Common - The Dreamer/The Believer
Håpefull romantiker
Livscoach Common er på kjent mark med The Dreamer/The Believer. Überpertentlig, som vanlig.
Det er jo dette han kan best. Sist vi hørte noe fra Common var han i klubblandskapet med Universal Mind Control (2008), men akkurat dét forsøket var et par hakk mer vellykket enn Lil` Waynes rockeprosjekt. Neptunes fikk endel tyn, men det handlet mer om at Chicagos conscious-konge ikke helt kler å fri til gølvet.
The Dreamer/The Believer ble sluppet på tampen av årsskiftet og plukker strengt tatt opp tråden fra 2007s finfine Finding Forever. Og for all del – det høres jo decent ut, men det er nettopp dét det er – flinkis-preget boom bap-forkynnelses-rap fra gatehjørnet hvor Common står på en bruskasse og ber folket om å våge å drømme og ha trua. Da skulle det bare være på sin plass at poet og menneskerettighetsaktivist Maya Angelou gjester åpningsporet «The Believer».
Ikke en uting i og for seg, men det er et snev … anmassende.
«Raw (How You Like It)»:
Albumet er selvsagt velprodusert da Commons gamlekompis NO I.D har ansvaret for store deler. ”Ghetto Dreams” med Nas, ”Gold” og ”Blue Sky” er alle pene låter, men det er – ikke overraskende – überpertentlig.
Misforstå meg rett; fantastiske Like Water For Chocolate (2000) og Kanyes Wests inntog i Commons karriere med Be (2005) er høydarer som aldri kan betviles. Til og med latterlig undervurderte (!) Electric Circus (2002) er en personlig favoritt.
Her er Common på sitt sedvanlige «beste». Skillsa (sorry) er i orden, men i en tid der rapmusikk aldri har vært så bra og så elendig samtidig, forblir The Dreamer/The Believer en Stavernsgul utgivelse hvor du ender med å tenke hvorfor ikke Kanye kunne like gjerne ha funnet harddisken med didn`t-make-the-cut-låtene fra Late Registration og tatt en tur i studio.
Ali R. S. Pour
Tags: Chicago, Common, NO I.D, The Dreamer/The Believer
Ser hvor du vil hen og jeg synes du har et godt poeng. For meg peaket liksom hip-hop’en med Common’s glimrende Sixth Sense, deretter meldte jeg meg litt ut, for bare å å komme på besøk i korte glimt. Jeg føler (tidl.) Mos Def de siste par åra også kan inkluderes inn i hvordan du beskriver Commons siste.
ække det han mr ferguson i serien Hell on Wheels??
han har alltid sugd
En 3er synes jeg er litt for strengt idømt, det minste her ville vært en 4er, og da er jeg relativt streng. NO ID gjør en glimrende jobb på produksjonene. Du har alt fra gladsanger, til harde og råe sanger, til de «klassiske» Common-tracksa som får deg til å tenke. J Dilla er dessverre død og Kanye styrer med sitt, du må ta skiva for det den er, et nytt og ferskt produkt. Det blir også feil å sette Common opp mot «gamle Ressurection/LWFC-Common». Med tanke på at det er 3 år siden sist han ga ut en skive, og hvor ille den Pharrel-produserte «UMC» var, er dette gode saker fra mannen med 20 år fartstid i bransjen. En av de få som greier å holde seg relevant som «gamling», og allikevel komme ut med et nytt og forfriskende produkt. Props. PS: Jeg skulle gjerne hørt noen Kanye beats her selv, men de har mindre og mindre å gjøre med hverandre ..