2000-tallet er en saga blott og vi ba redaksjonen kåre deres favoritter fra tiåret som har gått. I dag er turen kommet til  Jacob Krogvold, Andreas Øverland, Vivi Stenberg og Kristin Winsents som mener blant annet Thomas Dybdahl, Nas, Queens Of The Stone Age og Primal Scream har levert noen av de definitive høydepunktene!

Alison Krauss & Union Station
Noen stemmer og instrumenter treffer litt bedre enn andre. Kate Bush, Mick Taylor, J. Mascis og Scott Walker har etter tur fått meg til å slite med abstinenssymptomer dersom jeg måtte gå noen timer uten å høre dem. Alison Krauss er en stor sanger, men på hennes høyre side står Jerry Douglas. Dobroen hans er mitt favorittinstrument fra forrige tiår.
Før dette var bluegrass for meg som en sjanger som rommet to følelser: Veldig glad og veldig trist. Douglas’ spill var god hjelp inn i en flott sjanger som i virkeligheten rommer alt fra veldig gal til suicidal.  Han er aller best på Union Stations Liveplate fra 2002, sjekk ut liveversjonen av ”New Favorite”

alison-krauss-and-union-station-new-favorite

 Queens of the stone age – No One Knows
Tiårets låt. Fikk meg til å glede meg til en fremtid med frekt og oppfinnsomt gitararbeid. Jeg har vel egentlig ikke fått det jeg ble lovet, men tanken på at Josh Homme startet sin gitarkarriere med to år med polkatimer får meg til å glede meg til å høre Guitar Hero-generasjonens forkvaklede spillestil i det neste tiåret. 

Waits på Letterman
Kanskje den aller siste gangen jeg tok opp noe på video. Mulig det aller beste som var å se på tv det siste tiåret.

RTX –Transmaniacon 2004
Er det bare meg som elsker denne plata? Jeg trodde Jennifer Herrema hadde oppfunnet kruttet når hun sparket Neil Hagerty ut av Royal Trux og  trykket på alle de forbudte knappene på en gang. Vitalt som en bloddryppende zombie. Sleazy 80-tallsrock med autotune fremført av en sliten herioinist i poncho.
RTX -Pb+J
Ingen fulgte i Jennifers fotspor, dermed høres plata i dag ut som en alternativ nåtid, en fremtidsvisjon som ikke ble oppfylt.

Billig utstyr = Alle som har lyst gir ut plate
Det går ikke to måneder uten at en eller annen kompis begår et album. Ingen kjøper dem, men jeg elsker de fleste av dem. Naboer og brødre fyller min dag med sang jeg kan ta imot helt uten motforestillinger. Ingen trenger et plateselskap, så hvorfor ikke starte et?

Andreas Øverland

Nettsjef/anmelder

Jay-Z – The Blueprint (2001)

Jay-Z gav ut 2000-tallets beste album i The Blueprint. Enkelt som det. Et album som tok Jay-Z fra New York-legende til premissleverandør for moderne urban musikk og gjorde Kanye West til det åpenbare svaret på spørsmålet ”Hvor går vi nå?”. En skive jeg spilte hver eneste dag i nesten seks måneder, på en bitteliten Sony MP3-spiller med 512MB minne i 2001. Fem år senere sto jeg i SECC i Glasgow og så legenden for første gang med egne øyne. En kveld som ble magisk, vel så mye fordi jeg endelig fikk se at Jay-Z faktisk eksisterte i virkeligheten, som for kvaliteten på settet hans. Men jeg tviholder på det ennå -  Jay var langt bedre uten band, foran et par tusen ecstacy-høye, flaskekastende rowdy skotter enn han var med band foran et veloppdragent, ungt publikum på Hove. Da jeg i tillegg var så heldig å få møte og intervjue Hova i Stockholm tidligere i år, er det liten tvil om hvilken artist jeg har brukt mest energi og knytta mest følelser opp mot det tiåret her.

Nas – Stillmatic (2001)

