisk han selv var som tenkte noe sånt, men når The National nå synger den ordrett samme tekstlinja er det presentert som om det var toppen av romantikk. På den andre siden er det umulig å nekte for hvor deilig det er å høre flygel-riffet komme rullende drøye tjue sekunder inn i «Bloodbuzz Ohio», eller når allsangen bryter ut på platas to siste spor, «England» og «Vanderlyle Crybaby Geeks».
High Violet er en vakker plate full av vakre lyder, innspilt og arrangert etter så stor evne at selv der hvor låtmaterialet faller flatt (på «Sorrow» eller «Runaway», for eksempler), er det ting som er pent å høre på, selv om det ikke er melodien og selv om man fortsatt går lei etter få gjennomlyttinger. The National balanserer til tider her så hårfint mellom det modig oppriktige og det ufrivillig komiske at veldig små utviklinger i humøret til lytteren kan svinge effekten fra rørende til kvalmene i løpet av minutter.
På den lyse siden er det nesten umulig å drive falsk reklame for denne skiva. Man kan ikke trekke frem en urepresentativ låt, fordi det ikke er noen urepresentativ låt tilstede. What you hear is what you get. Helt skamløst, helt pompøst, hele tiden.
Peter Vollset
Tags: anmeldelse, High Violet, Peter Vollset, plateanmeldelse, The National
Totalt uten selvironi?????????!! Det er jammen ikke akkurat det første som slår meg når det gjelder skivene The National har gitt ut …
Tullemelding av ei plate. Kvifor må kunst på død og liv reflektere over ironien i det ein gjer. Bør sjølvironi vere eit kriterium for god musikk, kan den ikkje berre tale for seg sjølv? I denne platemeldinga er Petter Vollset meir oppteken av å dissekere tilhengjarskaren kring The National, enn å skildre musikken på plata – og han får til og med løn for å gjere det. Vanskeleg å vite kven som er meir skamlaus og pompøs av platemeldaren og bandet The National i dette tilfellet.
Eg meiner kunst, og i sær musikk, bør vere «self-indulgent» – den bør ha ambisjonar, for har den ikkje det vert det heile berre underhaldning og framføring – utan særleg substans. Noko som til sjuande sist berre leiar fram til den idelause ørkenen som er Idol og Eurovision.
At mange musikarar har sagt takk og farvel til ironien, i musikken, er ein god ting. Det eksisterar alt for mange band som til stadigheit skal vere «smartass», leikande, refererande og post-modernistiske i dagens indiekultur.
Post-modernismens klamme hand pregar også rockejournalistikken. Tankegodset frå slutten av 1970-talet, med punkens opprør mot prog-rocken, er totalt dominerande. Omgrep som dinosaur og pompøs blir slengt ut, heilt ukritisk, om ein artist presenterar kunsten sin i ramme alvor. For platemeldarar med Spinal Tap i baggasjen blir dette ufordrageleg, og pennen blir henta fram for å rive ned og latterliggjere den kunstneriske plattformen ambisiøse artistar som The National står på. «Sjå! Han meiner det han syng, men han kan no umogleg meine alvor?»
Jau, artistar kan framføre musikk i ramme alvor. Og at musikken er spesialisert, som platmeldaren Petter Vollset klagar over her, er for min del berre fint. For min del kan Petter Vollset godt få kose seg glugg i hel med å spele i hel leikande indiefavorittar som Of Montreal og Hot Chip og anna Pitchfork-møl på ipoden sin. Men eg vonar av heile mitt hjarte, og i ramme alvor, at Lydverket slepp andre til når artistar med større ambisjonar enn berre å vere sjølvironiske skal meldast og gis karakter.
NB! Eg spelar no «Yes – Tales from a Topographic Oceans» som motgift. Befirande lite sjølvironisk – pompøst og gravalvorleg, og skikkeleg Spinal Tap
.
Vel er forrige taler noe krass mot anmelderen.
Men jeg er prinsipielt enig i at denne anmeldelsen blir dessverre alt for fokusert på anmelderens behov for å analysere, situere og slenge ut referanser som bare et ekte barn av Indiebølgen 2.0 klarer å gjøre (en indikasjon på et manglende faglig fundament å jobbe ut i fra?), og det står fint som et grelt motstykke på den ektefølte og genuine musikken The National alltid har laget.
