At artister tror de er kulere, viktigere og bedre enn de faktisk er, trenger slett ikke være noen uting. Særlig ikke i startfasen, da overdreven overbevisning om egen fortreffelighet kjapt kan skubbe teorien over i praksis. Men det spørs om ikke Urørt-bandet CCTV, med røtter i sild- og heroinhovedstaden Haugesund, snart bør begynne å prioritere låtmateriale over oppsyn og swagger.

Det er tomt foran scenen når oktetten starter, men solhungrige festivaltryner kommer gradvis trekkende etter at Lillebjørn Nilsens Oslo-hymner har tonet ut på Engascenen. Bandets mini-hit «We Belong» fyres av tidlig i settet, og en viss lydhørhet for fengende hooks og radiovennlig rock må godskrives Shaun Curtis (virkelig navn eller håpløst pretensiøst artistnavn?) og hans syv medhjelpere. Som vokalist og frontmann emulererer han sporadisk den glupske, mørke desperasjonen til en Greg Dulli. Dette er gode ting.

Man skal likevel være relativt dårlig orientert om ståa i de siste tredve årenes mer depressive, elektronisk anlagte musikktradisjon for å finne et fnugg av nyhetsverdi i disse jevnt over nokså pregløse låtene. Og bandet burde nok plukket opp noen tricks fra gårsdagens Field Music-konsert, der fire mann spilte som om de var åtte. I tilfellet CCTV er det dessverre motsatt.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, cctv, konsert, Lydverket, marius asp, øya, Øyafestivalen2010