Bandets rastløse, hvasse energi har blitt ytterligere tilspisset når de her har fått med seg Bjarne Stensli fra Harrys Gym bak spakene; etter min mening undergrunnsscenens store lydinnovatør om dagen, og som heller ikke her skuffer. These Seem Like Tarantulas slurer, overstyrer, skjærer og vrenger, og nøkkelsporet ”An Epic Moment In Spontaneous Combustion” er rett og slett av det aller beste som har kommet av screamo fra Norge.

Her er Lydverket-premieren av «The Van Gogh Sky Shrinks The City…»

Dersom man også ser forbi det unike (og kledelig fremmedgjørende) lydbildet (der også Serena-Maneeshs Emil Nikolaisen har vært delaktig), følger Sigh & Explode trenden med at hardcoreband nå skal ”være mer enn et hardcoreband”; variasjon i intensitet, rolige partier, løsrammede strukturer etc.

Komprimert ned til en halvtime blir dette en passe pakke å konsumere, og det er vanskelig å finne de store dødpunktene her. Jeg synes dog de er best når de freser ordentlig fra seg, som de aller iltreste partiene av åpningslåten «To Raise The Dead Belongs To The Darkest Art».

Det må for øvrig være lov å se litt skrått på de i overkant utstuderte låttitlene (”This… Is The Breathing Caricature”, ”Eyes And Limbs Are Waiting For Contact With These Macabre Tools”) og det evige maset om å blir spist levende/eid/oppslukt av storbyen. Dette er allikevel bare småplukk; Sigh & Explode har laget en yppende rockplate som diskantdenger deg akkurat passe livløs.

Jørgen Hegstad

Tags: anmeldelse, plate, Sigh & Explode, These Seem Like Tarantulas