Chris Lee - Love Ghost
Leekandes kar
Chris Lee: Love Ghost [Oslo Records/Bonnier Amigo] Mindre grunn til bekymring, denne gangen. Debuten til Sandvika-gutten Chris Lee gikk ikke så godt salgsmessig som en og annen oppe på Bonnier kanskje hadde håpet på. Worry No var nemlig langt fra et ordentlig dårlig debutalbum, men dessverre ramlet Lee mellom en del forskjellige urbane stoler. […]
Chris Lee: Love Ghost
[Oslo Records/Bonnier Amigo]
Mindre grunn til bekymring, denne gangen.
Debuten til Sandvika-gutten Chris Lee gikk ikke så godt salgsmessig som en og annen oppe på Bonnier kanskje hadde håpet på. Worry No var nemlig langt fra et ordentlig dårlig debutalbum, men dessverre ramlet Lee mellom en del forskjellige urbane stoler. Det hele ble retningløst og famlende og Lee selv fremsto mer som en famlende musiker og talentfull låtskrier, enn som en fullblods artist med en visjon for hva han ville.
En aldri så liten overraskelse
Opp mot dette bakteppet er Love Ghost blitt en aldri så liten overraskelse. Det er nemlig liten tvil om at albumet vil og tør langt mer enn Worry No, og er langt mer elegant produsert enn forgjengeren, selvom Love Ghost som Worry No er langt fra et tradisjonelt rap-album. Lee legger forsvinnende få tradisjonelle rap-vers og albumet preges av falsett, funky åttitallsbaserte synther, nittitallspop og et gjennomprodusert deilig skamløst lydbilde framfor gitarklimpringa sist. Og tidvis funker det virkelig bra.
En perle
Vi kan ta det med en gang; åpningssporet «Drunk Dialer» er blitt en sjelden perle av en poplåt. En piano og gitarbasert, downtempo låt hvor Lee viser fram et unikt låtskrivertalent, et fint gjenkjennelig stykke tekstarbeid om å ringe ex-dama om natta, en sangstemme som funker over en herlig produksjon. På mange måter er låta alt Worry No ikke var. Gjennomført, tight og fullendt. ”Think I’m Lyin” med California-legenden Too Short (stas!), «Monkey» (og særlig remixen hvor produksjonen og Joddski skjerper det til) og «Talk To The Hand» funker også mer enn godt nok til å gjøre Love Ghost til en av årets overraskelser.
Riktig retning
Dermed er det også litt synd at ikke alle låtene drar samme vei, og at det ikke holder helt inn. Tittellåtta sitter ikke helt, R&B-låta «Angels» sklir litt for langt ut i falsett-helvete til å greie seg hele veien og nå og da blir det pinlig klart at Lee enkelt og greit er en bedre låtskriver enn han er sanger gjennom et helt album, på tross av en meloditeft utenom det vanlige.
Hvis man gir og tar litt falsett framstår Love Ghost som et bestemt steg i riktig retning for Lee, samtidig som det vanskelige andreabumet vitner om en låtskriver i utvikling og en artist in the making. Og husk på «Drunk Dialer»!
Andreas Øverland
Tags: Chris Lee, love ghost, Terningkast 4
Takk gud for at alle låter ikke drar samme vei. Utrolig deilig med et variert album hvor man ikke trenger å sette alle låter i en og samme bås. Flott at Chris Lee tør å kjøre sitt eget løp uten å nødvendigvis å følge noen form for resept på hva som er et bra album. Falsetthelvete eller ikke. Personlig syns jeg angel er en flott låt med nerve og en kombinasjon synging og beat som er orginal. Worry no var på det beste et veldig godt album. Love ghost tar det flere hakk videre. Lekent, anderledes uten at det blir for sært er en vanskelig balansegang som Love ghost klarer hele albumet igjennom. Sjekk ut albumet!!!
Veldig fin plate. Enig i at tittellåten er litt fjern, men overall er det jævlig deilig å høre noe så originalt og unorsk komme fra en norsk artist.
Favoritter etter to lyttinger:
Drunk Dialer
Isn’t it Enough – kult å høre Maya Vik synge;)
Lower Your Standards
Like You Wish
og selvfølgelig singlene Talk To the Hand og Monkey Remix (årets hip hop låt!)
Fin andmeldelse dette! Er helt enig at «drunk dialer» er en helt fantastik låt. Bare den alene gjør at man bør sjekke ut plata. Når det er sagt er det vel kun «like you wish» jeg kan sette fingern som på en låt som drar ned plata. Føler «starstruck» med Name er glemt her. Fete rap vers over sinnsykt kul orignal Quincy produksjon. «Angels» tror jeg er en låt man enten elsker eller hater. Jeg elsker! Anmeldelsen i Aftenposten hevder dette kan være årets pop album, og jeg er nok ikke helt uennig med det. Tøff konkurranse fra Donkey bare, og de har jo uansett ekstremt mye mer promo action en albino Lee.
[...] er et kjent problem. Eller som Chris Lee mener i sin fin-fine og svært undervurderte “Drunk Dialer” – “I’m sorry to wake you/But [...]