Det eneste albumet som virkelig konkurrerer med The Blueprint når det kommer til å ha definert 2000-tallet for undertegnede er Nas sitt episke Stillmatic. Etter vanvittige Illmatic og sterke It Was Written hadde det gått trått for Queensbridge-legenden siden 1995. I 2001 var han nettopp blitt grisedissa av Jay-Z på sporet «Takeover» fra nevnte  The Blueprint og det var seks år siden sist gang han i det hele tatt virket tålelig relevant. Jeg hadde kompiser som mente Memphis Beek var bedre, og de hadde delvis rett.  Men, han var fortsatt min favoritt, og jeg fortsatte å håpe på at  den selvinnsiktsløse, tidvis håpløst tette underdog’en skulle slå tilbake.  Og for en rett venstre det ble! Første gang jeg hørte Stillmatic, inne på en platebutikk på Storo-senteret i Oslo, gikk jeg nesten rett i bakken. ”Ether”, hvor Jay-Z blir ettertrykkelig tilsvart og vel så det, nydelige ”One Mic” og fantastiske ”Poison” når nesten opp til ”It Ain’t Hard To Tell” og ”N.Y State of Mind” fra Illmatic. . Det var nesten så jeg ikke trodde det jeg hørte, og jeg sliter fortsatt med å tro at albumet er laget av samme fyr som gav ut horrible  NAStradamus.  Legg til en skikkelig, skikkelig bra Rockefeller-konsert på bursdagen min i 2008 og det er åpenbart at Nas står høyt i kurs ved utgangen av også dette tiåret.

Lil Wayne – Sentrum Scene (13.Mars 2008)

Tha Carter I var knallsterk. Tha Carter II var intet annet enn en åpenbaring (selvom jeg etter de første gjennomlyttingene var en tanke skuffet. Jeg hadde håpet på mer Mannie Fresh-ete, dumme greier. Angrer på sutringa i ettertid, gitt. ) Etter hvert vokste albumet inn i himmelen og med mixtapene Dedication I og II i bakhånd var det ingen tvil -  Lil Wayne var, der og da, akkurat når han gjestet Sentrum Scene, verdens beste levende rapper. Og jeg var grisefan. Med Tha Carter III bare et par måneder unna, «Lollipop» lekket på nett og tiårets hype å leve opp til leverte Wayne den beste konsertopplevelsen undertegnede har hatt noensinne. Riktignok fikk vi ikke så mye Hot Boys-greier (med unntak av «Back That Azz Up»), men jeg fikk se the best rapper alive gjøre ”Go DJ” og ”Fireman”, ”Leather So Soft” og ”Money On My Mind” foran et publikum som gikk fullstendig bananas. Så får det heller være at jeg har brukt halve tiåret på å arrangere mislykkede intervjuavtaler med New Orleans-gutten og at han derfor er blitt min journalistiske hvite hval. 2006, 2007 og 2008 forblir Waynes år i min husk.

Eminem/ OutKast/Xzibit – Oslo Spektrum (1.Februar 2001)

Utenfor Spektrum gikk det fakkeltog til minne om  Benjamin Hermansen. Inne gjorde OutKast og Eminem, med Xzibit som support, en av tidenes Oslo-konserter. En Eminem som hadde to monstre av noen skiver bak seg i toppform, på toppen av karrieren. OutKast med Stankonia ute i hyllene (som jeg skulket skolen for å kjøpe den dagen den slapp), og en backkatalog med noen av nittitallets definitvt beste låter å dra på. For en kveld det var for en 16 år gammel gutt som elsket Slim Shady Lp og snuste på Sørstatene! Aller best i minne står det ene minuttet Oslo Spektrum var fullstendig stille for å minnes avdøde Hermansen. Men også en viss tykk danser som dro på noe avsindig til OutKasts monmumentale B.O.B står passe friskt i minne.

 
Hip Hop Aint Dead It Lives In The South

Ludacris uttrykte det en haug av oss hadde tenkt en god stund med et av tiårets mest omtalte klesplagg – T-skjorta har hadde på seg på BET-Awards i 2006 med påskriften Hip Hop Aint Dead It Lives In The South. Siste halvdel av 2000-tallet skiftet nemlig vinden fullstendig, og selv om mye av det mest interessante som hadde blitt sluppet de siste åra hadde kommet fra Sørstatene var det først i 2005 at vinden virkelig snudde da T.I og Lil Wayne virkelig eksploderte over dammen, Rap-A-Lot og Swishahouse-etikettene plutselig gjorde det enormt i gloabal skala og alt fra Mike Jones til Young Jeezy via Slimm Thug til UGK plutselig ble premissleverandører for hvordan rap anno midt-totusentall hørtes ut.  I ’05, ’06 og 07 var det omtrent umulig å høre en låt som ikke hadde chopped&screwed refreng, noe som passet en fyr som elsker ignorant drugprat over mongo-hihats mer enn noe annet.  Herregud, så sinnsykt deilig det var da idiotene i Three Six Mafia fikk Oscar for sitt bidrag til filmen om sørstatsrap før noen annen – Hustle&Flow, forresten. 