Fint om man kunne fra anmelderens side begynt å bevege seg bort i fra speilrommet og inn i et mer musikkfaglig, interessant og lærerikt perspektiv istedet! Eneste henvisningen jeg ser til annen «relevant» musikk eller band er Interpol, og bruken av den referansen er sarkastisk, i beste fall banal.
Jeg synes ofte at anmeldelser er slik, forstår ikke helt hvorfor, synd at det må være sånn (mener ikke Lydverket-anmeldelser, bare generelt). Det virker noen ganger som om anmelderne snakker rundt noe de nesten ikke har hørt på, så i stedet for å si noe om musikken på plata, tekstene, sammenligne den med tidligere plater av bandet og begrunne hvorfor de liker / ikke liker plata, og hvorfor de synes den er bedre/dårligere enn de andre platene av bandet – så er anmeldelsen full av svada og enda flere bøtter med svada som gjør at jeg ikke får ett eneste inntrykk av hvordan plata faktisk er … Kanskje ikke nødvendig å anmelde absolutt alle plater hvis man ikke har noen som kan gjøre det på en ordentlig måte?
Med fare for å avsløre at jeg ikke har noe liv ;o) Jeg tror ikke han synger I don’t want to get over you? Synger han ikke I don’t want to get it over you? Synes det høres sånn ut, men jeg har ikke sett teksten, så jeg vet jo egentlig ikke …
Må si meg helt uenig med alle innleggene her, syns det var en finfin anmeldelse jeg. Anmelderen tar tak i essensen av det han mener The National er/prøver å si, og gjør en ganske god analyse av nettopp det etter min mening.
Og at musikken er spesialisert, som platmeldaren Petter Vollset klagar over her, er for min del berre fint.
Synes virkelig ikke at Vollset klager over at musikken er spesialisert, han bare konstaterer det. Kanskje såpass spesialisert at et forsøk på å se plata så objektivt som mulig, som er en anmelders jobb, fordrer at dette blir nevnt? Om Yes kan man f.eks. si mye, blant annet at det er pompøst. Men det betyr ikke at man klager på at det er pompøst. Jeg liker Yes jeg, men at det er pompøst, det er sikkert og visst. Det må være lov å kalle en spade en spade uten at det skal tolkes som noe negativt. AC/DC er f.eks. «enkelt», det er vel få uenige i. Men det går an si at enkelt kan være bra, akkurat som «pompøst» kan det. Han kaller dem jo ikke akkurat Meat Loaf heller.
Alt i alt syns jeg anmelder plasserer The National akkurat der de hører hjemme, verken mer eller mindre, uten å selv bli verken for enkel eller for pompøs. Dette er en god anmeldelse.
PS: Vollsethaters/Nationallovers, legg merke til at han gir plata 4 av 6.
Er en skikkelig The National fan og må i at jeg er fryktelig glad i denne plata som mange andre. Runaway var en favoritt lenge før plata kom ut og den har gitt meg mange timer med glede allerede, i motsetning til hva den gir anmelderen. Interpol sammenligningen ( i allefall forklaringen) er akkurrat det som gjør at jeg elsker The National.
God anmeldelse selv om noen av elementene som blir fremstilt som negativt hos anmelder er positive elementer for meg. Terningkast 5
[...] 29 Kurt Vile & Suckers – 8PM EST (02.00) The National – 10:30PM EST [...]
[...] Lydverket likte godt årsferske High Violet, The Nationals femte album. De aller fleste av låtene publikum i Operaen fikk presentert var naturlig nok hentet derfra, men i tillegg hadde de gjort et glimrende utvalg av gamle låter – som nydelige “Slow Show”, “Fake Empire” og “Apartment Story”; alle godt tatt i mot av fansen. [...]
[...] Les vår anmeldelse av High Violet her! [...]
[...] Les hele anmeldelsen: Storslagen smålighet [...]
[...] låter fra de tre siste studioalbumene de har gitt ut, men hovedandelen er henta fra fjorårets High Violet, ei plate som havna på 10. plass i Lydverkets kåring over de beste internasjonale platene fra [...]