Jarle Bernhoft - Solitary Breaks
Følt det før
Tidligere rockehelts ferd mot soulprins skjemmes fortsatt av annenhåndsfunk, men Jarle Bernhoft glimter til med jevne mellomrom.
En hyppig insinuert, men like fordømt banal innvending mot en artist som Jarle Bernhoft – som om hans fortid som frontfigur i det eksepsjonelt elendige bandet Span ikke var nok – er at fyren er hvit, og at dette i seg selv skulle være noen hemsko som utøver innen soultradisjonen. Putt på en skive med Lewis Taylor og Jamie Lidell, sett deg i skammekroken og klapp igjen.
Det er ikke til å komme unna at norsk musikkliv kunne trengt en karakter á la svenskenes Salem Al Fakir; en drøyt talentfull multiinstrumentalist og vokalist som både behersker sjangerkonvensjonene og evner å dytte dem videre. Og Jarle Bernhoft fremstår som nettopp denne personen. I det minste på papiret.
Mannen er en vokalteknisk begavelse, og flere av låtene på andreplaten Solidarity Breaks, som lyrisk kretser rundt det allerede smått antikvariske begrepet i tittelen, viser i tillegg et betydelig øre for melodiske krumspring, arrangementer og detaljer. En Prince-frekk, åleglatt og skeletal versjon av Tears For Fears’ åttitallsklassiker «Shout» balanserer mot avgrunnen, men fungerer nettopp i kraft av Bernhofts fingerspissfornemmelse for virkemidler.
Dermed er det både underlig og trist at dette albumet teller såpass mange øyeblikk der åpenbart talent skusles bort til fordel for kavende, brekende og stivbeint «funk» som strekker soniske linjer tilbake til perioden da den kunstneriske lufta for alvor gikk ut av Lenny Kravitz. Åpningssporet «Say Hello & Then Some» er et grovt eksempel, helt ned til frasering og harmonisering, mens «C’Mon Talk» og «Bad Place To Reside» basker seg i hul, selvfornøyd bluesrock som snytt ut av nesegrevet til en middels talentfull Dressmann-regissør. I hoppsporten snakkes det gjerne om «å mase på hoppkanten» og slik miste oppdriften nedover i svevet; metaforen duger i aller høyeste grad også i denne sammenhengen.
«Choices» (live på Lydverket):
Solidarity Breaks byr imidlertid på enkelte godbiter, med vakre «Stay With Me» og avsluttende, Johan Harstad-parafraserende «Buzz Aldrin» funklende aller sterkest. Singelen «Choices» fungerer på sin side betegnende nok bedre når Jarle sparrer med effektpedalene sine mutters aleine i konsertsammenheng – se videoen over – enn med fullt studioband. Om Bernhoft senker skuldrene ytterligere ved neste korsvei, kan vi ha med et sårt tiltrengt norsk soul-storverk å gjøre. Det er lett å ønske ham lykke til på ferden dit.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, jarle bernhoft, Lydverket, marius asp, plate, Solidarity Breaks, span
Er det noen sjangs for at de andre sangene jarle spilte på lydverket dukker opp:)?
Eksepsjonelt elendige Span! Kunne ikke vært mer enig, tøft å bryte ut av den skyggen ja.
Er det ikkje blitt litt slik at det er kult å skriva kor lite kule Span var? Det er vel knapt noko som er meir musikkpolitisk korrekt enn å rakka ned på dette bandet, lizzm.
Greitt nok at dei ikkje spelte den mest innovative musikken, men dei lagde då nokre heilt kurrante rockelåtar.
Dei skal ha honnør for sitt bidrag til kulturlivet, so får det heller stå sin prøve at anmeldarane og den kommentarskrivande hopen (som gjerne ikkje bidreg med noko som helst) føler slikt sterkt behov for utdefinera dei.
Helt enig med deg mann! Span var kurrant det.
Span var ikke mye kurrant, det var til tider skittøft! Skjønner ikke greia med å rakke ned på dem.
Span er Norges beste band de siste ti årene. Håper Bernhoft spiller seg lei på flinkis-pop og går tilbake dit han hører hjemme i løpet av kort tid.
Utrolig kjedelig musikk
Helt enig i anmeldelsen. Dette var ikke mye å skryte av. Bra lydbilde, men de gode melodiene uteblir.
Jarle er eit stort talent uansett korleis sjanger han havna opp i. Men ingenting slår Span. Håpa ein dag at dei vil sammlast sammen igjen.
Kan si hva man vil om Span, men jeg syns også det har gått helt voldsomt inflasjon i å rakke ned på dem. De lagde da ålreit Foo Fighters-aktig poprock med allsangrefrenger og radioappell. Skjønner ikke hvorfor deres arv plutselig ble så utrolig «teit». De var det de var, verken mer eller mindre. Veldig mye norsk musikk er veldig mye teitere enn det Span noensinne var.
@Moosa:
Span lagde platt, tom rock, akkurat som Foo Fighters vanligvis gjør, men det kan være morsomt det og. La oss heller disse Foo Fighters, da starter du hvertfall en diskusjon!