Vivi Stenberg

Prosjektleder

Thomas Dybdahl – …That Great October Sound  (2002)
I 2002 bodde jeg langt ute på den amerikanske landsbygda og dermed milevis unna norske musikkanmeldere og annet smakspoliti, så da denne platen dumpet ned i postkassen min fra en norsk kompis ble den konsumert i et tilnærmet vakuum. I motsetning til de andre musikalske postkortene fra Norge som kom i samme pakke, krøp Dybdahl-låtene umiddelbart inn under huden på meg. Tross albumets appell til høstdeprimerte, rødvinsdrikkende nordmenn var lydbildet også en perfekt følgesvenn under daglige pendlinger gjennom solfylte vindistrikt i nord-California.

John Legend på Cosmopolite (2005)
Mye kan skje på et tiår, det er John Legend et levende eksempel på. I 2005 spilte Legend i Norge for aller første gang for en crowd bestående av panegyriske musikkjournalister og soulfantaster. Takket være denne nær-legendariske konserten og Legends råsterke debutplate kunne endelig en moderne soulartist toppe VG-lista og norske platekjøpere ble endelig beskyldt for å omfavne soul/R’n’b-sjangeren. Siden den gang har Legend blitt litt halvhjertet Norgesvenn og det sylskarpe lydbildet fra debutalbumet er utvannet og tilpasset den heldølle adult contemporary-sjiktet i amerikansk radioformatering. Men fortsatt elsker jeg minnene fra denne konserten hvor John Legend stilte med et heltent band og verdens kuleste kordamer og fikk musikk-Oslo til å Get Lifted…

Bruce Springsteen’s Seeger Sessions I Oslo Spektrum (2006)
I 2006 jobbet jeg på den andre siden av musikkbransjen som promoansvarlig for SonyBMG. Dermed fikk jeg det privilegium å jobbe med selveste Bruce Springsteen da han gjestet Oslo Spektrum i forbindelse med turneen til Seeger Sessions-platen hans. Alle som har vært på Springsteen-konserter vet at han liker å starte konsertene med å hilse på språket der han befinner seg. Undertegnede fikk oppgaven med å oversette og lære opp Springsteen til å si noen dertil egnede floskler i minuttene før han møtte et fullsatt spektrum. Hr. Springsteen slurpet i seg kyllingsuppe mens jeg prøvde å få han til å rulle på R-en i ”Norge.” Kanskje ikke det største musikalske øyeblikket fra 00-tallet, men et herlig minne fra tiden i platebransjen. Så må det nevnes at konserten som fulgte norskopplæringen var en maktdemonstrasjon i amerikansk musikkhistorie og artisteri, og muligens den eneste gang jeg har gått ut av Oslo Spektrum med bare smilende ansikter rundt meg.

UGK på SXSW (2007)
I 2007 opplevde jeg min aller første South By Southwest-festival i Austin, Texas, og satt lenge igjen med blandede følelser om opplevelsen. Å skulle velge mellom 1500 artister og deres konserter i løpet av et par dager er en utfordrende for en stakkars musikkjournalist. Men et av valgene angrer jeg ikke på. Texas-rapperne UGK holdt to sjeldne konserter under festivalen og jeg fikk med meg en av disse. Dette var et par år etter at Pimp C hadde blitt løslatt fra fengsel og et par måneder før fantastiske Underground Kingz ble sluppet. I motsetning til de fleste SXSW-konserter med en overvekt av matleie journalister blant publikum slapp Bun B og Pimp C unna med die-hard fans i lokalet. Det var svett, mørkt og seigt – med andre ord kvintessensen av alt som er herlig med sørstatsrap.

Bon Iver –  For Emma Forever Ago (album)
Det er ingenting revolusjonerende med denne platen til Justin Vernon, men den er bare så sabla bra at den står ut blant alle de sarte menn med gitar som synger til oss fra den nordvestlige amerikanske skauen. Med en blanding av skjørhet, tristesse og uhygge er låter som ”Flume”, ”Lump Sum”, ”Skinny Love” og ”The Wolves” skreddersydd til oss som har levd gjennom ”terrorens tiår.”

Kristin Winsents

Producer

Primal Scream – XTRMNTR (2000)
En av tiårets største maktdemonstrasjoner! Har hørt XTRMNTR så mange ganger at låtene har blitt en del av DNA-et mitt. Primal Scream på sitt aller beste,  politisk narkorock fra en annen dimensjon. Episk mørke. Vanvittig intensitet. En stemning så nervepirrende at det nesten ikke er til å holde ut. Så dem live på Brixton Academy to ganger i denne perioden, det var som å få en svett, stinkende og sexy 3D-versjon av albumet rett i fleisen.

