-
Ekko av storhet
The Cure: 4:13 Dream [Fiction/Universal] The Cure er seg selv like, på godt og vondt. 4:13 Dream, The Cures trettende studioalbum, begynner riktig lovende – den episke, svevende åpningslåten «Underneath The Stars» samler kvalitetene som med rette har gjort Robert Smith til et ikon for depressivt anlagte drømmere verden over, og føles samtidig underlig tidsriktig, […]
The Cure: 4:13 Dream
[Fiction/Universal]
The Cure er seg selv like, på godt og vondt.
4:13 Dream, The Cures trettende studioalbum, begynner riktig lovende – den episke, svevende åpningslåten «Underneath The Stars» samler kvalitetene som med rette har gjort Robert Smith til et ikon for depressivt anlagte drømmere verden over, og føles samtidig underlig tidsriktig, der den murrer avgårde i nabolaget M83 beslagla tidligere i år med fabelaktige Saturdays=Youth.
«Underneath The Stars»:
Derfra går det uunngåelig nedover, selv om førstesingelen «The Only One», «The Perfect Boy» og «Sleep When I’m Dead» (opprinnelig skrevet for Head On The Door fra 1985) er tre poengterte eksempler på at popspøkelsene fortsatt romsterer rundt på Smiths roteloft, 16 år etter bandets forrige store hit («Friday I’m In Love»). Ekko av gammel storhet, javisst, men samtidig befriende egenartet og nærmest barnslig standhaftig.
«The Perfect Boy»:
[youtube 2O1bWiyJqbo]
Det er langt vanskeligere å svelge at det aldrende fugleskremselet velger å ty til banale tekstgrep som «I won’t try to bring you down about my suicide«, og dermed for alvor krysser den vagt opptegnede grensen mellom genialitet og idioti han så ofte har vinglet langs. Mot slutten av skiva viker også den nevnte, nyfunne popteften for en aggresjon som mangler retning og rot i den gode melodien, og dermed trekkes helhetsinntrykket ytterligere ned.
Javisst: The Cure var bedre før. Naturligvis. 4:13 Dream illustrerer like fullt at det er mulig å holde drømmen levende, tross flisete tupper og utflytende leppestift.
Marius Asp
Tags: 4:13 dream, anmeldelse, plate, The Cure
Jeg kunne vært med kvitt eller dobbelt angående The Cure
fulgt dem fra jeg var liten gutt..
Irriterer meg at enkelte journalister nevner the cure som triste syttenåringsmusikk osv.. Hør på cdene: Faith, The Top, seventeen seconds, kiss me, disintegration, og her er dype stemninger, mektig sfære, hvilket er hva som alltid har besnæret meg med the cure… Dette magiske som man finner i både de lystige samt de melankolske… de siste årene har the cure mistet dette.. magien dukker opp f,eks i sangen » the loudest sound» fra bloodflowers; ellers skuffende.. likeledes med forrige cd har man en magisk sang som «I dont know whats going on..» ellers lite magisk the cure…
Journalister skriver ofte om the cure med ord som «fugleskremsel», leppestift, deppa tenårings idoler osv osv… ofte er det journalister som selv har hørt på friday im in love osv og hører disse sangene i hodet da navnet the cure dukker opp… The Cure er et usedanlig viktig band som har inspirert band som red hot, korn osv osv… magien de hadde er usedvanlig og kan ei puttes i bås.. hør sangen faith, eller bananafishbones fra the top og legg merke til magien.. The cure har glemt magien i de siste utgivelser.. Men det de har gitt ut før 1992 er MAGI. MAsse musikk vi hører i dag har inspirasjon fra the cure.. De fleste journalister i dag omtaler the cure med så mye svada at jeg lurer på om friday im in love er hva de tror The Cure ER..
vidar sa det…
Takk Vidar! Er så enig i alt du skriver! Både mht. journalistene og forsåvidt med musikken (enig, også mht. «I dont know what’s…)
Dere journalister og her Marius Asp; Makan til pølsevev du kommer opp med. Skal vi ikke bli ferdige med «leppestiften», om forøvrig har forfulgt Robert siden tidenes morgen, og som er blitt like vanlig blant andre rockestjerner som jeanseene de går i.
Skal du anmelde band, så må du ha en viss forståelse for hva du holder på med. Dette er nok et eksempel på en journalist som fikk med seg «friday I’m in love» og som tyter ut noe grøt om at ting var så mye bedre før.