Bernhoft er ikke bra på plate, se ham heller live og bli overbevist. Ikke bare er han en fenomenal sanger, han er også en ydmyk, småsjenert og uhørt sjarmerende karakter. Kjøp også live-utgivelsen hans, som er magisk flott, mener nå jeg.
Foo Fighters funker bra det, men jeg har til gode og se dem prestere noe live. Har sett dem to ganger i håp om å bli fenget, for så å bare vende snuten hjem, skuffet og noen hundre NOK fattigere. Så dem på Quarten 2005 og på Koengen i Bergen en gang i nyere tid. Oppskrytt, mener nå jeg, hvertfall som live-band. Beklager hvis Foo Fighters-fans tar seg nær av dette, vet at det fins mange av dere.
Syns kanskje ikke det viktige her er å starte en diskusjon. Verken om Foo Fighters eller Span. Men det jeg syns er rart er at absolutt alle anmeldelser jeg har sett av Bernhoft må trekke inn Span på et eller annet tidspunkt. Det må da også alltid nevnes hvor RÆVA anmelder X syns Span var. I den forstand blir Span-relasjonen en hemsko for ham uansett, ettersom han en gang i fortiden har vært med i et band som alle «musikkbevisste» premissleverandører er programforpliktet til å hate. Span prøvde seg som megakommersielt gjennombruddsband. Gi dem honnør for å ha prøvd det, uansett hva man syns om resultatet, og move on. Det virker det nemlig som Jarle har gjort.
Jeg syns Span var et eksepsjonelt kult band… Og lytter gjerne til låter som «Found» og «Baby’s Come Back» den dag i dag! Tidløs og feit rock!
Det tyter musikalsk talent ut av hue, øre, munn, fingre og ræv på den godeste Jarle Bernhoft, så alt han gjør blir i grunn fett!
Helt enig i at det plutselig ble veldig riktig å rakke ned på Span, et band jeg har hatt og fortsatt har glede av å høre på. Albumet Mass Distraction har mange gode låter. Nå virker det som om Jarle selv føler et behov for å markere avstand til det bandet – både når det gjelder sjanger, klesstil og valg av briller. Uansett er jeg glad Jarle ikke har gitt opp musikken. Man kan ikke si annet enn at fyren har et massivt talent og er vel verdt å oppleve live. Har sikret billetter til min tredje konsertopplevelse.
Forresten leverte Foo Fighters bra på Norwegian Wood i 2008.
Veldig dyktig fyr, det er udiskutabelt…men låtene er rett og slett direkte ucatchy, og hannes store akilleshel….
Joda, du kommer ikke bortifra at en anmeldelse skal være subjektiv, men her synes jeg Mr. Asp går over grensa. Span – eksepsjonelt elendig?? Det blir for drøyt! Selv om ikke andrealbumet «Vs. Time» falt like mye i smak hos undertegnede som det første, var Span et eksepsjonelt bra band (ikke minst live) og har skrevet norsk rockehistorie! Selv om «Mass Distraction» ble godt takk imot, et ekstremt tøft album, var det IKKE en komers superbombe, her tar dere feil. Men fordi albumet solgte bra, la plateselskapet trykk på at neste album skulle selge like bra. Men her viste Span sunn, norsk og god musikkholdning. Da ville de nemlig ikke ha noe med plateselskapet å gjøre, nettopp fordi de ville spille sin egen musikk, uten å måtte tenke på å skrive låter for salgstall. De ga ut albumet på eget selskap, spilt inn i eget studio på Tanken i Sandvika. Albumet solgte ikke så bra, men dette skal de ha all credsen de kan få for! Hvis alle skal holde på slik de fleste gjør i dag, kommer vi alle til å høres like ut om ikke mange år!
MEN, anmeldelsen din handler jo ikke om Span i det hele tatt, så hvorfor må du på død og liv nevne at de var så ræva?? Det handler jo om Jarle Bernhoft, eller i dag bare Bernhoft. Etter min mening Norges desidert beste mannlige vokalist. Å skulle vurdere om dette er soul eller ikke, er meningsløst. Og du trenger ikke være «svart» for å synge j*vlig bra! Han er en genial musiker, sanger og performer, uansett sjanger! Du vet han spiller selv bortimot alt av instrumenter på begge albumene? Jeg har sett han i mange sammenhenger, f.eks. med Kristin Asbjørnsen, med Jan Gunnar Hoff Group på Victoria (altså ikke soul) og i senter med fullt band på Rockefeller. Mannen oser ut musikalitet av alt som kan kalles kroppsåpninger, og er fantastisk uansett.
Du trår i et minefelt når du kommer med slike utsagn…
Man kan ikke ta Marius Asp alvorlig lenger. Hans tid som musikkritiker bør snart være over. Dette er dritkult. Jarle Bernhoft er et musikkgeni. Han burde fått en femmer her. Men Asp liker tydeligvis ikke musikken.
Helt enig, denne anmeldelsen er i mine øyne helt «feil». En femmer er midt i blinken for Bernhoft, genial som han er.
Han spiller soul og hvis han hører hjemme i span hvorfor vant han ikke to spellemann da?