The White Stripes – Elephant (2003)
Fikk promoeksemplaret av Elephant på vinyl i januar 2003. Lastet herligheten inn på minidisc (!) og satte meg på flyet til New York for å se Rolling Stones i Madison Square Garden. I taxien som skulle kjøre meg til Manhattan, satte jeg på Elephant for aller første gang. ”Seven Nation Army” strømmet ut av hørelurene. Sweet Lord! De første 3.51 minuttene av albumet sitter som klistret i hukommelsen, jeg kan fortsatt se for meg husene vi kjørte forbi. Elephant ble, med unntak av noen magiske timer i klørne til Stones, soundtracket til både New York-oppholdet og flyturen hjem, og da jeg landet dro jeg rett til NRK for å intervjue Jack og Meg White. Det var stort, og givende, å snakke med dem om de nye låtene med albumet så fullstendig flytende gjennom blodet mitt. Jack og Meg var, passende nok, kledd i rødt. Har et fint polaroidbilde av dem liggende et eller annet sted.

Dizzee Rascal – Reading Festival (2004)
Reading er kanskje den mørkeste festivalen jeg noensinne har vært på. Et enormt og skittent jorde fylt til randen av ufattelige mengder søppel, oppkast og ukontrollerte, aggressive briter på narkofylla. Noe 50 Cent bittert fikk erfare. Etter å ha blitt pepret med alt fra campingmøbler til flasker med piss, forlot han scenen etter null komma svisj, mens skjellsordene ble hengende i luften som grå skyer. Men det skal Reading-publikummet ha. Hvis de liker greiene dine, tipper stemningen fort fra aggro til ekstase. Da jeg snublet inn i teltet hvor Dizze Rascal spilte, ble jeg slått i bakken av en artist som slo ut i full blomst. Og et festivalpublikum som øste av kjærlighetsbøttene sine. Hver eneste kropp danset ræva av seg, og aldri har jeg telt flere smil. En av de gladeste konsertene jeg opplevde i løpet av tiåret.

The Gossip – live på en parkeringsplass i Austin, Texas (mars 2006)
Hadde spilt The Gossip på MusikkMisjonen, og var spent på å se dem live etter å ha hørt rykter overstadig bra konserter. Det tok type tre minutter før folk i det overfylte teltet eksploderte av begeistring. Det som fulgte var en orgie av forbrødring over landegrensene, allsang, skåling – og ekstrem fysisk kroppsutfoldelse både på scenen og på den asfalterte parkeringsplassen. Ekstatisk, og med oppskrapte knær, kastet jeg både prinsipper og verdighet over bord og presset meg backstage etter konserten. Kastet meg inn i armene på Beth Ditto og erklærte min fullstendige overgivelse. Våknet neste morgen, storfornøyd. Men alas, etter 20 sekunder gikk det opp for meg at faen i helvete, fuck, fuck, fuck; The Gossip-intervju stod på timeplanen. Shit. Fuck. Pinlig. Forferdelig. Æren i dass. Møtte Beth Ditto & Co utenfor Emo’s med nervene liggende som en ulvepels på kroppen. ”Der er du jo!”, ropte Beth. ”Det var så kult å treffe deg i går, jeg  digger musikkjournalister som viser følelser!”. Stor klem. Puh! Spol frem et drøyt år, og The Gossip avslutter Hove 2007. Etter å ha kjedet folk i hjel med mas om hvor geniale de er live, var det uendelig vakkert å se det stappfulle Amfiet falle på knærne idet de så lyset.

Them Crooked Vultures, live i Columbiahalle, Berlin (desember 2009)
Ventet spent på albumet til tre av mine store helter hele høsten. Da det endelig kom, ble jeg litt skuffet. Visst var albumet bra, men det satte meg ikke i fyr. Ei heller flamme. Derfor var det med skrekkblandet fryd jeg gikk inn i den øldunstende konserthallen i Berlin, hvor jeg noen år tidligere hadde sett en episk konsert med Sonic Youth. Idet Them Crooked Vultures går på scenen bryter trampeklappen løs. Salen koker fra første stund, og i løpet av den andre låten begynner folk å crowd-surfe. Rytmeseksjonen er helt ekstremt rå. Vi snakker tross alt om Dave Grohl på trommer og John Paul Jones på bass. Som det slående midtpunktet, på gitar og vokal: Ginger Elvis, eller Josh Homme om du vil. Høyt, drivende og fullstendig uimotståelig folder låtene deres seg ut,og albumet henger plutselig fullstendig på greip. Fy faen, så fett! Rock’n’Roll, jeg elsker deg.

Tags: 2000-tallets beste, alison Krauss, Andreas Øverland, Eminem, Jacob Krogvold, Jay-Z, John Legend, Kristin Winsents, Lil' Wayne, Nas, Outkast, Primal Scream, RTX, The White Stripes, tiårets beste, Tom Waits, Totusentallets beste, Vivi Stenberg