Enkelte album defineres egentlig best som «vårskiver». Disse får en helt essensiell posisjon når alt rundt deg endelig begynner å få sine naturlige lukter tilbake. Når fortauet tiner og begynner å lukte fortau igjen. Når gresset tiner og begynner å lukte gress igjen. Når trærne tiner og begynner å lukte trær igjen.

I slike øyeblikk blir sart, lavmælt og ikke minst våryr popmusikk nærmest en livsnødvendighet. Og soloalbum nummer to av Sjur Lyseid, av enkelte munner kalt Oslos lille indieprins, under aliaset The Little Hands of Asphalt er nettopp en slik «vårskive». Et album som oser en slags følelse av naiv og kjærlig oppstandelse, men som likevel føles sesongbasert og fort ender opp med å bli glemt bort.

For Floors er, med et par unntak, et album som det føles omtrent like lett å glemme som det er lett å bli glad i. For å ta unntakene først: særlig «Bones Bones, Love» utmerker seg, mye på grunn av dette er det nærmeste Sjur Lyseid våger seg skimrende og vennligsinnet storhet. Og med overgangen fra refrenget der Lyseid presser såvidt på sin gutteaktige og hvesende stemme ved å synge «But wherever I am/These bones will travel with me/However it feels/That skin’s about to peel» til et praktfullt instrumentalparti, sitter merkbart i kroppen etterpå.

Samtidig består albumet hovedsaklig av spor som føles sjarmerende og riktig fine der og da, men som likevel setter igjen få merkbare spor. Dessverre. For «Pioneers», «Runner’s High» og «Questionaire» er helt åpenbart fin låtsnekkerkunst.

Tittelen «New Beginnings» signaliserer riktignok ikke mye nytt på album nummer to, men de nye lagene med vage arrangementer forsterker effekten av platens forsiktige og vennlige vesen, som de lystige blåserne på nevnte låt, som virkelig ikke har noe mål om å gjøre noe ut av seg, den småklimatiske koringen på bittersøte «Fault Line», eller den dunkle nesten-flørten med elektronikk på svaiende «Remain In The Dark», som forøvrig er et av albumhøydepunktene.

Blant alle av The Little Hands of Asphalt pene og velpolerte – men akkurat passe smårufsete – låter er det likevel enkelte øyeblikk som føles direkte overflødige. En ting er det spretne og direkte kjipe pianoanthemet «Fitzcaraldo», en annen er at avslutningssporet «Sum of the Parts» på ingen måte minner om det klimakset Lyseid sannsynligvis har forestilt seg, men ender heller opp som en søvndyssende avslutning på noe gjennomført trivelig og fint.

Målt opp mot anspente Monzano og det mildt sagt skuffende julebandet Sunturns hersker det ingen tvil om at The Little Hands of Asphalt er Sjur Lyseids mest fruktbare og skinnende prosjekt. Selv om Floors sannsynligvis fort vil være glemt bort, er det perfekte lydsporet akkurat nå. Nyt det mens du kan.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, Floors, Kim Klev, Lydverket, plate, The Little Hands Of Asphalt